Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2025

Tale ved Ida Skjelderup under utdelingen 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

Velkommen til utdelingen av Kritikerprisen for beste barne- og ungdomslitteratur 2025.

Aller først vil jeg takke Petra Helgesen og Egon Låstad for et fruktbart og inspirerende jurysamarbeid. Årets pris er Øyvind Torseters trykk «Tirsdag 29/08», som vinneren snart skal få med seg hjem.

De nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok er:

• «Lava», tegneserieroman av Annika Linn Verdal Homme, Aschehoug
• «Svømmefugl», bildebok av Kjersti Annesdatter Skomsvold og Mari Kanstad Johnsen, Aschehoug
• «Stella står i det», av Helene Guåker, illustrert av Oda Valle
• «Forbanna ungdom», roman av Aon Raza Naqvi

Juryen har falt for en bok med et særegent uttrykk, en kompromissløs stemme og en uvanlig virkningsfull omgang med metaforer.

Vinnerboken er helhjertet raljerende. For hva slags menneske er det som lagrer et dritstygt anropsbilde av moren på telefonen, som skaffer seg fullt antrekk – fra caps til T-skjorte – med skilsmissetrykk, som drar alene på charterfebertur og titulerer seg «Kongen av Tenerife», og som faktisk greier det kunststykket det er å forholde seg ironisk til en hundevalp – om enn bare for noen minutter av gangen? Jo, det er en beinhard liten rebell på tretten år som heter Evi.

Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok 2025 går til tegneserien «Lava» av Annika Linn Verdal Homme, utgitt på Aschehoug.

Evis hverdag forkludres dramatisk når foreldrene skilles. Faren oppfører seg som en tenåring, og moren flyr bokstavelig talt unna problemene – helt til Tromsø. Ingen av dem tar hensyn til datterens behov for forutsigbarhet, eller ganske enkelt å bli sett. Vendepunktet kommer når Evi bestemmer seg for å være minst like uansvarlig som dem. Snart bærer det av sted – alene på ferie – til F#*@INGS Tenerife.

De kunstneriske virkemidlene imponerer. Formgivningen er helstøpt, og figurdesignet stilsikkert platt og idiotisk. Fargepaletten er eksplosiv, og i bildene males Evis følelser fram. Et inferno av brennende lava og en hjelpeløs, sort valp står i skarp kontrast til den handlekraftige fasaden hun setter opp, og gir de tørre sarkasmene hennes klangdybde.

For under opprøret, under latterliggjøringen av etablissementet – altså foreldrene – og under den generelle gi-faen-holdningen til livet, lurer det sårbare. Som det jo ofte gjør. Ja, det er funny. Men bildene viser hvor ekkelt, fremmed, ensomt og skrikende jævlig det er for Evi å bli etterlatt mens foreldrene forsøker å finne seg sjæl.

Evi opplever kanskje selv at hun har tatt tak i livet sitt. Men charterfebertåka over Tenerife-tegningene antyder noe annet: Det er en illusjon av kontroll hun har lullet seg inn i. Leseren ser en ungdom så frakoblet omstendighetene at hun ikke merker at hun blir solbrent, at valpen forsvinner, eller at hun er tørst.

Til kollapsen er et faktum. Dehydrert og desorientert ender Evi på sykehus – og tvinges til å forholde seg både til foreldrene hun har rømt fra, og til seg selv.

Dette er en ungdomsbok som viser hvor motsetningsfullt livet faktisk er. Her er det plass til det kyniske og det sårbare. Det komiske og det smertefulle. Det som skyves unna – og det som likevel presser seg fram.

Gratulerer med Kritikerprisen, Annika Linn Verdal Homme!