Kritikerprisen for beste oversettelse 2024

Tale ved Kari Løvaas under utdelingen 6. mars 2025 på Litteraturhuset i Oslo:

Jo, det må innrømmes, det er et element av vilkårlighet som gjør at mange glitrende oversettelser av viktige verk ikke blir nominert til årets beste. Kvalitet er ikke juryens eneste utvalgskriterium. Eksempelvis kan oversetteren ha fått kritikerprisen før. I år gjelder det eksempelvis Pedro Carmona-Alvarez, som har gjendiktet Alice Oswalds «Minnesmerke» fra engelsk, eller Agnes Banach, som har oversatt Weronika Mureks «Dyrking av sydlige vekster etter Mitsjuris metode» fra polsk. Juryen har heller ikke noe ønske om å speile det faktum at sikkert tre av fire oversatte titler er engelske, selv om dette året har bydd på uvanlig mange ypperlig oversatte engelskspråklige kandidater, som Corman McCarthys «Suttree» ved Knut Ofstad, Zadie Smiths «Bedrag» ved Hilde Stubhaug, Anne Carsons «Korte foredrag» ved Tone Hødnebø, Shakespeares «Romeo & Julie» ved Øyvind Berg. Vi i juryen har ellers merket oss at selv om de store forlagene fortsatt gir ut de fleste oversatte titlene, så er de små forlagene overrepresentert når vi mot slutten av året samles om våre favoritter. Kanskje burde det opprettes en egen pris til ildsjelene i nisje- og mikroforlagene som ofte gjør de dristigste satsningene? Den kunne ha gått til Skald som føyer enda en perle til sitt perlebånd av klassikere på nynorsk: Nils Henrik Smiths oversettelse av F. Scott Fitzgeralds «Den store Gatsby». Eller til Existenz forlag, som har gitt oss Marina Hobbels oversettelse av den belarusiske forfatteren Eva Vezjnavets «Hva leter du etter, ulv». Eller til det uttrøttelige Solum forlag, som har stått vert for Stein Dahl Mathisens oversettelse fra tysk av Joseph Roths uhyggelig aktuelle mellomkrigsklassiker «Opprøret».

Et element av vilkårlighet, altså, men vi i juryen, som består av Frode Johansen Riopelle, Sigrid Elise Strømmen og meg, Kari Løvaas, har forbløffende friksjonsfritt kommet til enighet om følgende nominasjoner, som viser både bredden og dybden i en stadig rikere flora av oversatte klassikere på norsk:

• Eilif Norheim: «Dagen da solen døde» av Yan Lianke, Cappelen Damm (oversatt fra kinesisk)
• Vibeke Saugestad: «Maud Martha» av Gwendolyn Brooks, Oktober (oversatt fra engelsk)
• Wera Sæther: «Hva sier jeg er fremmed». Sanger av Fakir Lalan Sain, Lo forlag (gjendiktet fra bengali)
• Thea Selliaas Thorsen: «Metamorfoser» av Ovid, Gyldendal (gjendiktet fra latin)

Sensuren i Kina gjør at folk flest leser Yan Liankes dystopiske roman «Dagen da solen døde», om en bygd rammet av epidemisk og voldelig søvngjengeri, på engelsk. Men hele verden burde fått gleden av å lese den i Eilif Norheims oversettelse til norsk, der det skrudde profetisk-religiøse alvoret i «dumme» Niannians fortellerstemme skinner sterkere igjennom, i mytiske drømmebilder og pussige metaforer, i vekslingen mellom realisme og satire.

Vibeke Saugestad har med ubesværet eleganse gitt oss en underkjent afroamerikansk klassiker på norsk: Poeten Gwendolyn Brooks kortroman «Maud Martha», et portrett av et på overflaten ordinært kvinneliv i mellomkrigstidens Chicago. Saugestad bevarer den poetiske sensibiliteten og språklige presisjonen i de nydelige personskildringene avlevert liksom i forbifarten, i de ledige perspektivskiftene og de uaffekterte muntlige modulasjonene.

«Hva sier jeg er fremmed» er det nyoppstartede mikroforlaget Los første utgivelse, et resultatet av gjendikteren Wera Sæthers mangeårige nærkontakt med folkekultur på grasrotnivå i India og Bangladesh. I krysningspunktet mellom hinduistisk og islamsk 1800-tallsspiritualitet, og med kroppen som salmebok, sang i sin tid den bengalske mystikeren Fakir Lalan Sain de subversive visdomsordene som nå er vevd inn som en skimrende fremmed tråd i vårt norske språk.

Endelig finnes Ovids Forvandlinger gjenskapt til norsk, for
første gang samtlige femten bøker à tolvtusen linjer,
utstyrt med ett tusen trehundre noter; og dertil en mektig
innledning. Dette er forskningsformidling av høyeste klasse.
Hvem som blir voldtatt av hvem og forvandlet til hva er det mildt sagt
vanskelig å holde rede på. Da er det bra med en guide som
tar deg i hånden og viser deg veien og løfter deg opp så
du kan få se labyrinten fra oven: Arkitekturen.
Kart over den finnes bakerst i boka med oversikt over
hvem som i hvilken fortelling forteller om hva og til hvilke.
Syttisju sider pluss sjuhundre til har det blitt alt i alt, ja
den som er uvant med klassiske romerske navn og med greske
guder og sagn, kan her lære seg alt av den beste av mestre.
Lett er det ikke å veve forvandlingsvers på heksameter
uten å bøye vårt nordiske språk, det som ikke har kasus,
helt ut av ledd. Men vellyst heller enn klage og jammer
unnslipper verket som ømt i daktyliske rytmer er naglet
fast i sitt meter. Mindre dumdristig enn Ikaros var, er-
faren som faren og minst like sinnrik i håndverkerfaget,
vever vår gjendikter vinger til Metamorfoser på norsk, ja
hør bare her når Pytagoras raser mot kjøttglufserkåret:
«Å, så forbrytersk det er å begrave organ i organ og
fete sin grådige kropp opp med kropper som man har fordøyd og
nære en levende sjel med en sjel som må overgis døden!»

Bra, ikke sant! Slik Ovid holdt et narrespeil opp for de rike,
skamløse herskerne dengang, slik holder vår gjendikter nå et
ditto opp for bedrager’n som nyss lot seg krone til gjenopp-
retter av gyllen æra. Om aldrenes forfall fra gull til
sølv og til bronse og jern fortalte Ovid, han fortalte
dessuten sagnet om Midas, kongen, du vet, han som ønsket
gull og fikk ønsket sitt oppfylt, ennskjønt i forbannelsens form. Men
de som har ønsket seg Metamorfoser på norsk, har omsider,
totusen år etter eposets fødsel, blitt rikt nok velsignet.
Nedkommet med et vidunderlig underlig verk har professor’n
nå på det sekstende året til sengs med Metamorfoser.
Herkulesverket er fullbrakt, så nå må det samstemmig ropes:
Deg vil vi ære med laurbær: Thea Selliaas Thorsen!

Prisen er et trykk av Anders N. Kvammen.