Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2020

Kjære kritikere, forlagsfolk, forfattere, lesere!

Hvert juryår er ulikt det forrige, ganske enkelt fordi det er et helt nytt bokår. Enkeltbøkene har vi aldri sett før, om de aldri så mye plasserer seg i en sjanger eller er ment for en bestemt målgruppe, om de aldri så mye kan ha noe til felles med bøker vi har sett før. Det fins ikke to like bøker, med mindre man går og kjøper to av samme eksemplar.

Derfor er det spennende å være kritiker; en er alltid dømt til å komme etter kunsten med sine analyser, og skulle en bok by på en så avantgardistisk form at vi ikke kjenner igjen denne tilnærmingen fra noe annet, nei, så er det kritikerens oppgave likevel å finne et språk for det.

Kritikken kan med andre ord aldri komme først. Samtidig trekker den på erfaring fra det kunstfaglige feltet. Uten kunnskap dannes heller ikke språk. Kritikken er et tilsvar til et kunstverk, eventuelt et motsvar, en faglig vurdering og analyse av noe som allerede eksisterer, og tilsvaret kan skape grobunn for en offentlig samtale. Eller inni hodet på en enkelt leser. Det er ikke nødvendig med kritikerens stemme for at publikum skal gjøre seg opp en egen mening om et verk, men en kan være så freidig å si at det hjelper. Da fins det et verk og et synspunkt på verket. I beste fall fins det mange ulike blikk på verket, vi får håpe de dager ikke er helt over, for mangfoldets del.

Når det sitter tre kritikere i en jury sammen, skjer egentlig det samme. Vi leser bøkene, vi diskuterer dem, vi er enige noen ganger, uenige andre. Metoden og redskapet vårt er språket. Noen ganger kan vi peke på kvaliteter i en bok som en annen ikke har sett, slik at sistnevntes syn på boken kan justere seg i en retning. Andre ganger er vi alle enige om at en bok kan legges vekk og ikke brukes mer tid på. Hadde alle barne- og ungdomsbøker som ble utgitt i løpet av et år vært like gode, hadde Kritikerprisjuryen hatt en umulig oppgave, og det hadde vært noe muffens med verden.

Juryen har altså diskutert, argumentert, lyttet, diskutert igjen, og til sist landet vi på disse fire som nominerte til Kritikerprisen for 2020:
Helene Guåker: Høgspenning livsfare, Samlaget
Ole Kristian Løyning (Ronny Haugeland ill.): Min venn, Piraten. Vigmostad & Bjørke
Amina Sewali (tekst & ill.): Hør’a, dagbok!. Aschehoug
Rebecca Wexelsen og Camilla Kuhn (ill.): Ulf er uvel. Ena forlag

Alle er sterke vinnerkandidater, men på høyst ulike måter. Vi måtte til sist avgjøre hva vi ville legge mest vekt på.

Et kort, forklarende sidespor: Juryens kriterier for bedømmelse er ikke lagt en gang for alle. Siden hvert bokår har ulikt innhold, må kriteriene også i en viss grad kunne være fleksible. Det blir for eksempel ikke hensiktsmessig å dytte krav til god replikkføring over på en roman der all dialog er indre dialog. Som mangeårige arbeidere i kritikerfaget har juryen likevel selvsagt våre sett med kriterier, som vi bruker som en veiledende målestokk. Til syvende og sist må det likevel være slik at en må være åpen for å endre kriterier om den gjeldende boken krever det. Det er fordi kunsten kommer først, kritikken etterpå.

Det kan med andre ord bli maskinelt alltid å se etter det samme, derfor har juryen valgt å stille seg åpen med hensyn til bedømmelseskriterier, latt disse melde seg for hver bok.
Men når det skal kåres en vinner, trengs det klare kriterier. Hva ser vi etter når det skiller så lite i kvalitet mellom fire finalister? Grunnene til å kåre én vinner fremfor de andre er selvsagt sammensatte, men for juryen handlet det mye, i dette tilfellet, om renskårethet. Forfatteren som har skrevet vinnerboken, tør å skrive en lettlest bok om store, eksistensielle spørsmål. I en roman med en slik populærkulturelt pirrende tittel kunne det nok være fristende å lesse på med virkemidler, det gjør ikke forfatteren. De litterære grepene er enkle, men veloverveide, og byr heller ikke på svekkelser i løpet av komposisjonen. Forfatteren stoler dessuten på at teksten han har plassert mellom linjene også er synlig, i en akkurat passe grad.

Juryen lot seg altså dypt imponere av Ole Kristian Løyning, som er vinner av Kritikerprisen for beste og barne- og ungdomsbok 2020 med sin Min venn, Piraten.

Historien handler om André, som mister halve hørselen og begge foreldrene i en trafikkulykke. Etter et kortere sykehusopphold blir han tatt vare på av en ukjent grandonkel, en tidligere sjømann som går under navnet «Piraten».

De har begge et skakt utgangspunkt for livet videre, men omgås som best de kan. André mister etter hvert obligatorisk skolegang, men tilegner seg samtidig underfundig livsvisdom fra piraten. Snart legger de ut på en båtferd som skal bli skjebnesvanger for dem begge. Min venn, Piraten er en dannelsesroman som byr på innsikter for lesere i alle aldre.

Teksten står støtt på egne bein, uavhengig av illustrasjonene, derfor har kun forfatteren vært nominert til prisen. Ronny Haugeland fortjener like fullt honnør for måten han fremhever både bokens humoristiske og sårbare sider med tegningene sine.

Ole Kristian Løyning er en relativt fersk forfatter som for juryen kom litt overraskende på – åpenbart positivt! Fra vi leste denne romanen tidlig i prosessen, lå boken stabilt på vår felles oversikt som finalekandidat, og lot seg til sist altså ikke forbigå av noen.

Juryen, som har bestått av Kristine Isaksen, Egon Låstad og Ingvild Bræin gratulerer Ole Kristian Løyning som vinner av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for 2020!
Prisen er et trykk av Øyvind Torseter.

Ingvild Bræin