Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2025

Tale ved Astrid Fosvold under utdelingen 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

Den entusiastisk inviterende frasen «Bøker åpner verdener» irriterer og ergrer profesjonelle lesere. Likevel. Ordene har et snev av gyldighet for årets nominerte verk til Kritikerlagets sakprosapris. De nominerte verkene, med hvert sitt fascinerende særpreg, åpner historiske verdener fulle av spillevende menneskelig engasjement. På hver sine perspektivrike måter trekker de fire veldig ulike stemmene lange linjer, gjør oss kjent med markante skikkelser og skaper forbindelser mellom epoker. Alle gjemmer de på familiehistorier. Noen tydeligere enn andre. «Wanda» av Anders Heger er en fascinerende fortelling som gir oss innsikt i en kvinnes uredde gjerninger under krigen. Åsmund Svendsen tar oss med inn i en akademisk verden og viser maktrelasjonene mellom kunnskap, politikk og medier når han forteller om en kunnskapsstrategs etablering av vårt moderne historiefag i biografien om Jens Arup Seip. I «Scenemennesket» åpner Jenny Hval en vidunderlig verden full av sansning, lukt, smak og farger som leter seg frem til et språk, en nøkkel for å åpne musikkens og scenefremtredenens verden for oss. Men det verket som både har gastronomi, historie, folkelig handlekraft, familiehistorie og politikk i seg er «Ufred». Åsne Seierstad åpner en totalitær verden slik at vi får øye på hvordan maktstrukturene i den folder seg ut.

Åsne Seierstad har over år og med internasjonal suksess perfeksjonert den litterære reportasjesjangeren til fingerspissene. Denne gangen når hun enda høyere fordi hennes egen stemme er så fabelaktig til stede. Hele hennes personlighet er med i det imponerende reportasjeverket «Ufred» som lar oss forstå hva endringene av Putins krig betyr for det russiske samfunnet.

Både i utstrekning, fra det det tjukkeste Sibir til urbane Moskva, og mentalitetshistorisk blir Seierstads reise inn i det russiske riket en historisk fortelling og en fortelling om dagens Russland. Hun spiller på hele registeret i møte med mennesker som åpner seg for henne. Fortellingene deres viser både frykt og håp. De er skremmende fordi vi innser hvor vidtrekkende diktaturets klebrige fangarmer er, og håpefulle fordi hun får frem en krigsmotstand i befolkningen. Samtalene viser slektskapet med Svetlana Aleksijevitsj. Hos den belarusiske nobelprisvinneren er enkeltmennesket et prisme historien om Sovjetunionen ses gjennom. Insisteringen på individet er samtidig en protest. I Russland er et menneskeliv noe man kan spytte på og knuse. Staten er alt, individet ingenting.

Seierstads fortelling bæres frem av møter med enkeltindivider. Menneskemøtene tar oss på innsiden av det russiske samfunnet. Fra bønder, lærere og rektorer til professorer, unge artister, mødre med ødelagte menn og til Dmitrij Muratovs kamp i redaksjonen i Novaja Gazeta. Her tar hun oss med inn på kontoret til regimekritiske journalisten Anna Politkovskaja som ble myrdet i 2006. Leseren får føle på sensuren og paranoiaen når Seierstad utsetter seg selv for fare ved å bevege seg til yttergrensene for hva russisk etterretning tåler. Seierstad gjør seg selv til et instrument. Hun trenger seg inn i russernes dagligdag og til slutt filtreres den uhyggelige innsikten i hvordan staten overvåker individet gjennom hennes opplevelser. Det journalistiske arbeidet hennes gjør henne ikke bare til en mester i den litterære reportasjesjangeren, men viser også at hun står i tradisjonen etter Anna Politkovskaja. Ideen om å følge den deserterte Wagner soldatens fotspor er dristig, den er modig og gir oss en fantastisk fortelling med så sterke spenningselementer at det ikke er feil å kalle boka en slukopplevelse.

Juryen har gleden av å tildele Åsne Seierstad Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2025. På vegne av juryen, som i år har bestått av Knut Hoem, Kåre Bulie og meg, Astrid Fosvold, vil jeg gratulere og be deg komme frem for å motta utmerkelsen som er et trykk av Øyvind Torseter.