Nominerte til kritikerprisene for teater, musikk, dans 2024–2025

Seksjonen for teater-, musikk- og dansekritikere i Norsk kritikerlag deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en eller flere fremragende kunstneriske prestasjoner, kåret av en samlet kritikerstand. De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2024–2025 er:

Teater:

• Eline Arbo for regi på Haugtussa, premiere 28. september 2024 på Nationaltheatret.
• Petter Width Kristiansen for regi, manus og utøvelse i Kill Devil, premiere 18. oktober 2024 på Kilden teater.
• Verk produksjoner for Solaris, premiere 31. oktober 2024 på Black Box Teater.

Dans:

• Carte Blanche for utøvelse av How Romantic, premiere 6. mars 2025 på Studio Bergen.
• Ole Martin Meland for koreografi, idé og konsept bak Jeg brakk, premiere 23. november 2024 ved BIT Teatergarasjen. Co-produsert av Dansens Hus, Rosendal Teater, RAS- Regional Arena for Samtidsdans, Carte Blanche og Bergen Dansesenter – Kompetansesenter for Dans i Vestland.
• Mathias Stoltenberg for koreografi og utøvelse i Vesenet, premiere 25. mai 2025 i Grieghallen.

Musikk:

• Kunstnerisk team på The Rake’s Progress, premiere 21. september 2024 på Den Norske Opera og Ballett.
• Kunstnerisk team på Den Lure Revens Eventyr, premiere 22. mars 2025 på Den Norske Opera og Ballett.
• Det Norske Solistkor for Johannespasjonen, 10. august 2024 i Riddersalen i Rosendal under Rosendal Kammermusikkfestival.

Prisene deles ut på Litteraturhuset i Oslo onsdag 24. september kl. 11.00.
Begrunnelser for de ulike nominasjonene, samt lenker til kritikker av hver, følger under.

Nominasjoner til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2024–2025

Kritikerprisen for musikk 2024–2025:

• Kunstnerisk team på The Rake’s Progress, premiere 21. september 2024 på Den Norske Opera og Ballett.

Eystein Sandvik skriver for NRK: «Vidar Magnussens genistrek er å gjøre «The Rake’s Progress» til en mentalt syk manns rekonstruksjon av sin egen gradvise nedstigning. Dette gir handlingen en tydelig retning og dramaturgi allerede fra første scene. […] Til tross for mye visuell kreativitet og absurd humor fremstår «The Rake’s Progress» først og fremst som en smertefull og rystende reise ned i et tiltagende mentalt mørke.»

Aksel Dalmo Tollåli skriver for Aftenposten: «Alt er liksom på skrått – det er ingenting som stemmer helt. Og det er kanskje det som gjør at Magnussens regi fungerer så godt. Det er plass til ablegøyer – her kan nevnes både badekar på hjul og et nærmest uendelig flyttelass – men det lurer alltid noe alvorlig, om ikke skummelt i bakgrunnen. Når det får komme til overflaten, er produksjonen som best. […] Operakoret er i storform, med jevnt over god uttale og fin scenisk tilstedeværelse. Tenor Thomas Atkins er en helt fantastisk Tom Rakewell. Han synger med en enorm variasjon av klangfarger og fleksibel kraft og har i tillegg et bemerkelsesverdig uttrykksfullt ansikt. Besettelsen lyser ut av øynene på ham. Baryton Aleksander Nohr er også glimrende som Nick Shadow og viser seg som en mesterlig manipulator med store nyanser og djevelsk intensitet.»

• Kunstnerisk team på Den Lure Revens Eventyr, premiere 22. mars 2025 på Den Norske Opera og Ballett

Maren Ørstavik skriver i Aftenposten: «Janáčeks musikk er full av fargerik skogsmagi. Persongalleriet er elskelig. Og handlingen åpner for flere lag av mening. Det utnytter Herheim til det fulle. […] Gjennom kostymer og rekvisitter flippes stadig grunnlaget for fortellingen. I det ene øyeblikket er vi backstage på teaterverkstedet, i det neste er vi i forenklet iscenesettelse der reven er en frekk ungjente med Blondie-T-skjorte og en løs revehale i hånden. […] Det må være inspirerende å jobbe med for dirigent Ed Gardner. Musikken er aldri akkompagnement, men premissleverandør, og Gardner tar rollen med autoritet. Orkesteret spiller med varme og bevegelse, sømløst integrert i handlingen.»

Hilde Halvorsrød skriver for Scenekunst.no: «Både Herheims regi og Beate Vollacks koreografi utnytter alle musikkens stemninger, farger og overganger til å lage koreograferte bevegelsesmønstre for alle på scenen, uten at det virker mekanisk. Det får musikken og den avstemte, visuelle estetikken til å smelte sammen. […] I vurderingen av om rollefigurer oppleves som engasjerende og troverdige, kommer jeg ofte i stuss om forholdet mellom personregi og skuespillerkunst. Her ser det ut som begge deler fungerer nærmest optimalt: Hver minste bevegelse virker fullstendig gjennomtenkt og motivert, både på idéplan og i gjennomføringen.»

• Det Norske Solistkor for Johannespasjonen, 10. august 2024 i Riddersalen i Rosendal under Rosendal Kammermusikkfestival.

Eystein Sandvik skriver for NRK: «Jeg var likevel uforberedt på den overveldende opplevelsen som ventet på festivalens nest siste dag: En fremførelse av Johann Sebastian Bachs «Johannespasjon» som jeg tror er det mest gripende jeg noen gang har opplevd i Baroniets Riddersal. Bach oppførte «Johannespasjonen» første gang i Leipzig påsken 1724, og verket feirer dermed sitt 300-årsjubileum i år. Fremførelsen med Det Norske Solistkor var av det sjeldne slaget som får et historisk verk til å fremstå med akutt aktualitet. Mye av æren for dette tilkommer dirigent Grete Pedersen, som viste en slående evne til å gjennomlyse på ny et verk som i noen grad har stivnet i en rutinepreget fortolkningstradisjon. […] Når koret så suppleres av sammensatt barokkorkester uten svake ledd, blir resultatet en fremførelse med sjelden uttrykkskraft.»

Toralv Lura skriver i Kvinnheringen: «Det fungerte til de grader. Allerede fra de første taktene i orkesterinnledningen, skjønte vi alle at dette skulle bli en spesiell framføring hvor Bach sitt gigantiske mesterverk om Jesu lidelseshistorie virkelig skulle skinne. Orkesteret spilte engasjert og presist. Solistene mestret ikke bare sine arier reint teknisk, men de sang dem så ufattelig vakkert alle som en. Kristjánsson omdannet evangelistens resitativer fra kjedelige og messende transportetapper, til de vakreste perler som det var en nytelse å høre på. Tenorariene sang han så gripende at jeg nesten måtte klype meg i armen for å tro at det var virkelig det jeg hørte. Kort fortalt ble framføringen en stor kunstnerisk triumf. Det er vanskelig å tro at noen av tilhørerne ikke lot seg bevege. Det er dypt imponerende at festivalarrangør fikk til noe slikt.»

Kritikerprisen for dans 2024–2025:

• Carte Blanche for utøvelse av How Romantic, premiere 6. mars 2025 på Studio Bergen.

Maren Ørstavik skriver i Aftenposten: «Som vanlig er det langt fra skjønndans Norges nasjonale kompani for samtidsdans har med seg til Oslo. Men «How Romantic» stiller enorme krav til danserne som atleter og skuespillere. Carte Blanche får frem Andreous poenger med skarp presisjon, og viser at de opererer på toppnivå.»

Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen: ««How Romantic» spiller på tittelens emosjonelle og melankolske kast i tråd med driftene og begjæret som ligger under det hele som et premiss. Enkelte av danserne finner hverandre, rives fra hverandre, en leken og lett, men samtidig stadig hardere og mer utagerende, full av gryende glede og samtidig fortvilelse. Det skal bli hardere, ekspressivere og nådeløst inntil de fysiske utbruddene møter klassisk dans iblandet både breakdans og parkour. Det skal etter hvert gå hardt for seg, også rent kroppslig. Det hoppes, rives og slites, men aldri uten at dansen som grunnelement ligger intakt, den samstemte kollektive bevegelsen alle er en del av og den koreograferte elegansen i råskapen. Tempoet er høyt, fallhøyden konstant.»

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: «Når det koreografiske arbeidet og utføringen av det er så presist og overskuddsbasert, blir det tematiske mangfoldet også en del av det store uttrykksbehovet forestillingen legger for dagen. Mangfoldet i koreografien og bevegelsesmaterialet blir derfor konstruktivt, og det hele minner meg om en karusell som lever sitt eget liv både når det kommer til tempo og retning. Rytmen i verket og kraften i bevegelsene slår over publikum som en fysisk gest, og uansett hvor mye vi prøver å løfte opp den romantiske kjærligheten til noe blomstrende og uforståelig, så handler det vel i bunn og grunn om fysiske møter mellom mennesker.»

• Ole Martin Meland for koreografi, idé og konsept bak Jeg brakk, premiere 23. november 2024 ved BIT Teatergarasjen.
  Co-produsert av Dansens Hus, Rosendal Teater, RAS- Regional Arena for Samtidsdans, Carte Blanche og Bergen Dansesenter – Kompetansesenter for Dans i Vestland.

Grethe Melby skriver i Bergens Tidende: «Bevegelsene er fulle av liv og vilje, i tillegg til at rare kroppsbevegelser og uhørte kroppslyder helt siden antikken har vært knyttet til komedie heller enn tragedie. Derfor er det noe livsbejaende i denne forestillingen som fascinerer. Det er som om man begynner på null, og som vi vet, det er kun i motbakke det går oppover. Det er til å bli optimist av.»

Venke Sortland skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «Hva slags verden er dette? Hvilken kraft har makta her? Spørsmålene dundrer inn over meg mens jeg sitter ytterst på stolkanten i amfiets høyre halvdel, for å få med meg alle detaljene i det som utspiller seg nede på den store scenen på Dansens Hus. Lyset er på, og lyden er av. Men jeg føler meg likevel omfavnet. Eller kanskje heller «innefavnet», da det er like mye den kroppslige responsen på det jeg ser, som det jeg faktisk ser, som holder meg som i en knipetang. […] For Meland utviser en håndverksmessig sensibilitet i møte med virkemidlene dette storscene-formatet har å tilby – og det selv om han også selv er med som utøver på scenen.»

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: ««Jeg brakk» utforsker utenforskapet både i fysisk og i en mer metaforisk forstand. Til tross for at kroppene på scenen er kapable og sterke, gjør de uvanlige bevegelsene at de ikke ligner på majoritetenes kropper, men minner om kropper som har utfordringer knyttet til rus eller sykdom. Men når denne forestillingen lykkes så godt som den gjør, er det ikke bare fordi den etterligner eller uttrykker sympati med de som ikke evner å tilpasse seg, det er fordi koreografien utforsker normaliteten ved å bryte med den.»

• Mathias Stoltenberg for koreografi og utøvelse i Vesenet, premiere 25. mai 2025 i Grieghallen.

Karen Frøsland Nystøyl skriver på Periskop.no: «Inni skumgummipyramiden gjør Stoltenberg en formidabel danserisk prestasjon innenfor ganske trange rammer. Pyramidevesenet har et formspråk som minner om barns lek. Det kan vinke, hoppe, erte, kommunisere. Stoltenbergs presise vesen-koreografi er en studie i form og i å ta plass i rom. Det er også kommunikasjon der utøveren ikke er synlig for publikum, figurspill der spilleren nok ikke ser mer av rommet og scenen enn høyst nødvendig. Hovedkarakteren, vesenet, har ikke ansikt, ikke ører, ikke øyne som barna kan se. Altså må kommunikasjonen med barna finne sted på andre måter. Stoltenberg har valgt seg det enkle og effektive: Vinking, nøling, tilbaketrekking, mot og overmot. Alt uttrykt med presis figur-fysikk som gjør vesenets følelsestilstand tilgjengelig og umiddelbart forståelig for barna. Det uformelige, myke og rare – og egentlig utilgjengelige – vesenet er vanskelig ikke å legge sin elsk på, og den gjør de samme tingene som barn liker å gjøre. Når den hopper, svarer barna med frydefull latter og hopper selv. Kontakten er umiddelbar og gripende.»

Kritikerprisen for teater 2024–2025:

• Eline Arbo for regi på Haugtussa, premiere 28. september 2024 på Nationaltheatret.

Eivind Haugland skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «Diktene til Garborg er som skapt for å bli fremført muntlig, verseformen og rimene gir en naturlig og leken fremdrift til historien og skaper et hav av teatralske muligheter. Disse vet Eline Arbo å utnytte – der det er fort gjort å lese versene til Garborg med for stor ærbødighet og alvor, særlig på grunn av det til dels arkaiske språket, velger hun isteden å dyrke fram den folkelige lettheten og humoren som skjuler seg i diktene, godt hjulpet av Kjersti Tveterås og resten av ensemblet.»

Mariken Lauvstad skriver i Klassekampen: «Arbos fortolkning av «Haugtussa» viser henne som en usedvanlig stilsikker regissør. Trolske, mørke og foruroligende visuelle komposisjoner fremstår nærmest drømt eller manet frem, og forholdet mellom solist og ensemble, forgrunn og bakgrunn, er til enhver tid perfekt balansert. […] Det er ikke enkelt å iscenesette en diktsyklus. Men «Haugtussa» er blitt en forestilling hvor absolutt alle kunstneriske elementer, fra koreografi til kostymer, lys, estetikk, ensemble og musikk, er solid integrert. Dette er regihåndverk av rang. Og det er derfor det berører – på alle nivåer.»

• Petter Width Kristiansen for regi, manus og utøvelse i Kill Devil, premiere 18. oktober 2024 på Kilden teater.

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: ««Kill Devil er ikke bare en forestilling om Danmark-Norges rolle i den internasjonale slavehandelen, det er en forestilling om historiene vi forteller hverandre om oss selv og en utforskning av teatrets muligheter til å kommentere og utfordre disse ideologiske narrativene.»

Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK: «Ikke bare er forestillingen modig i sin bruk av skyggeteater som formspråk. Petter Width Kristiansen, som står bak forestillingen, har lagt inn flere passasjer med dvelende scener der publikum får mulighet til å ta inn det de har sett – og reflektere over det. Den sterkeste av disse dvelende passasjene viser en storm som bygger seg opp. Vinden blir stadig sterkere i lydbildet, og kulissebølgenes bevegelser tiltar i intensitet. Det er som å være på et skip i storm. Virkningsfullt og ganske flott. «Kill Devil» er både intens, forfriskende, tung og utmattende.»

• Verk produksjoner for Solaris, premiere 31. oktober 2024 på Black Box Teater

Bernhard Ellefsen skriver i Morgenbladet: «Forestillingen som nå vises på Black Box, er en seig, skjør, sårbar og til syvende og sist dypt rørende opplevelse. 45 minutter går før Solaris nevnes. Før den tid har de fire nevnte skuespillerne samt Verk-assosierte Espen Klouman Høiner vekslet på å fortelle anekdoter og dele tanker om hva det vil si å utøve skuespillerkunsten. Kostymene deres er fremmedgjørende og ærlig talt vidunderlige, lydbildet som alltid suggererende, scenografien enkel og samtidig virkningsfull, særlig på grunn av slående lys og farger.»

Elin Lindberg skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «Historiene Verk Produksjoner forteller, tar utgangspunkt i dem selv og minner de har fra sitt eget liv i teatret. Det reflekterer – speiler – livet med skuespillerarbeidet. De blir som i romanen – som de også flittig refererer til – opptatte av seg som mennesker, ikke av det fremmedes fremmedhet. De fordyper seg i minner for å forklare seg og sitt virke. Og nettopp det er interessant og severdig. Som i Solaris-foreleggene aktiveres fortida, og gjennom minnet materialiseres den.»