Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2008 til Bjørn Sortland

Tale ved Anne Cathrine Straume, Litteraturhuset i Oslo, 5. mars 2009. Alle foto: Mariann Enge.

Det er en stor glede å kunne gi Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok til Bjørn Sortland. Han kunne fått den for så mange bøker; kvaliteten har vært høy helt siden debuten med Det er ikkje natta for 17 år siden. Så har han da også fått mange priser, både nasjonalt og internasjonalt, for bøkene sine, som spenner fra romaner for ungdom til romaner for voksne, fra bildebøker, via serier til kunstbøker.

Alle har eit sultent hjerte er en ungdomsroman med et alvorlig tema. Ina, 16 år, er gravid. Egentlig kan hun ikke tro det. Hun ser jo fremdeles ut som et stort barn. Kroppen må lyve. Hjernen vil noe annet.
Men det var en fest her i vår. Det var en gutt. Det var ikke meningen. Eller var det nettopp det? Alle har et sultent hjerte.

Ytre sett er dette en fortelling om et mulig kjærestepar, et skjebnesvangert første samleie og en kjøretur på riksvegen østover. Ina vil til Oslo for å betro seg til Synnøve, som var ungdomsleder under konfirmasjonsforberedelsene i fjor. Erik tilbyr seg å kjøre henne over fjellet. Så er det de to, og bilen.

Bjørn Sortland bruker denne settingen, som kunne stå i fare for å bli en klam påminnelse om 1970-tallets sosialrealistiske ungdomsromaner, til å fundere over de helt store spørsmål. Fortellingen blir en eksistensiell leting etter hva livet egentlig består av og hvordan det kan leves:

«Eg har alltid lengta etter at noko skulle skje, noko? eg veit ikkje. Eg har tenkt at livet mitt skulle bli noko spesielt. Ikkje det at eg trur eg skal bli filmstjerne eller noko, men noko, noko som var mitt, gå på skular, treffa nye folk, festa, men ikkje berre det, ein lengt, ein sult etter noko som eg ikkje veit kva er?»

Det er poesi i Bjørn Sortlands tekst. Landeveispoesi, som et av jurymedlemmene har kalt det, kombinert med en god porsjon selvironi. Og Bruce Springsteens hese stemme er med, ikke bare i tittelen, men som et lydspor i bilen på veien over fjellet, og som referanse, kanskje helst for en generasjon forut for Inas egen. Vi vet hvordan det gikk med Me and Mary som møttes på High School. Hvordan skal det gå med Ina og Erik?

Alle har eit sultent hjerte er en liten roman. Kort, med mange små kapitler. Det er Ina som forteller, og mye dialog er det ikke. Tankene, derimot, dem er det mange av.
Å krype inn i sjelen til en ung jente, som attpåtil er blitt gravid, skulle by på noen utfordringer for en 40 år gammel mannlig forfatter. Men Bjørn Sortland overbeviser. Ikke ett sted i teksten får jeg som leser følelsen av at her er det en voksen forteller som later som om han er ung og redd. Ikke ett sted blir fortellingen høytravende eller klissete. Tankene som formidles er alvorlige og har – som sagt – en eksistensiell dimensjon, men de føles aldri påtvunget. Like ofte som Ina kverner om hva det vil si å leve, smetter hun, med billedsterk presisjon ned på hverdagsnivå, og tenker «(Eg) kjem til å bli ein sprenggravid jentunge som alle vil kunne nyta synet av, det levande beviset på at det aldri kan bli nok seksualundervisning i grunnskulen.»

Alle har eit sultent hjerte er en nøkternt fortalt historie som ikke moraliserer, ikke instruerer, men som åpner tanke og sinn. Hvordan det går med Ina og den to-tre år eldre Erik? Det sier soga ingenting om. Forfatteren lar leseren selv dikte fremtiden, med følgende sluttord:

«Han kysser ikkje livskiten ut av meg, berre ein hard klem som gjer at eg ikkje får luft nok til å grina skikkeleg.
- Eg kjenner deg ikkje så godt, Grine-Ina. Men du er morsom. Og veldig fin.
Han ser meg i augo, blikket hans vik ikkje.
- Vi har nok bensin til at vi klarer oss heile vegen.
Så da er det vel berre å kjøra.»

På vegne av juryen, som foruten meg selv har bestått av Morten Haugen og Inger Bråtveit, takker jeg Bjørn Sortland for en sterk og god leseropplevelse.
Gratulerer med Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2008! Prisen er et kobberstikk av Leong Va´ med tittel Entering the Baazar.