Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2022

Tale ved Alf Kjetil Igland under utdelingen 2. mars 2023:

Det er en glede å skulle dele ut Kritikerlagets pris for beste sakprosabok for voksne 2022. Juryen har bestått av Sumaya Jirde Ali, Knut Hoem og meg selv, Alf Kjetil Igland.

Gjennom nominasjonene ønsker juryen å vise noe av sakprosafeltets tematiske, formmessige og geografiske bredde. De fire nominerte er:

• Andre verdenskrig i nord (Orkana Akademisk forlag), med Fredrik Fagertun som verksredaktør, er et faglig solid overblikk over krigen i vår nordlige landsdel og årene etterpå. Med ny forskning, ny kunnskap og nye perspektiver mener juryen de tre bindene vil bli stående som et referanseverk.
• Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing (Oktober) med Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban som redaktører, tar ned en voldsom og lite nyansert debatt etter et teaterstykke i 2018. Boken inviterer til en humanistisk orientert samtale om kunst, aktivisme, kroppslig og mental sårbarhet og trygghet, i sum hva det vil si å leve i Norge i dag.
• Med Olav V. Ensom majestet. 1946–1991 (Cappelen Damm) har Tore Rem fullført trilogien om vår andre konge i moderne tid. Det siste bindet, unnskyld uttrykket, kroner verket. En kildenær fortelling viser sider ved Olav som utvider vårt bilde av ham og skaper forståelse for en konges merkelige skjebne.
• Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900 (Dreyer) av Mathilde Sprovin er en viktig dokumentasjon av estetiske fag og uttrykk, kjønn og fellesskap, og om et stykke bortgjemt norsk kulturhistorie knyttet til den glemte Tegneskolen i Christiania ved forrige århundreskifte.

Tillat meg å være litt personlig. Som ung journalist fulgte jeg kong Olav på en reise i det norske Amerika i 1975, der norskamerikanerne feiret 150 år for innvandringen. Det begynte med gallamiddag på Waldorf Astoria i New York. Kongens tale gikk ganske bra til han kom til det offisielle navnet på jubileet The Sesquicentennial. Full stopp. Taleskriverne må ha glemt kongens talefeil.

Årets vinner av Kritikerprisen 2022 er, som dere forstår, Tore Rem for Olav V. Ensom majestet. 1946–1991. Han vant prisen også i 2014 for Knut Hamsun. Reisen til Hitler (Cappelen Damm).

Den omfangsrike litteraturen om Olav har vært respektfull grensende til det servile. Allerede i 1905 kom den lille diktboken Lille kronprins Olav: Barnevers av Bendix Ebbell. Skolemannen Sigurd Halling skrev i 1929 at kronprinsen var både et «Solstreif» og «Norges vår». Forfatterne fulgter ham som seiler, på flygerferd, på kirkevei, på ski, og så videre. Han var Folkekongen, Gla’kongen, Olav den blide. Aner vi en ny Olav den hellige?

Med Tor Bomann-Larsens sju bind om Haakon VII og Rems tre bind om Olav V er hagiografienes tid forbi. I dette bindet viser Tore Rem at kongen hadde sine skyggesider. Han var dypt konservativ og styrte sitt hus med hård hand. I sin omgang med hoffets ansatte kunne han være direkte ufin med hån og utskjellinger. Det er som han trenger en ventil i sin påtvungne rolle og sin ensomhet etter Märthas død.

Tore Rem begir seg inn i dette uvanlige livet som hans objekt var dømt til å leve, med et friskt blikk og et stort tilfang av nye kilder, også fra Slottets arkiver. Hans metode er i stor grad å la kilder og detaljer tale gjennom hyppig bruk av sitater, uten at det hemmer fortellingens flyt. Rem er en stor forteller med suveren kontroll på virkemidlene. Kilder og stemmer veves sømløst sammen, også den ofte omtalte ironien. Den er kanskje grepet han trenger for å holde en viss distanse til sitt objekt, et sted i språket han kan gjemme seg litt bort.

Etter tiden med en mer tilbaketrukket far omformet Olav V konge-rollen til en synlig monark, med litt hjelp, da. Under oljekrisen i 1973 ble han kongen som tok trikken, noe Rem viser var et stramt regissert opplegg fra Slottet for å skape Olav som den smilende «folkekongen». Slottet lyktes. Olav V ivaretok både det opphøyde og det folkelige, tronen og trikkesetet.

Olav V. Ensom majestet. 1946–1991 tegner et rikt og nyansert bilde av dette mennesket som alle kjente, men ingen visste noe om. Nå ser vi ham klarere, med smilene, lyset og sjarmen han delte med sitt folk, men også skyggene fra en person som var sin status og posisjon bevisst.

Rem gir oss en forklaring på kongens talefeil, og han viser at inntaket av alkohol var jevnt gjennom livet. Kombinasjonen var ikke den beste når hyppige taler var en plikt, som i det norskeste land av alle norske land for snart femti år siden. Der ble The Sesquicentennial skiftet ut med The Hundred and Fiftieth Anniversary. Det gikk bedre, og reisefølget kjente lettelse på kongens vegne.

Prisen er et trykk av Gro Finne, som jeg vil be Tore Rem komme frem og motta sammen med juryens hjerteligste gratulasjoner.