Kritikerprisen for beste voksenbok 2002 til Merete Morken Andersen

Tale til Merete Morken Andersen i anledning utdelingen av Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok i 2002
ved Asle Aasen Gundersen, Tostrupkjelleren 6. mars 2003

Årets prisvinnende roman er fengslende, sår, sterk, til tider stillferdig, og aldri kjedelig. Den er en viktig og tankevekkende roman som sier noe om det å være menneske sammen med andre, og tap av andre. Romanen kan ikke unngå å bevege leseren, dens tema er alvorlig, men nødvendig å forholde seg til. Vi lever i en overfladisk tabloidisert tid, hvor menneskenes personlige tragedier blir til tablåer som har pornografiske trekk. Vi blir kikkere inn i andre menneskers lidelse og lar oss rive med av medias overdrivelser og klisjeer som spiller på våre enkle emosjonelle strenger. I en slik samtid markerer årets roman seg som en befriende dyptloddende tekst, som tar leseren inn i en historie som er grusom og vakker på samme tid, og som behandler kanskje en av de verste tingene menneskene kan oppleve: at noen nær velger å gjøre slutt på sitt eget liv. Romanen viser oss at vi nok ikke har et hav av tid å ta av. Årets pris går til Merete Morken Andersen for nettopp Hav av tid.

Jeg kan ikke forestille meg noe verre enn å måtte oppleve ens egne barn finne virkeligheten og livet så tungt å bære at de simpelthen ikke orker mer. Ingen unge mennesker skal behøve å oppleve tingenes tilstand så håpløse at selvmord er den eneste veien. Dessverre er det alt for mange som velger denne løsningen, og i vårt land, med alle dets goder og sosialdemokratiske system, er dette dessverre en løsning som så altfor mange velger. Norge er på verdenstoppen i selvmord blant unge, og har vært det i mange år. Hav av tid setter fokus på hva som skjer inne i hodene på de som står offeret nær. Hvilke spørsmål stiller man seg? Hvordan kan man overhodet takle å oppleve sitt barns selvmord? Hva har man behov for å si? Hvordan si det som aldri ble sagt?

Midt på sommeren reiser 16 år gamle Ebba seg fra sengen, setter på oppvaskmaskinen, tar på seg morens gummistøvler og går ut i skogen med et rep og henger seg. Hun etterlater seg mor og far som er fraskilte, en halvsøster og hennes mor, og en 19 år gammel kjæreste. Hav av tid er forsøk på å skildre mor og fars opplevelser og tanker det siste døgnet før Ebbas begravelse. Sa jeg forsøkte? Romanen lykkes i å beskrive det, nesten for godt. Det er ikke ofte man som kritiker blir beveget og lei seg av å lese bøker lenger, men Merete Morken Andersens vakre prosa gjorde meg trist da jeg leste den i nattens stillhet. Og denne tristheten er viktig fordi den maner frem en ettertanke; en følelse av at tiden man har sammen med andre er viktig å holde fast ved, og gjøre mest ut av. Romanen legger igjen et behov hos leseren om å si til de som er rundt en hva man føler, å ikke vente – tempus fugit – tiden flyr. For den følelsen av håpløshet faren, Johan, og moren Judith opplever i sine indre monologer til datteren etter hennes bortgang, er forstyrrende lesning.

Romanen er i hovedsak bygd opp med henholdsvis far og mors indre tanker, eller tale, til datteren.

Ikke gå, sier Johan. Han har så mye han vil fortelle datteren før hun forsvinner for ham. Han vil fortelle om sin og morens gryende kjærlighet, deres ekteskap og hva som gikk galt. Han vil på et vis forklare seg selv, en forsinket apologi som kan lede ham selv mot en forklaring på hva som gikk galt.

Ikke gå, for du må høre meg! Du må høre om Mozart og Elevsis, om Lille Johan og Lille Judith, de indre menneskene som far og mor fant hos hverandre, men som ugjenkallelig svant hen.

Han insisterer på å holde Ebba tilbake, der han sitter i bilen foran sin ekskones hus, redd for å gå inn og møte den kvinnen han en gang elsket for å planlegge omstendighetene rundt begravelsen.

Og Judith forsøker også å henvende seg til datteren, sette ord på det som raser rundt i hodet på henne: hvordan hun møtte Johan, hvordan og hvorfor de skiltes, på hvilken måte Ebba var perfekt. At hun var så høyt elsket. Og om hvordan hun kunne finne på noe slikt?

Merete Morken Andersens tekst veksler mellom tredjepersonsforteller og førstepersonsforteller. Hun glir inn og ut av karakterenes forskjellige oppfattelser av tingens tilstand, deres historie. Hun skaper innblikk i menneskenes sinn, hvordan vi alle har forskjellige forklaringer på felles opplevelser. Hun viser oss hvordan to mennesker aldri kan forstå hva som skjer inne i den andre, hvordan alt vi har trodd om hverandre viser seg å være feil. Det poetiske språket, de vakre og såre setningene som veksler mellom preteritum og presens, mellom jeg-fortelling og autoralitet trekker oss inn i dype nivåer hos karakterene og maner frem to mennesker som på tross av ytre normalitet er helt håpløse i verden, slik vi alle egentlig er. Voksne vet ikke hva de gjør de heller, sier Johan. Allikevel klarer romanen å fremvise en slags forløsning. I all sin fortvilelse oppnår Johan og Judith en slags forsoning med datterens død, og med hverandre, men Ebbas beveggrunner forblir ukjente. Og på denne måten sier romanen noe viktig til oss. Vi kan kanskje aldri fullt forstå hvorfor andre vil ta sitt eget liv. Ebbas brev til sin halvsøster Jennifer legger ikke igjen spor nok til å forstå, bare akseptere. Det eneste vi kanskje kan forstå er våre egne erfaringer, men knapt nok dem, for vi handler ikke rasjonelt.

Hav av tid er en roman som har satt spor, det er denne prisen et uttrykk for, og den som ikke lar seg bevege, berøre og kanskje gråte over tekstens sårhet og tema … vel, jeg vet ikke … det er bare i døden det er et hav av tid.

Dream a little dream of me.

Gratulerer med Kritikerprisen, Merete Morken Andersen!