Kritikerprisen for beste oversettelse 2022

Tale ved Sindre Andersen under utdelingen 2. mars 2023:

«Oversetteren er et menneske med doble horisonter.» Slik lyder et fyndig sitat av den svenske oversetteren og kritikeren John Swedenmark. Man kan godt gå videre herfra og si at disse doble horisontene ikke er bare noe som oversetteren bruker i sitt arbeid med å overføre ord og verdener fra et språk til et annet – de er også noe som nødvendigvis, om ikke alltid i åpenlyse farger, bringes videre i den oversatte teksten. Bevisste lesere av oversatt litteratur vil alltid ha i bakhodet – eventuelt veldig langt framme – at teksten de leser bunner i en annen.

Hvordan en ideell oversettelse så skal arte seg på målspråket, og hvordan den egentlig skal bedømmes, er et objekt for diskusjon på flere nivåer. Skal en oversettelse gi skinn av å være en originalskrevet tekst, eller kan originalens spesifikt hjemspråklige markører og kontekst få være synlig i teksten, kanskje tøye og riste i målspråket som i vårt tilfelle er norsk – og hvis ja, i hvor stor grad?

Dette er ikke stedet for å svare på slike spørsmål, men alle kritiske lesere av oversatt litteratur har antakelig hatt øyeblikk av oversetterlitterær ekstase, hvor man opplever en teksts naturlighet og ubundethet matchet med en åpenbar vanskelighetsgrad i utførelsen som vitner om et håndverksmessig godt arbeid ut fra originalen. Veien derfra til å konkludere med at et helt oversettelsesarbeid står i særstilling, er ikke nødvendigvis rettlinjet, men blant de som det seneste året har gått slike veier, og etter beste evne strukket sine doble horisonter markant ut, er juryen for Kritikerprisen for beste oversettelse, som for 2022 har bestått av Anne Cathrine Straume, Frode Johansen Riopelle og meg selv, Sindre Andersen.

Og våre fire nominerte er:

• Ingrid Haug, for oversettelse fra engelsk av Hjem av Marilynne Robinson (Cappelen Damm)
• Thomas Lundbo, for oversettelse fra fransk av Hvilken knallert med forkrommet styre innerst i gården av Georges Perec (Solum Bokvennen)
• Anne Elligers, for oversettelse fra portugisisk av Água Viva av Clarice Lispector (Solum Bokvennen)
• Gøril Eldøen for oversettelse fra fransk av Dyreriket av Jean Baptiste Del Amo (Cappelen Damm)

Eldøen viser i sin oversettelse en imponerende håndtering av vokabular og detaljrikdom i Del Amos kjøttlige, vemmelsesfylte og hendelsesmettede slektsroman fra to generasjoner med industrielt landbruk i Syd-Frankrike.

I Thomas Lundbos oversettelse av Georges Perecs knirkende absurde tour-de-force om den ikke-fullt-så-tapre soldat «Karaettellerannet» og vennene hans, er det særlig overføringen av ordspill, intendert oppsyltede ordvalg og halsbrekkende syntaks som imponerer.

Anne Elligers har også oversatt en klassisk modernistisk kortroman, Lispectors Água Viva, som byr på utfordringer med sin monologiske flyt, sin vidtrekkende fantasi og sine både pregnante og sensuelle one-linere. Med trygg hånd lar hun norske lesere føle den blendende lysrefleksen fra denne sammenstrømningen av poetikk og kjærlighetselegi.

Vinneren av årets kritikerpris har på sin side oversatt en heller tradisjonell, realistisk roman; en del av en romankvartett som må sies å være blant de senere årenes store globale kritiker- og publikumssuksesser. Marilynne Robinsons Gilead-suite er et tett, moralsk drama med handling fra 1950-tallet, der mye ligger både i replikkene og det uutsagte. Hjem er andre, frittstående del av de fire, hvor de to søsknene Glory og Jack Boughton finner sammen etter å ha vendt hjem til sin aldrende pastorfar i en liten by i Iowa. I Robinsons virtuose blanding av stramhet og ledighet formidles en paradoksal psykologi gjennom personskildringer og dialoger – og her er det ørsmå nyanser som blir utmerket ivaretatt i Ingrid Haugs klare, fyldige setninger. Haug har satt seg inn i tidens og miljøets religiøse sjargong, og har også et øre for vekslinger i språknivåer og talemåter som gjør teksten høyst troverdig og levende.

Dette er en oversettelse som svinger, uten store fakter, og derfor også vanskelig å velge umiddelbart iøynefallende eksempler fra. Men å skrive at Glory «rødmet hett» da hun fikk høre sitt eget horoskop, vitner om en evne til å bruke passelig gammeldagse uttrykk akkurat på rett sted. Ved slike nesten umerkelige grep blir man sugd inn i den på mange måter utidsmessige romanen til Robinson. Årets kritikerpris er et trykk signert kunstneren Gro Finne, og det er en glede å på vegne av juryen overrekke den til Ingrid Haug. Gratulerer!