Kritikerlaget

Kalender

Kritikerprisen for beste oversettelse 2021

Astrid Nordang får Kritikerprisen for beste oversettelse 2021 for Familieleksikon av Natalia Ginzburg. Les tale til prisvinneren her.

Kritikerlaget 03. mars 2022 PriserLitteraturNyheter
Astrid nordang–foto anna julia granberg : blunderbuss (1)
Astrid Nordang. Foto: Anna-Julia Granberg / Blunderbuss

Tale fra juryen fremført av Janneken Øverland under prisutdelingen 3. mars 2022 på Litteraturhuset i Oslo

En gang tidlig på attenhundretallet – samtidig som nasjonalromantikken red Norge og den hjemlige kunsten og litteraturen tok i bruk folkloristisk materiale for å uttrykke den norske folkesjelen – kom det et begrep seilende fra kontinentet: Weltliteratur – verdenslitteratur. Den tyske dikteren, forfatteren, humanisten og naturvitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe tok til orde for at litteraturen ikke tilhørte nasjonen eller folket, men verden, menneskeheten. Litteraturen sprer kunnskap og engasjerer seg i globale problemstillinger, den er kosmopolitisk.

Men: Litteraturen er likevel mest interessant, skrev Goethe, når den samtidig viser hvor den kommer fra.

Årets jury for beste skjønnlitterære oversettelse – Sindre Andersen, Gabriel Michael Vosgraff Moro og Frode Johansen Riopelle – fikk tidlig på året et aldri så lite skremmeskudd fra en av de mange skammelig miskjente mesterne verdenslitteraturen har å by på. I essaysamlingen Uten aksent, oversatt av Arild Vange, står følgende klage fra japansk-tyske Yoko Tawada: «Det kritikeren ikke straks kan bedømme, tolererer han ikke i sitt monokulturelt rene og pene tankerom.» Kritikeren som stoler blindt på sin borgerlige smak, ser på det fremmedartede som noe mindreverdig, ifølge Tawada.

Kritikeren anser seg med dette avkledt sine borgerlige gevanter. Tankerommet ligger utsatt for vær og vind. Ørene på stilk, ikke for å oppfange avvik fra et innbilt rent og ekte norsk så mye som for å lytte etter språk i kreativ bruk.

Det interessant fremmedartede ble et vektig kvalitetskriterium for årets jury, slik det var for Goethe i 1827, for Tawada i 2021. Blant vel hundre på ulike måter verdifulle oversettelser ble følgende fire nominert for prisen:

Ingvild Burkey: Vill iris av Louise Glück (Oktober). Oversatt fra engelsk.
Elisabeth Beanca Halvorsen: Fortegnelse over det tapte av Judith Schalansky (Press). Oversatt fra tysk.
Astrid Nordang: Familieleksikon av Natalia Ginzburg (Oktober). Oversatt fra italiensk.
Christian Rugstad: I orkanens skygge av Fernanda Melchor (Solum Bokvennen). Oversatt fra spansk.

En blomsterhage danner rammen i amerikanske Louise Glücks diktsamling Vill iris. Glücks klare linjer får slående konsentrerte og lure ekvivalenter i Ingvild Burkeys norske gjendiktning. Burkey viser at eksakthet på norsk ofte krever mindre ordvolum enn på engelsk, og en oppmerksom vekting av ord resulterer i utsøkte fraser som aldri flater ut originalens klangfulle, perspektivrike dikt om naturen og åndens lengsel etter paradiset.

I løpet av tolv tekster om tap, glemsel, minner og myter rekker Judith Schalansky i Fortegnelse over det tapte å krysse flere kontinenter, historiske perioder, og litterære sjangre. Elisabeth Beanca Halvorsens oversettelse fra tysk er godt orientert innenfor bokens mange kunnskapsområder og rekalibrerer språket til hver enkelt teksts distinkte fortellerform, fra korthugget, råbarket muntlighet via inderlig realisme til lange, ulenkelige, ironisk-antikvariske betenkninger. Med lekenhet, kløkt og tonal følsomhet har Elisabeth Beanca Halvorsen gitt oss et komplekst, mangslungent verk også på norsk.

Meksikanske Fernanda Melchors kollektivroman gir stemmer til et ressursfattig bymiljø i narkokartellenes skygge, hvor rusproblemer, familiefeider og desperat ugagn blant barn og voksne arter seg som en naturlov. Hennes slyngende setninger er lange i steget og grove i kjeften, og det hypnotiske drivet er eksemplarisk ivaretatt i Christian Rugstads oversettelse. Rugstad har øye også for alvoret og ømheten i den nesten farseaktige volden og uroen. En oppdreven rytme og muntligpreget stil pepret med skjellsord og forbannelser gjør Rugstads Melchor til en besettende leseropplevelse for hele kroppen.

Oppfinnsomheten i bruken av skjellsord er av avgjørende betydning også for vinneren av Kritikerprisen for beste oversettelse 2021.

Natalia Ginzburgs rå, direkte, men ikke desto mindre finstemte prosastemme krever en usentimental oversetter som også er en alle tiders stilist. Og Astrid Nordang har absolutt gehør for Ginzburgs rytme og klang i den selvbiografiske romanen Familieleksikon. De gamle kjenningsfrasene til faren, moren, søsknene, det særskilte vokabularet fra en forgangen tid, som er kjernen i Ginzburgs verk, vender i Nordangs lydhøre oversettelse fra italiensk stadig tilbake og binder minnefragmentene sammen, ikke ulikt musikalske refrenger. Velvalgte gammelmodige, idiosynkratiske invektiver som nordmenn knapt ville tenkt på som skjellsord i dag, bidrar til språklig patinering og et troverdig middelhavstemperament i persontegningene:

«Hvorfor har han det månefjeset? Han har jo ikke sagt et kløyva ord! For et esel!»

Dialogen har en blanding av voldsomhet, sjarm og svart humor som er karakteristisk for boken i sin helhet.

Nordang har gjort Norge en moderne klassiker rikere. Ved å stå på vennskapelig fot med ordbøkene har hun i likhet med andre dyktige oversettere fått lesere som er bundet av reiserestriksjoner til å føle seg som turister i eget språk det siste pandemiåret. Hun har gitt avlagte ord og uttrykk glansen tilbake, åpnet øynene våre for tøyeligheten og utviklingsmulighetene i norsk språkbruk, og fått oss til å føle oss fremmed hjemme. Juryen både takker og gratulerer Astrid Nordang!

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter.

Bilder

0