Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikerprisen for beste oversettelse 2019

I dag ble kritikerprisen for beste oversettelse 2019 delt ut. Les tale til vinneren her.

Kritikerlaget 05. mars 2020 PriserNyheterLitteratur
Seiobo der nede

Tale ved Janneken Øverland under utdelingen 5. mars 2020 på Litteraturhuset i Oslo

I en artikkel om litteratur og oversettelse fra 2019 peker den nigeriansk-amerikanske forfatteren Teju Cole på opphavet til ordet translator – den latinske kombinasjonen trans/over og latus/båret, som er partisipp til verbet ferre. Verbet kjenner vi igjen både i ferry og ferje.

Cole utnevner translatøren – oversetteren – til «ferje-fører», den som «bærer over» eller «frakter» mening fra den ene bredden til den andre. I artikkelen beskriver han en liten, etruskisk terrakottafigur. Den viser en klassisk scene i Æneiden, fra flukten ut av Troja, der Æneas i ytterste nød bærer sin far på ryggen. Figuren assosieres til det å «bære over», altså yte hjelp til mennesker i den ytterste nød, og flytter bildet mot vår samtid, og den typen hjelp som modige mennesker yter flyktninger i Middelhavet, på Lesbos, på Lampedusa. Og så spør han om det han kaller det «intrikate», «beskjedne» litterære arbeidet som forfattere og oversettere gjør kan knyttes til den risikoen noen – også i dag – tar for å redde andres liv. Ja, svarer han, og utdyper det: Modige språkhandlinger i seg selv – jf. dagens Tyrkia – kan medføre fengselsstraffer. Dessuten kan både litteratur og aktivisme gjøre oss oppmerksomme på det tilfeldige og konvensjonelle ved selve det å operere med grenser; mellom land og folkegrupper, mellom legale og illegale, mellom språk. Ifølge Teju Cole trenger vår konfliktfylte, oppsplittede verden sårt det solidaritetsarbeidet, det demokratiske løftet for gjensidig forståelse som oversettelse – «et anliggende for hjernen så vel som for hjertet» i virkeligheten er.

Med dette aktuelle og kjærlige blikk på viktigheten av litterære oversettelser i ryggen, er det en glede å kunne dele ut en pris til den beste norske oversettelsen i året 2019.

Også i år har juryen, som har bestått av Carina Beddari, Gabriel Michael Vosgraff Moro og meg selv, Janneken Øverland, hatt en vanskelig jobb. For heldigvis kommer det ennå ut mange bøker som er svært godt oversatt. Også i år er det flest prosaverk vi har vurdert i jakt på den beste oversettelsen. Av dem havnet fire titler på kortlisten.

Vi nominerte:
Tove Bakke for oversettelsen fra fransk av Anna Gavaldas For ope hjarte. (Samlaget)
Ute Neumann for oversettelsen fra tysk av Franzobels Medusas flåte. (Cappelen Damm)
Julia Wiedlocha for oversettelsen fra polsk av Olga Tokarczuks Før plogen din over de dødes knokler. (Gyldendal)
Ove Lund for oversettelsen fra ungarsk av László Krasznahorkais Seiobo der nede. (Cappelen Damm)

For å holde på spenningen litt til, vil jeg benytte anledningen til å si noe rosende, først om forlagene, og så om kortlistens utsøkte oversettere.

Riktignok er alle disse fire bøkene oversatt fra fire europeiske språk, altså kortreiste, men tross alt ferdes de ikke på de mest opptråkkete språkstiene, som jo er engelsk og svensk. Polske og ungarske oversettelser hører til de mer sjeldne, og bør oppmuntres. På originalspråket kom de to første – Gavalda og Franzobel – ut i 2017, de to siste – Tokarczuk og Krasznahorkai – i 2009 og 2008. Forlagene fortjener altså ros både for at de evner å være til stede i det helt aktuelle, og for å hente opp titler som er mer enn ti år gamle. Både juryer og lesere ser frem til flere viktige bøker av begge slag i norsk språkdrakt.

Disse fire oversetterne fortjener ros ikke bare for å ha overført til utmerket norsk 1400 sider interessant romanstoff, men også for å ha hentet inn svære arsenaler av nye og eldre enkeltord, til oppfrisking og berikelse av vårt norske ordforråd. Juryen konstaterer at skildringene av fransk, urban samtid, av europeisk og afrikansk 1800-tall, av polsk, moderne landsbyliv og av asiatiske, eldre religiøse og kulturelle fenomener – i løpet av bare ett år – har gitt norsk et tallmessig stort og helt uvurderlig friskt språklig tilskudd. En ordsky trukket ut av disse fire bøkene ville på utfordrende, og antakelig klokt og underholdende vis divergere skikkelig fra en norsk standardprosa-sky!

Tove Bakkes bidrag utmerker seg for eksempel med en dagligspråknær, frisk nynorsk, med innovative, muntlige replikker som «(Eg) … tok ein dusj og fekk til slutt pressa messieurs Pimpel og Pupp inn i ei Hello glitter-Kitty-trøye i XXS

Ute Neumanns oversettelse tar vare på det grove og vulgære i originalens språk og på bokas burleske humor mellom mersseil og bramseil, også i scener der «likene … fløt som krutonger på suppa.»

Julia Wiedlocha har funnet et genuint norsk uttrykk for hovedpersonens abrupte personlighet. Oversettelse er et viktig tema i romanen, og Wiedlocha sjonglerer lekent William Blake-tekster fra engelsk via polsk til norsk. Det å oversette blir her både sett med ironi, som «…en komplisert form for Scrabble», og rost for å «…bringe® folk nærmere hverandre – en vakker tanke.»

Og nå – som kanskje de fleste har skjønt – er det tid for å offentliggjøre vinneren av Kritikerprisen 2019:

Prisen går til Ove Lund for hans imponerende, elegante og kloke oversettelse fra ungarsk av forfatteren László Krasznahorkais roman fra 2008, Seiobo der nede.

László Krasznahorkai (f. 1954) er i dag en av Ungarns og Europas mest anerkjente samtidsforfattere. Debutboka Satantango (1985), ble oversatt av Kari Kemény (2016).
Seiobo der nede kom på ungarsk i 2008. Krasznahorkai har fått en rekke internasjonale høythengende priser, tidligere også i Ungarn. Men i 2020 er han – av politiske grunner – ikke lenger på Viktor Urbans liste over nasjonalt anbefalte forfattere. Heldigvis løftes bøkene hans nå, av oversettere, over grenser, ut i verden. Kosmopolitten Krasznahorkai har lenge bodd utenfor Ungarn, ikke minst i Øst-Asia. Erfaringene derfra er sentrale for Seiobo der nede.

Ove Lund har gjennom tre tiår gitt oss en rekke gode oversettelser fra ungarsk, og ifølge forlaget har han også bodd lenger i Ungarn enn forfatteren! Stilt overfor en så komplisert, ja, rent ut sagt svimlende tekst som Seiobo der nede, har han virkelig fått utfolde sitt mesterskap. Som leser kan man ikke unngå å undres over hvor mye tid en så krevende tekst kan ha tatt å oversette, samtidig som man gleder seg over at forlag og oversetter har tatt seg den tiden.

Romanen består av sytten relativt frittstående fortellinger, den rommer enorme spenn, både i tid og geografi, og berører en lang rekke kompliserte emner som død, tid, skjønnhet, kunst, religion. En tilbakevendende tematikk er estetiske erfaringer, smerten og gleden ved både å utføre kunst og å betrakte kunst. Lunds detaljert og raffinert uttrykte fagkunnskap i alt fra japansk noh-teater, via russisk ikonkunst og italiensk renessansemaleri til våre dagers kunstscener i Venezia, Barcelona og Aten, inngir dyp respekt.

Det mest oppsiktsvekkende ved Krasznahorkais stil er de lange, de ekstremt lange setningene. Bare unntaksvis pauset av tankestrek eller semikolon kan de strekke seg opp mot fjorten sider. Lunds imponerende norske løsning på denne utfordringen innebærer at han tøyler det norske språket til uante lengder, uten å gjøre vold på sammenhenger, på stemningsskifter og nyanser. Oversettelsen hans hensetter leseren i en, riktignok konsentrasjonskrevende, men flytende, meditativ, medtenkende tilstand. Den gir vakre, grusomme, nye og merkverdige leseropplevelser. Det enorme tilfanget av tekniske, kunsthistoriske og religiøse, originale termer, suverent plassert inn i teksten i original – etter som jeg forstår i tråd med forfatterens ønsker – bidrar kanskje til en viss fremmedgjøring. Men fordi Ove Lunds grep er både smidig og kontant, bidrar det, også hos denne juryen, til en form for encyklopedisk, yrende leseglede.

Før jeg nå avrundet dette, og ber Ove Lund om å komme opp for å motta det synlige bevist på prisen, et trykk av Øyvind Torseter, sniker jeg inn en leseanbefaling til dere andre:

Denne nydelig oversatte romanen flyter og fosser framover fra første side, full av farger, bilder, lyder, bevegelser og uro.

Men: Den aller første teksten rommer en utsøkt motsats til den kommende uroen: En snøhvit egretthegre, en meter høy, med et vingespenn på 1,7 meter, som står fullstendig urørlig i Kamo-elven, midt i millionbyen Kyoto, med sin S-formede hals – akkurat som på det elegante, norske omslaget.

Begynn å lese der, og du er fanget i Krasznahorkais og Lunds felles fortryllende fabelprosa.