Kritikerprisen for beste voksenbok 2015

Tale ved Astrid Fosvold/Bernhard Ellefsen under utdelingen 3. mars på Litteraturhuset i Oslo

De nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok 2015 er:

Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap, Aschehoug
Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, Aschehoug
Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven, Gyldendal
Liv Køltzow: Melding til alle reisende, Aschehoug
Linn Ullmann: De urolige, Forlaget Oktober

Øverst blant litteraturkritikkens standardgrep troner etterlysningen: Vi ønsker oss en samtidslitteratur som engasjerer seg, som konfronterer samfunnsproblemene, som handler om innvandring eller olje eller sosiale forskjeller eller klimakrisen. For en samtidig diktekunst, fremstår slike etterlysninger som oppsiktsvekkende lite presise. «Vår tid» er det stoffet samtidslitteraturen veves av, samtidig som oppgaven for forfatteren nettopp er å utfordre enkle begreper om «engasjement» og «konfrontasjon». Disse måtene å nærme seg verden og ideene på bidrar stort sett til resignasjon eller kynisme i møte med den store strømmen av informasjon og imperativer som treffer oss hele tiden.

Årets vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok gjør alle etterlysninger ettertrykkelig til skamme ved å underminere premissene for dem. Vinnerboken lykkes ved å påta seg den sterke litteraturens stolteste oppgave: Å lære oss å tenke om tiden vi lever i, og utviklingstrekkene som kjennetegner den. Det har vært skrevet at denne boken er «korrigerende», men at den samtidig «foretrekker å belære gjennom spørsmål, og gjennom spill med kontekst og betydning». Nettopp slik oppfyller den sterkeste litteraturen Tsjekhovs gamle bud om at den største gevinsten ikke ligger i å løse problemene – slagordenes løsninger er ofte illusoriske – men heller å formulere problemene på best mulig måte. Slik kan litteraturen riste oss løs fra kynismen, godtkjøpstenkningen, det sløvede blikket.

Årets vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok er Inger Elisabeth Hansen for diktsamlingen Å resirkulere lengselen, avrenning foregår.

Som anmelderne har påpekt, åpner Hansens åttende diktsamling – den første på tolv år – med å slå an tonen for det som skal komme, og berede den idémessige, for ikke å si intellektuelle, grunnen. I diktet «Bruk og misbruk av klippeblåvingen» forstår leseren at vi har å gjøre med en litterær behandling av menneskenes naturødeleggelser som styrer klar av den største fallgruven, nemlig å erstatte naturen med lengselen etter naturen. Bruken og misbruken tittelen henviser til, kan nemlig forstås som poetens egen bruk av den utrydningstruede sommerfuglen. «La meg få låne deg, jeg vil låne deg, Klippeblåvinge», krever jeg’et, «la meg få bruke deg som farkost», før forbeholdet umiddelbart dukker opp: «du skal ikke til himmels, du skal ikke til Orion», og det fortsetter slik: «Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min? Var det bare lengselen min som trengte en kaptein?»

Med noen enkle, klare verselinjer har Hansen åpnet et rom få andre har funnet nøklene til. Imperativene finnes, det må de, for den verdenen hun skriver om krever faktisk klare krav til leserens menneskelighet. Naturødeleggelsene finnes. Flyktningene og migrantene finnes. Men skråsikkerheten uteblir, snarere mobiliseres vi gjennom oppfordringer til ydmykhet. Gudene «måtte vaske munnen før de hilste på hverandre», det bør vi også gjøre.

Å legge ansiktet i gravalvorlige folder i møte med menneskenes dårskap er hverken tiltrekkende eller adekvat, og den som har fulgt Hansen gjennom hennes lange forfatterskap, vet at hun svært sjelden gjør seg skyldig i det. Diktets latter kan være langt mer drepende enn dets formaninger, noe vi for eksempel kan se i Hansens «Rapport fra korallrevenes død»:

Den Lille Klovnefisken som lever i sjøanemonen
har fått registrert en svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen.
Den Lille Klovnefisken har fått omjustert luktesansen av forsuring.
Det forekommer den at sjøanemonen lukter vondt.
Det forekommer den at Den Blå Safirdjevelen, som spiser små klovnefisker, lukter godt.

Den Blå Safirdjevelen er ikke blitt omjustert av forsuring.
Den Blå Safirdjevelen liker lukta av Den Lille Klovnefisken like godt som før.

Inger Elisabeth Hansen er kanskje ute på et slags «oppdrag Nemo» i klovnefiskens tjeneste, men diktene er dobbeltagenter, slik dikt må være. Bevæpnet med overraskende ordvalg, øyeåpnende sammenstillinger og en menneskelighet som rett og slett er rørende i sin intensitet, sniker de seg inn bak leserens panne og bryst.

I et dikt om illegale innvandrere får vi demonstrert det hele på et par-tre rystende briljante linjer, og her gjelder den innledende sammenligningen nettopp de migrerende menneskene: «du kan erstatte dem med stær, med lovlig migrerende fugler, en flokk, / et sjokk av stær, du kan sjokkere deg med stær, oppstandelsen / når de stiger fjær mot fjær over Tiberen, skingeret når de kutter himmelen, / snitter den med vingespissene, skjærer den i biter». Årets vinner av Kritikerprisen lærer oss lesere at de talløse pekefingrene som roper mot oss fra alle kanter kan erstattes av én enkel påminnelse: «Husk at blikket er ditt instrument».

Prisen i år er et trykk med tittelen The Known World av Tom S. Kosmo. Gratulerer!