Kalender

Kritikerprisen for beste voksenbok 2020

Karoline Brændjord får Kritikerprisen for beste voksenbok 2020 for Jeg vil våkne til verden. Se begrunnelse her.

Kritikerlaget 04. mars 2021 PriserLitteraturNyheter
Jeg vil våkne til verden karoline brændjord

Annerledesåret 2020 har omkalfatret hele vår virkelighet. Det har innvirket på hvordan vi lever, hva vi kan gjøre; det har satt tilværelsen i grelt relieff, og sparka opp dører til refleksjonsrom om samtid og framtid. Det har, med andre ord, vært et slitsomt, tungt, eksistensielt belastende år.

Takk, da! for at det utkommer litteratur, bøker som i en slik situasjon kan bidra til nødvendige forsvinninger, som man kan samtale med i eksistensielle kval, ja, som graver, borer og dykker i de spørsmålene som angår oss dypest: Hvem vi er, hvordan vi lever, hvordan vi overlever.

Tross i pandemien har bokåret 2020 vært rikt. Som seg hør og bør, er de nominerte til årets Kritikerpris fire av fjorårets mest omtalte, leste og roste navn: Jon Fosse, Beate Grimsrud, Vigdis Hjorth og Karoline Brændjord – tre travere og en nykommer, henholdsvis for bøkene Septologien III–V. Eg er ein annan, Jeg foreslår at vi våkner, Er mor død og Jeg vil våkne til verden. Det er fire forfattere som, om enn med ulik grad av erfaring og tid i manesjen, med språklige og formmessige særegenheter graver ut sine egne eksistensrom gjennom litteraturen. Med språket som erkjennelsesverktøy forsøker de å gi en kaotisk, vanskelig håndterbar virkelighet en form som stiller stil skue hva det vil – eller kan – si å miste fotfeste, og å forsøke å finne det igjen.

Og likevel er det bare én av de fire som får prisen. Gitt den digitale formen (jamfør, om det er noen tvil, vår nåværende unntakstilstand) er det ingen mulighet til å uthale hvem som tildeles kritikerprisen – antageligvis er leseren allerede klar over det – men for tradisjonens skyld, og dessuten for å gi et presist bilde av hvilke avtrykk verket har gjort i leserne, følger et utdrag fraser fra anmeldelser av den gjeldende boka:

Morgenbladets Katrine Heiberg hevder at prisvinneren vil «stå seg lenge».
Klassekampens Cathrine Strøm kaller den en «åpenbaring av en bok».
Vårt Lands Freddy Fjellheim taler om nødvendighet, og berømmer et «bemerkelsesverdig estetisk mot».
Dagbladets Kurt Sweeney mener boka «lykkes svært godt».
Aftenpostens Preben Jordal omtaler den ganske enkelt som «en av fjorårets sterkeste bøker».
Og så, om det mot all formodning skulle være uklart hvem det gjelder, bemerker Sigrid E. Strømmen i BLA at boka er «en sterk debut og et sterkt stykke sorgarbeid».

Til sist slenger selve statskanalens Anne Cathrine Straume NRK seg på, fasjonabelt forsinka:
«Karoline Brændjord har levert en lysende debutbok. Hun er et navn å merke seg blant årets litterære debutanter».

Og sannelig har Straume rett i sitt utsagn, som den ovenstående lista også beviser. Det er sjeldent at en debutant mottar så mye oppmerksomhet som det Karoline Brændjord har gjort for diktboka Jeg vil våkne til verden. Det er enda sjeldnere at denne oppmerksomheten vies nettopp debuterende poeter, forfattere som skriver innenfor en litterær tradisjon som til enhver tid utropes i fare, utdøende eller irrelevant. Siden Kritikerprisens begynnelse har den 18 ganger blitt tildelt et poetisk arbeid. Ser man nøyere, er kun fem av disse fra etter 1972.

Derfor er det fristende å gratulere Brændjord på flere måter. Både på den brusende, rusende måten Cathrine Strøm gjorde i Klassekampen, ved å henvise til Inger Hagerups utrop da hun leste Gunvor Hofmos diktdebut: «Vi har fått en ny dikter i Norge!». Dernest, i et bredere perspektiv, for å slik bevise at poesien lever, at den leses – og at den trengs, noe Brændjords store gjenklang i leserne til gagns demonstrerer.

Referansen til Hofmo er heller ikke ubegrunnet. Som den store dikterens tidlige verk er også Brændjords debut et usedvanlig modent stykke litteratur. Diktene forteller om et jegs erfaring av å miste en mor i selvmord, og den eksistensielle katastrofen som følger. Og likevel er det ingen gravalvorlig dikter vi har å gjøre med, men en som våkent, eller våknende, erkjenner sorgen og verden rundt seg.

Bokas kime finnes i et slags paradoks: at en mors død gir liv til «mor»; at hennes fravær blir et konstant nærvær, som forestilling, sorg og mangel. Og samtidig er det en verden der ute, likegyldig og vakker, som både minner om tapet og viser en vei videre. Parallelt med sorgen løper arbeidet – man kan si sorgarbeid, men det er ikke helt riktig: heller en erkjennelse av at livet, hva det nå enn er er, fortsetter å arbeide i og rundt oss. Poetens eget arbeid munner ut i klare, usentimentale strofer, et språk som veksler mellom naturnære skildringer, absurditeter og drømmebilder, aforistisk fortettethet og, som i bokas aller siste strofe, en messende, nesten liturgisk tyngde, der det sentrale paradokset formuleres som en hardt vunnet erfaring:

Her er et sår som glitrer i morgengryet
Her er et sår, en almisseskål
Her er et sår som har født en kvinne
en frelser og et tre
Her er et sår dekket av snø
Her er et sår renset med salt
Her er et sår – hvor skal du ellers
så et frø som åpner deg mot alt?

Og «åpner seg mot alt» er også noe denne boka gjør. Når Brændjord i bokas første dikt skriver:
Mine ord er lykter, mine fortellinger er lykter.
Mine lengsler er lykter. Jeg er verdens største lykt.
er det på samme tid et bilde av barnets undring, av en fortryllet verden, og av en dikterisk intensjon: å lyse opp, kaste lys, belyse, utvide forståelsen – våkne til en verden med andre og nye øyne.

Når Brændjord tildeles Kritikerprisen for beste voksenbok 2020 for Jeg vil våkne til verden, trår hun inn i en nokså celeber tosomhet. Det hører til den ytterste sjeldenhet at prisen går til en fersk forfatter. Gransker vi Kritikerprisens annaler, ser vi hva en slik tildeling kan føre med seg. Det er kun én forfatter som har mottatt prisen for sitt debutarbeid fram til nå, nemlig: Karl Ove Knausgård.

Det er ikke min – eller noens, håper jeg – forventning at Brændjord skal servere oss et seksbinds selvbiografisk epos eller drikke vin med Anselm Kiefer i nærmeste framtid. Snarere håper jeg – og med meg, vil jeg tro, det brede lag av litterater, kritikere, forfattere og, viktigst av alle: lesere – at Brændjord ser prisen som det den er, nemlig en grunnleggende anerkjennelse av hennes arbeids kvalitet, verdi og rike gjenklang, og en oppfordring til å fortsette å skrive, fortsette å lyse.

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter.

Even Teistung