Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2019

Tale ved Karen Frøsland Nystøyl under utdelingen 5. mars 2020 på Litteraturhuset i Oslo:

Gode kritikerkolleger. Gode forlagsfolk. Gode forfattere, gode venner i litteraturens navn.

Et juryvervs nådeløse gave er avgjørelsen. Dets ubetingede glede den litterære rikdommen. Og dets følgesvenn er tvilen. Så først, bare litt, kjære venner: Vi må snakke om tvilen.

Vi må snakke om det å vente, det å gi noe tid.

I hyppighetens tidsregning, i travelhetens travelpust, i tidspresset og dødlinjenes tid må vi gi oss tid til å tvile.

Leser vi for fort? Tenker vi for fort? Snakker vi for fort? Vet vi hva vi leser, tenker, sier før ordene er der ute og får sine egne liv?

I år har barne- og ungdomsjuryen gravd og dvelt. Ventet, tenkt. Ringt hverandre opp, lest på nytt. For det var tett i finaleheatet, det var nært. Og da, når man dveler, sniker tvilen seg inn: Hva er det vi leser? Forstår vi det vi leser? Hvor er vi hen nå?

Hei, tvil, sa vi. Og knadde.

De nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok er:

Ane Barmen: Draumar betyr ingenting, Gyldendal
Mari Kanstad Johnsen: 3 2 1, Gyldendal
Arne Svingen: Alt jeg skylder deg er juling, Gyldendal
Tyra Teodora Tronstad: Flaggermusmusikk, Aschehoug

Det kom til et punkt, og det er hit jeg vil. Det kom til et punkt der vi tok farvel, gikk hvert til vårt med ett oppdrag igjen, et spørsmål: Når alt er på plass, når alt vi elsker er til stede, når språket løfter oss, formen er stram, plottet godt og bildene rike – hvor må vi kikke for å finne det stedet der det skinner og glitrer mest?

Svaret vi gav hverandre, var i overraskelsen. Originaliteten. Det som løfter oss ut av vanens forutinntatte forventninger er det som gjør det verdt å lese. Det som gjør at vi elsker litteratur og lar oss flyte med, løftes opp og gi oss hen.

Og dit, Tyra Teodora Tronstad, dit fikk du oss. Da vi lukket øynene og lyttet i mørket, var det flaggermusmusikk vi hørte.

Årets vinner, Flaggermusmusikk, var først litt usynlig der den plutselig dukket opp på tampen av fjoråret. Det er en underfull og suggererende roman med flere lag og flere historier der personene ikke nødvendigvis er de de først gir seg ut for å være. Tronstads univers, og det som utspiller seg i det, er helt og fullt skapt av forfatteren og lener seg ikke på forutsigbare størrelser eller ligner noe vi kjenner fra før. Gjennom det vekker hun leseren, åpner nye rom, gjør det mulig å utvide virkeligheten både litterært, men også i hodet og i hjertet. Underligheten er dens styrke. Flaggermusmusikk er en roman som vokser for hver lesning.

Det er også en sterkt økologisk roman, en roman om forholdet mellom levende organismer og deres miljø. Flaggermusmusikk leverer et sterkt, indirekte bidrag til den store diskusjonen om forholdet mellom menneskene og dyrene. Tradisjonell tankegang er at det rasjonelle mennesket er skapningens herre, og at det i hierarkiet står over de umælende dyrene. Et syn som etter hvert har blitt utfordret.

For 35 år siden skrev Astrid Lindgren seg inn i svensk dyreverndebatt med en serie avisinnlegg som senere ble samlet i pamfletten «Min ko vill ha roligt». På lindgrensk vis lyktes hun med å endre dyrevernloven i Sverige. Lex Lindgren ble den kalt, og hun fikk den i 80-årsgave av den daværende statsministeren.

Tronstads bidrag til debatten om forholdet mellom folk og dyr kan godt kalles likt, men først og fremst ganske annerledes. Det er en lang vei fra å være skapningens herre via det å være dyrenes lekekamerater og bestevenner som hos Lindgren, til det verdensbildet vi møter hos Tronstad i Flaggermusmusikk.

Hun lar barokkflaggermusa og kronhjorten være de sterkeste kreftene i boka; de er bærerne av romanens fornuft og sunnhet. Menneskene er uvitende og forvirrede og potensielle selvskadere. Menneskene kan bare finne fram til det beste i seg selv når de følger naturens lover og underkaster seg dyreriket, tar imot dyrenes regi og omfavner økologiens herredømme.

Dette gjennomfører Tronstad med intens og gripende konsekvens. Det finnes en tydelig linje tilbake til boka Hundetankar fra 2012. Også der hadde hovedpersonen Vera en overnaturlig dialog med dyrene; en dialog som gjorde henne sterkere og dypere. Det som var en kime i romanen fra 2012 har slått ut i full blomst denne gang.

Tyra Teodora Tronstad har alltid noe vesentlig på hjertet med sin litteratur. Dette kommer frem gjennom en veloverveid oppbygning av plotet, og gjennom et sterkt og poetisk litterært språk som gir leseren en opplevelse av å vikle ut handlingen selv. Denne kvaliteten er sterkt til stede i Flaggermusmusikk. Så sterk er tilliten til språkets muligheter, så finstemte er formuleringer og driv at leseren ikke stusser over hus der veggene er borte og kronhjorter kommer og går. Tvert om: Aldri har noe vært mer sannsynlig, og det skjer gjennom den økologiske livsanskuelsen denne romanen bærer.

Tyra Teodora Tronstad, på vegne av juryen, som i tillegg til meg selv har bestått av Ingvild Bræin og Morten Olsen Haugen, ber jeg deg komme frem og motta Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2019.

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Gratulerer!