Kritikerprisen for beste voksenbok 2018

Tale ved Janneken Øverland under utdelingen 7. mars 2019 på Litteraturhuset i Oslo

Medlemmene i Kritikerlaget stemte en lyrikksamling og tre romaner inn på kortlisten til Kritikerprisen for beste norske skjønnlitterære bok i 2018.

I alfabetisk rekkefølge er de fire bøkene:

Mona Høvrings Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født. Roman, Oktober
Trude Marsteins Så mye hadde jeg. Roman, Gyldendal
Per Pettersons Menn i min situasjon. Roman, Oktober
Gunnar Wærness’ Venn med alle. Lyrikk, Oktober

Listen består av fire ypperlige representanter for dagens norske forfattere, to kvinner og to menn. Alle godt etablerte og midt i forfatterskapene sine. Dette bekreftes til overmål av at disse fire – til sammen – allerede har fått så å si alle de viktige litterære prisene man kan få, både i Norge og i verden – ja utenom den ene, aller mest berømte, da, som akkurat nå kan synes å ha en litt falmet status.

I årets kåring – den beste norske skjønnlitterære boka i 2018 – kan bare en av dem vinne.

I en pristale prøver man først, for å skape litt spenning, å snakke rundt vinneren, uten å nevne navnet. Jeg gjør et forsøk, med støtte fra autoritativt hold, fra Språkrådet. I 2018 stilte de seg nemlig avventende, men positive, til bruken av hen som kjønnsnøytralt pronomen i tredje person entall; praktisk der alternativet er det svært omstendelige hun, han eller vedkommende. Her følger noen kritikeromtaler ikke av hun, han eller vedkommende, men av hen.

I kritikken av hens 2004-bok framhevet Terje Stemland i Aftenposten detaljene: «Det direkte og presise ordvalget, det lavmælte og samtidig pregnante uttrykket, et tekstlig nærvær». Om 2012-boka sa Susanne Christensen i Klassekampen at hen «… finner flyt i språket for en kompleks og motstridende personlighet.» Og om 2018-boka het det i Fredrik Wandrups Dagbladet-anmeldelse at hens språk «lyser og lever, fylt med assosiasjoner, tilbakeblikk og sitater.»

Jeg tror dere aner hvor jeg vil hen?

Når hen dessuten berømmes for sitt utemmete språk, for direkte skildringer av begjær, seksualitet og sanselighet, og blir sammenliknet med Françoise Sagan og Sylvia Plath, må hen vike for henne: Mona Høvring har skrevet den boka kritikerne har kåret til årets beste bok 2018.

Det er den 128 sider korte romanen med den lange, poetiske tittelen Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født som er vinneren.

Romanen er i slekt med Høvrings poesi og hennes øvrige romaner. Trekk fra begge sjangre er rendyrket, og form og innhold løftet til et nytt nivå. Lekenheten, det poetiske, person- og steds-beskrivelsene går opp i en ny «høvringsk» enhet: Lyset er lysere, mørket mørkere, liv og død kræsjer front mot front: Romanens søstre har navn hentet fra gravstøtter, den hvite snøen er forlokkende å kunne dø i.

Søstrene Ella og Martha drar til fjells, ikke for å gjøre seg fete, men fordi Martha er nerve-rekonvalesent, og Ella skal passe på henne. Ikke-kronologisk, med filmklipp-teknikk, avdekkes en komplisert bakgrunnshistorie som så flettes inn i nye opplevelser. Født på samme dag, med et års mellomrom, er søster-forholdet både intimt og antagonistisk. Den grublende, mørke Ella forteller, den lyse, flyktige Martha betraktes. Men er det kanskje seg selv Ella betrakter? Og hva antyder omslaget, to halve ansikt, elegant utformet av EXIL DESIGN? Med litt godvilje og en anelse sepia, kunne de monteres sammen til ett.

Forfatteren holder fortellingens line stram og spent. Leseren kjenner igjen den knappe, barduse stilen, særlig fra Venterommet i Atlanteren (2012), men også tematikken rundt utprøving av seksualiteten. Den karakteristiske, diftongkvasse samnorsken smeller med ujevne mellomrom mot ord fra et alderdommelig, klassisk vokabular, som «henrivende», «sjarlataner» og «forførerisk». Når jeg hopper som høyest i lesestolen, slår det meg: Å oversette Høvring til et annet språk må være en skikkelig utfordring!

For Høvring nyskaper brå og talende karakteristikker, som «dreven noksagt» og «veltalende røver». Utsagn som «Det var så lite luft mellom livet og meg» må kunne gjøre flere enn astmatikere andpustne. Dessuten leverer hun sitatvennlige utsagn, som: «Å krangle med sin egen skjebne, (tenkte jeg,) det var som å krangle om grammatikken i et dikt.»

Definitivt har hun sin egen stemme og stil. Samtidig er hun også en freidig, men svært etterrettelig låner fra andre, av inntrykk, bilder og inspirasjon. Boka har en referanse- og lese-oppmuntrende liste bak. Lånene er både høy- og lavkulturelle, de fleste europeiske.

Stefan Zweigs roman Verwirrung der Gefühle (I følelsenes vold, 1983) legger premissene for de lange linjene i boka, også den er en skildring av unge mennesker, usikre følelser, utforskning av homoseksualitet, forfengelighet og forvirring.

Først og sist i Høvrings roman finnes en vesentlig, men bevisst plassert feilopplysning. Ordet «alpelandsby» står på første side, men korrigeres allerede på neste til «ei enkel norsk bygd». Likevel er et tydelig, alpe-aktig og europeisk referanse-potensial allerede satt i spill, som forsterkes via barneboka Heidi og Thomas Manns sanatorieroman Trolldomsfjellet. Denne feilopplysningen kaster et magisk, høyfjells-aktig og eventyrlig lys over hele romanen.

Og jeg-stemmen forsvarer til slutt fantasien som et nødvendig middel – selv om den har sine begrensninger – for å kunne fortelle noe sant: «Når vi tenker tilbake på noe som fant sted i ei annen tid (…) da er vi tvunget til å dikte. Vi setter sammen virkeligheta slik at den blir fattbar, i hvert fall for oss selv.»

Det er en glede og en ære å kunne gratulere Mona Høvring med en virkelig fantasifull roman, og med prisen, som altså er et trykk av Solveig Lohne.