Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017

Tale ved Carline Tromp under utdelingen 1. mars 2018 på Litteraturhuset i Oslo

Hva gjør god sakprosa? Det har vært mange diskusjoner, de siste årene, om hva sakprosa er: om form, om krav til etterrettelighet, om kildebruk og om litterære virkemidler. Det er viktige diskusjoner, som ikke nødvendigvis fører fram til enkle svar, men som må tas igjen og igjen. Også vi som har sittet i juryen for denne prisen – Alf Kjetil Igland, Espen Søbye og meg – har diskutert slike aspekter, som man er nødt til når man skal vurdere bøker i en sjanger som spenner helt fra forskningslitteraturens utkanter til maleriske memoarer og journalistiske reportasjer, og mye imellom og utenfor.

Men hva gjør god sakprosa? Hva er det de vil, alle disse forfattere som bruker måneder og år på å grave i arkiver, å reise til fjerne steder og lete etter spor. De som bestemmer seg for å skrive en bok om krigsseilere eller sjimpanser, om høyrepopulister eller Sovjet-arkitektur, om forsikringsvesenet, om seksuelle overgrep eller om isbreer. Hva er det de vil? Det går jo ikke an å se inn i forfatternes hoder, men når vi ser på årets nominerte, tror jeg vi kan skjelne noen grunner: Et ønske om å åpne opp ukjente deler av historien om oss selv og verden vi lever i. Å gi stemme til dem som ikke høres. Å tilføye noe til samtalen.

De nominerte for årets sakprosapris er:
Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter, Spartacus Forlag
Alfred Fidjestøl: Nesten menneske. Biografien om Julius, Samlaget
Geir Hestmark: Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden, Kagge Forlag
Marte Spurkland: Klassen. Fortellinger fra et skoleår, Cappelen Damm

De fire nominerte er svært forskjellige, men de har til felles dette: Dette er bøker som gjør noe, som forandrer, og utvider, det vi vet. Hestmarks lærde biografi om vitenskapsmannen Jens Esmark forteller ikke bare om denne glemte pioneren, men gir også et bilde av Norge før, under og etter Napoleonskrigen, som vi ikke har hatt tilgang til før. Spurkland tar leseren med inn i et klasserom og viser hvem vi snakker om, når vi snakker om «den norske skolen»: elevene med sine kompliserte ungdomsliv, læreren som aldri gir opp. Fidjestøls biografi av sjimpansen Julius er både leken og radikal, idet den får oss til å se oss i speilet og lure på hva som egentlig skiller menneske og dyr.

Årets prisvinner skiller seg ut med en bok som føles tvingende nødvendig, så vel som for forfatteren som for samfunnet hun skriver i – og mot. Boka forteller en dypt personlig historie, som likevel vil være til å kjenne igjen for altfor mange. Den gir en stemme til en gruppe som ofte ikke blir sett, og sjeldnere hørt: Barn av foreldre som ikke får til å være foreldre, barn som utsettes for omsorgssvikt, tillitsbrudd og overgrep. Årets kritikerpris for beste sakprosabok går til Anne Bitsch for boka Går du nå, er du ikke lenger min datter.

Jeg tror jeg kan snakke for hele juryen når jeg sier at denne boka traff som et slag i mellomgulvet. Anne Bitsch har vokst opp i Danmark med en sterkt alkoholisert og psykisk syk mor. Det er en oppvekst preget av fysiske og psykiske overgrep, uten noe å holde seg fast i. Boka begynner etter at moren er død, og er utformet som en reise tilbake til barndommen for å finne ut hvordan dette kunne skje uten at noen grep inn. Det er dels en fysisk reise, der Bitsch oppsøker og konfronterer dem som sviktet henne, og dels en reise innover gjennom morens brev og journaler og egne minner.

Anne Bitsch er forsker, hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold. Kombinasjonen av forskerens klokskap og overblikk, og intensiteten i det personlig opplevde, gjør denne boka til et viktig bidrag til den norske offentligheten. Den gir innsikt i systemer som svikter og i de finurlige sosialpsykologiske mekanismene som gjør at det er offeret for overgrep som blir sittende igjen med skammen og skylda. Det er en trist bok, en sint bok – men den er også full av galgenhumor, ironi og overlevelsesdrift.

Dette er ikke en objektiv bok, hvis noe sånt da eksisterer, det gjør forfatteren klinkende klart fra starten av. Det er en bok som er skrevet fra det utsatte barnets perspektiv: et vitnesbyrd og et forsøk på å få svar. Det innebærer at den stiller ubehagelige spørsmål, både til personene som konfronteres, og til leseren. For dette handler ikke bare om en mor som sviktet, men også om et samfunn som ikke klarer å fange opp barn som har det vondt, som mangler trygghet. Dette er en bok som vil gjøre noe. Den vil sprenge stillheten rundt overgrep og omsorgssvikt, og få leseren til å se og høre de barna som trenger det.

Det god sakprosa gjør, er å åpne opp nye rom, gjøre verden litt større, få oss til å se med nye øyne. Det gjør Anne Bitsch med Går du nå, er du ikke lenger min datter. Vi gratulerer med prisen, som er et trykk av Håkon Gullvåg.