Kritikerprisen for beste oversettelse 2011

Tale ved utdelingen 1. mars 2012 ved Liv Riiser

Når oversettere forteller om det de driver med, snakker de gjerne om det om det umulige i oppgaven. Oversetterens grunnmodus er elegien, den vemodige klagen over at et litterært verk egentlig ikke kan oversettes. Kulturelle konnotasjoner og språklige valører lar seg ikke overføre til en annen språkdrakt – sier de.
Likevel fortsetter de å oversette. Og hvordan det nå er eller ikke er, så gjør de et språkarbeid som faktisk fungerer. Ikke bare sånn passe, men godt. Noen ganger utmerket, og enkelte ganger glitrende. Når det skjer, snakker oversetterne om hardt arbeid, stor tålmodighet, omfattende kunnskaper og skapende fantasi. Og om magi.
Bare oversetterne vet hva de putter i gryta for å oppnå den magiske effekten, og jeg skal ikke engang forsøke å bidra med ingredienser til oppskriften. Men jeg kan – på vegne av meg selv og juryen, og alle som leser oversatt litteratur – takke og neie for alle flittige, utholdende, kunnskapsrike, pirkete, lydhøre og klarøyde oversettere som fortsetter å gjøre jobben sin, slik at vi som lesere får del i magien.
Oversettere har også vært litt som Tussi i Hundremeterskogen. Hun som alltid er litt mismodig, og aldri tror at noen egentlig bryr seg om henne.
Heldigvis er dette i ferd med å forandre seg. Gjennom de siste par tiårene, har oversetterne langsomt, men sikkert erobret en større del av bevisstheten blant oss som arbeider med litteratur. Det har skjedd på Tussi-måten, gjennom mas, klager og elegiske utsagn. Men også – og i stigende grad – gjennom økt selvbevissthet fra oversetternes side. Oversetterne har, som yrkesgruppe, blitt mer synlige i offentligheten, de ytrer seg med større frimodighet, skriver i avisene, blogger og debatterer. Og de gjør det på en måte som får oss til å skjønne at de også har det morsomt mens de driver på.
Elegiens tid ser ut til å gå mot sin slutt.
Vi som anmelder oversatt litteratur, sier også at vi har en umulig oppgave. Vi har for lite tid, og ofte kjenner vi ikke originalspråket. Det vi gjør, skulle helst vært gjort i forgårs. Vi må – ofte med hjertet i halsen – ta sjanser og la det stå til. Hvis oversetterne er Tussi i Hundremeterskogen, så er anmelderen Tigergutt.
Men selv om oppgaven er umulig, så driver vi på. Og jeg kan betro dere: Vi har glede av det. Noen av oss har til og med så stor glede av det at vi påtar oss å sitte i en jury for oversatt litteratur. Og her kan en virkelig snakke om en umulig oppgave. Men jeg kan betro dere: Vi liker det. Vi opplever det som et privilegium å få møte bøkene som takket være litteraturfeltets mange Tussier er blitt tilgjengelig for oss.
Nå er det jo ikke sånn at bøkene vi leser gjennom året, legger seg pent etter hverandre i rekke som nummer én, to, tre. Vi skal forholde oss til et vell av litterære uttrykksformer fra en rekke ulike språkområder. Vi skal lage en liste som viser bredden og variasjonen i den oversatte litteraturen, og vi skal bidra til at også de små og stillferdige utgivelsene får den plassen de fortjener.
I året som er gått, har juryen bestått av Cathrine Strøm, Geir Kjell Andersland og meg selv, og lista som foreligger nå er et resultat av «sitte under treet og snakke til vi er enige»-metoden. Lista er ikke vitenskapelig, men den er heller ikke tilfeldig.
De fire nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse 2011 er, i alfabetisk rekkefølge:

Merete Alfsen for oversettelsen fra engelsk av A.S. Byatt: Barnas bok
Forlaget Oktober

Grete Kleppen for oversettelsen fra fransk av Lucien Suel: Ein gartnar døyr
Solum forlag

Thomas Lundbo for oversettelsen fra fransk av Michel Houellebecq: Kartet og terrenget
Cappelen Damm

Geir Juell Skogseth for oversettelsen fra arabisk av Khaled Khalifa: Hatets lovsang
Minuskel

Og årets vinner av Kritikerprisen for beste oversettelse er Merete Alfsen – for oversettelse av Barnas bok av A.S. Byatt.

Barnas bok er et beist av en bok. Den foregår i England i tiårene rundt forrige århundreskifte, og favner en historisk epoke slik den utfolder seg i privatliv, politikk og samfunn, i kunst, kultur, mentalitet, klesdrakter og mote. Med utgangspunkt i to familier skildrer Byatt den enkeltes muligheter for livsutfoldelse innenfor bestemte historiske rammer. Romanen sveiper over store områder, både geografisk og idémessig, og minner om et billedteppe der hver kvadratcentimeter er fylt med farge og form.
Forfatteren har dessuten valgt en fremstillingsform i pakt med tiden hun forteller om, med skildringer av utseende, kropp og ansiktuttrykk. Siden en av hovedpersonene er barnebokforfatter, rommer Barnas bok også en tidsriktig eventyrbok, med det som til hører av fantasifigurer og underjordiske landskap. Legg til at A.S. Byatt er en forfatter med omfattende leksikalske kunnskaper, som hun elsker å omgi seg med i tekstene sine – og vi har en roman som med sine 732 sider krever sin leser, men gir overflod tilbake.
Også den norske teksten, ført i pennen av Merete Alfsen, er et overflødighetshorn. Den bugner av betegnelser – på norsk! – på planter, farger, materialer, kunstgjenstander og klær, i en variasjon vi knapt visste eksisterte i språket vårt. Romanens gammeldagse måte å skildre mennesker på, får nytt liv i norsk språkdrakt. De mange idéhistoriske temaene håndteres med sans for presisjon og tidskoloritt.
Teksten blåser liv i nyanser vi nesten hadde glemt fantes, og forfatterens kunnskapsglede og generøsitet har smittet over på oversettelsen. Som lesere kjenner vi smaken av salt hav på tunga, og lukten av grønske i skogene der barna ferdes. Vi fornemmer stemningen blant stemmerettsforkjemperne, og fattigdommen blant gruvearbeiderne i nord. Selv om vi aldri har sittet ved en dreiebenk, vet vi mer om å forme i leire etter å ha lest boka. Og vi vet det på norsk.
Kjære Merete Alfsen. I en tale du holdt under Norsk Oversetterforenings jubileumsfest i 2008, snakket du om gleden ved å oversette. «Gleden som spenner fra det mystiske til det hverdagslige. Fra den hemmelige jubel til den åpne fryd.» Den gleden fornemmer vi i ditt oversettelsesarbeid. Hvis du innimellom har kjent deg som Tussi underveis, kan vi forsikre deg om at det ikke finnes spor av henne i teksten din. Derfor vil vi overrekke det det synlige beviset på at prisen er din: Et trykk av Arild Yttri, med tittelen “Stream of Consciousness”. Tittelen er ikke oversatt, men jeg tror du vet hva det betyr.
Gratulerer!