Kritikerprisen for beste voksenbok 2000 til Jonny Halberg

Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok 2000 går til Jonny Halberg for romanen Flommen.
Tale ved tildelingen 8. mars 2001 ved Trond Haugen.

Det er ikke så mange forfattere forunt å bli elsket både av det brede publikummet og av litteraturkritikerne. Vinneren av Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok 2000 fikser det. Men han er ikke bare en av de mest populære unge forfatterne i Norge i dag. Det spesielle med ham er at han skriver en litteratur som besitter en helt unik språklig og stilistisk strenghet. Det er en glede å kunne presentere vinneren av kritikerprisen for 2000, Jonny Halberg, som får prisen for romanen Flommen.

Jonny Halberg debuterte i 1989 med novellesamlingen Overgang til tertiær. Tre år senere gav han ut sin andre novellesamling Gå under, før han romandebuterte med Trass i 1996. Han er likevel kanskje mest «berømt» for manuset hans skrev sammen med Pål Sletaune til filmen Budbringeren i 1998, og for et par uker siden var det premiere på Amatørene basert på et nytt Halberg/Sletaune-manus. I dag skal det imidlertid dreie seg om litteraturen og Halbergs andre roman Flommen.

Flommen handler om en storflom som rammer den vesle bygda Melhus, en sensommer et eller annet sted på Østlandet. Storflommen truer ikke bare bygda med ytre ødeleggelse og katastrofe, den viser seg også å være den hendelsen som hensynsløst flerrer opp bygdesamfunnets overflate og gir oss innblikk i et virvar av indre og dypere menneskelige tragedier og hemmeligheter.

Hendelsene som utspiller seg i det trange bygdesamfunnet i forbindelse med flommen, blir vekselvis fortalt av de to hovedpersonene i romanen. Den ene er den delvis forfyllede gårdbrukeren Robert Gjørstad som ikke har helt kontroll over livet sitt, som er røff på grensen til det kyniske, men likevel ærlig på en måte som vekker tillit. Den andre er den skjørere politibetjenten Stein Ove Sand som er separert fra Siv (Roberts elskerinne), og som i kraft av sitt embete spiller en viktig rolle i bygdesamfunnet under flomkatastrofen. På mange måter representerer de to fortellerne og de to perspektivene i romanen to ulike måter å konfrontere flommens ytre og indre katastrofer på. Der flommen tvinger Robert Gjørstad til å forlate gården han driver sammen med moren Grete, den stumme broren Jonny og lillesøsteren Nina på Meløya, å ta et oppgjør med storebroren Hugo og å konfrontere sin egen passivitet og handlingslammelse, virker det som om Stien Ove Sand går under i strømmen, til tross for at han nærmest ved en tilfeldighet blir medienes helt etter å ha reddet en eldre mann fra drukningsdøden.

Det kan kanskje høres forvirrende og sært ut. Det er det også. Men ut av denne merkelige fortellingen om ei lita bygd som rammes av en naturkatastrofe, utkrystalliserer Halberg en presis innsikt i den hårfine balansen mellom løsrivelse og avmakt, mellom et steg ut av passiviteten som fører til en hard, menneskelig ansvarlighet og en overgivelse til passiviteten som leder inn i undergangen.

Samtidig er det umulig å gripe denne romanens storhet dersom man kun oppholder seg ved den tematiske siden av den – selv om man gir tematikken en mytisk eller allegorisk utlegning. For det som først og fremst kjennetegner Halbergs mesterskap er stilen. Jeg tror det er Halbergs usedvanlig sikre stil som har fått kritikerne til å snakke om en dirty realism, og å sammenlikne ham med andre utsøkte stilister som William Faulkner og Tarjei Vesaas. Jeg synes vi skal lytte litt til Halbergs stil og la forfatteren selv lese en passasje fra fjorårets beste skjønnlitterære verk.

I en dramatisk, men likevel stille scene, følger vi Robert Gjørstad og familien hans, idet de er i ferd med å forlate den flomtruede Gjørstad-gården på Meløya midt i Kvenna. Bare et par timer før har Robert hentet ut den nærmeste naboen sin, Gunnar Tråseth, fra huset han bor i. Så får plutselig Nina, søsteren til Robert, øye på noe som kommer drivende midt i den store og langsomme elva:

Lenger oppe i elva, under høyspentledningene, kom noe drivende.
«Ser ut som en lastebil,» sa jeg.
Tingen dreide i elva.
«Det der er ikke en lastebil,» sa Nina.
Tråsethen sto ved veikanten med det bleike lange fjeset i de samme foldene. Jeg gikk bort til han. «Jeg tror du burde gå og ta en kikk på elva,» sa jeg.
Han subba bort. Nina pekte ut på Kvenna.
«Det er huset ditt, Tråsethen,» sa hun.
Tråsethen så dit Nina pekte. Og der oppe, i den trege svartgrønne strømmen, kom huset hans sakte nedover på vår side. Det bikka litt på seg. På gavlen sto trerotfigurene som han hadde pussa og skåret til og spikra fast. Huset snurra sakte rundt, og den ene kortveggen kom til syne. På langsida var det et svært høl, som om en kjempestein hadde truffet veggen. I hølet kunne vi se soverommet hans. Vi sto der og så på den gamle hvitmalte dobbeltsenga som han hadde delt med den stillfarne kona si. Den sto skeivt. Stolen, hvor klærne hans hadde hengt pent over stolryggen for et par timer siden, lå velta og hadde sklidd inntil senga. Ellers var alt som før. Jeg hadde gått gjennom gangen, stua, kjøkkenet og opp trappa i det samme huset for noen timer siden. Det var som om det kom seilende inn fra ei anna tid. Jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde vært i det. Det minna om et dokkehus. Det så lite og trist ut, og jeg tenkte på bildet i trappa, hvor Tråsethen og kona satt i Solør en gang på begynnelsen av søttitallet. Jeg så på han. Kinnene hans var hule, øynene blasse blå. Han så at huset hans fløyt forbi, og fjeset hans var som ei utviska tavle. Ingen av oss sa noe. Så løfta Tråsethen armen og gjorde en slapp bevegelse med hånda.
«Nå velter det,» sa han.
Huset hadde støtt borti noe. Det tippa, som om det absolutt ville videre og pressa på for å komme med i draget igjen. I stedet blei det stående og lene seg over. Så løsna dobbeltsenga fra golvet og sklei sidelengs mot hølet i veggen. Den vippa over kanten og plaska i vannet. Det kom en tynn strupelyd fra mor. Jeg snudde meg vekk, det var noe ekkelt og utgjort med den hvite dobbeltsenga som plaska i vannet. Tråsethen stirra på senga og dyna og et sengeteppe som fløyt av gårde, og på huset som sto fast. Til slutt klarte det ikke presset; en vegg klappa sammen, taksteinene dryssa ned i vannet sammen med trerøttene, hjørnene vrei på seg.
«Nå går det i stykker,» sa han.
Ved føttene hans, i søla, sto den vesle brune pappkofferten. Han hadde satt den ned. Det kunne se ut som om han ikke brøy seg om huset, men pappkofferten som sto i søla og trakk regnvann opp i bunnen, sa meg noe anna. Det skjedde noe, ett eller anna som ikke kunne sees i øynene, på hendene eller munnen hans. Jeg så for meg krigsbataljer ute på en oppharva slagmark, stål som kræsja, dumpe smell i ødelagte trevogner, skadde hester som kava i gjørma mellom oppflerrede uniformer.
Han blunka vekk regnvann fra øynene.
«Bare småbiter igjen,» sa han, bøyde seg, løfta kofferten og gikk videre.

Det som slår leseren i møtet med denne passasjen fra Flommen er den stillheten og roen som preger beskrivelsen av hvordan Kvenna ødelegger huset til Tråsethen. Ser vi nærmere på passasjen, legger vi merke til noen av de grepene som utgjør Halbergs mesterlige litterære stil. For det første er både dialogen som utspiller seg mellom vitnene til ødeleggelsen og setningsbygningen i Gjørstads beskrivelse av den knapp, konstaterende, utvendig og avmektig. Den fortvilelsen man ville forvente hos et menneske som ser sitt eget hus slites i filler, er redusert til en resignert håndbevegelse, en brun pappkoffert Tråsethen har satt fra seg i søla og et eller annet – legg merke til dette – som ikke kan sees i øynene, på hendene eller munnen hans. For det andre registrerer Robert Gjørstad oppløsningen av det drivende huset med en konkret detaljrikdom som skriver inn en nøktern, men makaber kontrast mellom huset i elva og huset slik det stod bare noen få timer før det ble tatt av flommen – i en underordnet bisetning erindrer Gjørstad hvordan klærne hang over stolryggen like før han fikk hentet Tråsethen ut av huset. For det tredje skildrer Gjørstad elva og husets bevegelse med ord som vektlegger naturkreftenes rolige, stille, ja, nesten majestetiske ødeleggelser – strømmen er «treg», huset snurrer «sakte» rundt og når huset velter «drysser» taksteinen fra taket og ned i vannet. Til sist slår Halberg brutalt revner i denne roen og lar oss få et glimt av den fortvilte avgrunnen som befinner inne i den tagale Tråsethen – Halberg lar Gjørstad ane noe hos Tråsethen som får Gjørstad til å se for seg en «oppharva slagmark».

Dette er bare to små sider fra Jonny Halbergs roman Flommen. Det er en litteratur som taler for seg selv. Det er en litteratur som taler til oss alle. Og det er en litteratur skrevet i en så treffsikker tone at fortellingen slår sprekker og avslører for leseren både en grunnleggende menneskelighet og en forståelse av hva den virkelig gode litteraturen kan være.

På vegne av alle litteraturkritikerne i Norsk kritikerlag vil jeg avslutte med å gratulere Jonny Halberg med Kritikerprisen 2000, og dessuten takke ham for en sjelden leseropplevelse!

Litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag
v/ Trond Haugen