Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste oversettelse 2018

I dag ble kritikerprisen for beste oversettelse 2018 delt ut. Les tale til vinneren her.

Kritikerlaget 07. mars 2019 PriserNyheterLitteratur
Goeril eldoen
Gøril Eldøen

Tale ved Espen Grønlie under utdelingen 7. mars 2019 på Litteraturhuset i Oslo

Man kan spørre seg hvordan tre skarve litteraturkritikere skal være i stand til å vurdere kvaliteten på norske oversettelser fra språk som – og her nevner jeg bare et fåtall av de aktuelle – finsk, japansk, russisk og tyrkisk. Det er åpenbart at her kreves det universallærde skikkelser med uendelig god tid – eller eventuelt med grandiose forestillinger om egne evner.

Når vi tre som har sittet i årets jury – Carina Beddari, Janneken Øverland og jeg – likevel har valgt å ikke gi opp, skyldes det ikke minst at vi anser Kritikerlagets pris for beste oversettelse, som i år blir utdelt for 16. gang, som særdeles viktig. Kanskje er det sant som en og annen fugl har fortalt meg, at vår tid er en tid der selve spørsmålet om oversettelse blir tillagt større vekt enn tidligere. Men en slik mulig «tidsånd» fører ikke automatisk til at oversetternes arbeid blir verdsatt mer. Det kreves konkrete tiltak, og hardt arbeid. Jeg skal ikke påstå at juryens evner strakk til, men jeg skal påstå at vi gjorde vårt beste, og at vi arbeidet så hardt vi kunne. Dere får ta mitt ord på det.

Det er å håpe at andre kritikere, og organene de skriver for, følger opp dette arbeidet. For øvrig var det sist fredag en diskusjon her på Litteraturhuset med tittelen «Oversettelseskritikk – finnes det?». Jeg hadde ikke selv mulighet til å overvære den, men har fått rapporter om at svaret var ja. Det er betyr ikke at det finnes nok oversettelseskritikk. Vi vil ha mer!

Så til saken. Dette er de fire nominerte blant skjønnlitterære oversettelser utgitt i 2018:

Brit Bildøen: Alice B. Toklas’ sjølvbiografi av Gertrude Stein (Skald). Oversatt fra engelsk.
Gøril Eldøen: Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes (Gyldendal). Oversatt fra fransk.
Ute Neumann: Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck (Oktober). Oversatt fra tysk.
Magne Tørring, Ika Kaminka, Jan Aleksander Enoksen, Tara Ishizuka Hassel, Yngve Johan Larsen, Petter Mæhlum, Øyvor Nyborg og Anne Lande Peters for Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895-2012 (Bokvennen). Oversatt fra japansk.

Den sistnevnte boka er ikke bare en antologi med 35 japanske tekster fra det siste drøye århundret, det er også et litteraturhistorisk oversiktsverk, med en generell introduksjon i tillegg til introduksjoner til hver enkelt forfatter. Utgivelsen er på alle måter imponerende, og gir et høyst tiltrengt bidrag til den norske bokfloraen. Jeg kan gjøre verre ting enn å sitere det Joakim Kjørsvik skrev om utgivelsen i Klassekampens bokmagasin: at den er «en perle blant årets oversatte bøker».

Juryen var også skjønt enige om at Brit Bildøen virkelig har funnet tonen i sin oversettelse av Gertrude Stein. Det ertende og halvsprø ved originalen er ivaretatt, samtidig som vi i Bildøens versjon har fått sprelsk og vital nynorsk. I fjor vant en oversettelse fra forlaget Skald prisen for beste oversettelse, med Øystein Vidnes’ versjon av Robert Musils Tre kvinner. Det er bare å applaudere innsatsen til dette lille forlaget med adresse Leikanger.

Ute Neumann har oversatt tyske Jenny Erpenbecks Alle dagers ende. Vi lot oss imponere av hvordan hun har løst oppgaven. Man leser Neumanns oversettelse med en følelse av trygghet – så stødig er den. Samtidig er det en uro i den norske teksten, som matcher Erpenbecks litterære nivå.

Med Vernon Subutex 1 har franske Virginie Despentes skrevet første bind i en trilogi om den gamle rockeren Vernon Subutex, forhenværende platesjappeinnehaver. Jeg kunne nevnt mange eksempler på hvor vellykket oversettelsen til Gøril Eldøen er, men skal holde meg til noen få. Sikkert er det at det er herlig å se at det franske uttrykket qu’il aille se faire foutre avec ses chansons à bobos simpelthen blir til det norske «han kan dra til helvete med hipstermusikken sin». Vi kjenner også igjen tenåringsuttrykk som «og jeg bare», «det er sykt fett» eller «serr». Fallhøyden er stor når sånt skal bli skriftlig språk, men oversetteren av Vernon Subutex 1 klarer å få både nyere og ikke fullt så ny sjargong til å funke på et rent ut sagt mirakuløst vis. Det funker altså både når sjargongen er litt «avdanka» («avdanka» er for øvrig et ord som brukes om Vernon et sted) og når den er – tja? – hippere enn hippest. Oversetter Eldøen leter fram elegante løsninger hele veien, også på det som finnes av mer eller mindre subtile skifter i stilnivå i denne teksten. Hele romanen gjennom har hun funnet presise norske uttrykk som «ta kola» og «gi beng». Derfor er det Gøril Eldøen som får årets kritikerpris for beste oversettelse.

I parentes bemerket har jeg lyst til å informere om at Eldøen i 2018, i tillegg til Vernon Subutex 1 for Gyldendal, også oversatte Ikke gråte av Lydia Salvayre for Solum Bokvennen, og det er virkelig en fabelaktig roman, som alle burde lese! Juryen var i grunnen enige om at Ikke gråte på mange måter er en bedre roman enn Vernon Subutex 1. Men slik vi bedømmer det, er vanskelighetsgraden i oversettelsen av Despentes’ roman enda høyere, og oversettelsen derfor enda mer imponerende. Og dette er altså Kritikerlagets pris for beste oversettelse, ikke for beste oversatte bok.

Det er muligens noe litt bedragersk ved hvordan Vernon Subutex 1 framstår i oversettelse, ettersom det litt rocka språket liksom er så hverdagslig. Dette er ikke høykulturell litteratur. Men nettopp det «lave» eller alminnelige språket i romanen krever en oversetter med særskilt gehør for hva som en gangbar muntlig norsk. Her er Gøril Eldøens oversettelse forbilledlig.

Vi unner oss et lite avsnitt:
Patrice angra aldri. Lettelsen var mye større enn savnet. Han var lei av rock, lei av hardcoremiljøet og all dritten som fulgte med. Det kalles ikke subkultur for ingenting. Schtøgge idioter som kan sitte en hel kveld og prate om forsterkermodeller, fuzzpedaler og skjortekrager. De mest framskredne kan absolutt alt om kabler, ja, det er en kultur av mekanikere som ikke har giddet å ta fagbrev. Selv gikk han videre og skaffet seg mer modne interesser, og hver gang han støtte på folk fra den tida, ble han slått av hvor lite de hadde utvikla seg.

Slik vi opplever det, er verbformer som «angra» og «utvikla» helt riktig for å fange språket i «subkulturen» det her dreier seg om. I dette sitatet vil jeg dessuten særlig framheve ordet «schtøgge» – stavet s c h t ø g g e. Det er en virkelig innertier.

Til slutt vil jeg informere om Kritikerlagets pris for beste oversettelse i år er et trykk av Solveig Lohne. Da gjenstår det bare å gratulere oversetter Gøril Eldøen!