Kritikerprisen for beste voksenbok 2024

Tale ved Maria Olerud under utdelingen 6. mars 2025 på Litteraturhuset i Oslo:

Tre bøker er nominert til Kritikerprisen for beste voksenbok i 2024:

• Kyrre Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med», Gyldendal
• Marit Eikemos «Vi er brødrene Eikemo», Samlaget
• Kathrine Nedrejords «Sameproblemet», Oktober

Med disse titlene i mente, frister det å spørre om én måte litteraturen svarer den turbulente samtida, er ved selv å gire opp. I alle fall er fjorårets nominerte bøker utprega energiske og rike, de er hurtigbuktende monologer fra karakterer som hvert fall ved første øyekast, virker frittalende og utadvendte: De interesserer seg for forbindelser mellom individer og samfunnet, enten det det dreier seg om sosiale mekanismer i ei alle-kjenner-alle-bygd i Buskerud, forhold mellom Eikemoene og industristedet Oddas historiske utvikling, eller den norske statens behandling av samer i Vest-Finnmark. Med konsentrasjonen om det lokale blir romanene, tross vide spenn og viltre krefter, aldri stormannsgale. Istedenfor har vi fått en skarp, inntrengende trio – som gjennom avstemming blant medlemmene i litteraturseksjonen i Kritikerlaget, har blitt til én.

Vinnerboka har anmeldere kalt «suveren» og «perfeksjonert». Odd W. Surén i Dag og Tid mener forfatteren skriver «mektig om det store i det vesle livet», mens Dagsavisens Gerd Elin Stava Sandve bruker adjektivene «sår» og «sinna» – om «en hovedperson du sent glemmer».

Det er nemlig ingen tvil om at den beste voksenboka fra i fjor, er Linda Hansens helt særegne portrett. Kyrre Andreassens «Ikke mennesker jeg kan regne med» er kommunerådgiveren og tobarnsmorens 400 sider lange utbasunering om sviket fra partneren gjennom 20 år, og det påfølgende bruddet.

Hvordan slipper Andreassen unna med noe sånt, kan man lure. Utroskap og familieoppløsning er romanmotiver nesten like gamle som sjangeren selv.

Årsaken er naturligvis at måten historien er fortalt på, er uvanlig frisk.

Mens Drammensmannen som hadde ordet i forfatterens forrige bok, «For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges», ga historien et hissig driv og en drøss med overraskelser, var turen nå kommet til et slags kvinnelig motstykke. Også Linda peprer boka med freidige avsporinger. Ordforrådet er enda frodigere, mer dialektalt. Den uhøytidelige framferden tillater fortelleren å undersøke store følelser – bitterhet over at livet ble som det ble, sorg over tapt fellesskap – uten at resultatet er pompøst:

Hadde jeg bare latt den redselen feste seg, kunne alt vært annerledes. Hvis jeg hadde latt være å rasjonalisere. Men jeg tenkte: Det går ikke an å viske bort tjue år. Vi har to unger. Vi har gjeld. Vi spiser fiskekaker på mandag, raspa gulrøtter og agurksalat. Vi sier puskefidding, skabetti og tilsølte bondepiker, til og med ungene sier det.

Enda flere nyanser tilføres etter som usikkerheten vokser: Er Linda selv en forteller leseren «kan regne med»? Spydige framstillinger av bygderykter og ekssamboerens versjon skaper åpenhet om hvilke historier som er mest sannferdige, og slik rom for undring: Hvilke løgner bærer vi selv, i ensomhet og med andre?

Dermed er Andreassens verk mer enn en bitende nøyaktig beskrivelse av klasseforhold og kjønnsroller på samtidsbygda. Når vi lurer på hva som fikk Linda til å droppe jusutdanning i Bergen og bli værende hos ungdomskjæresten, grunner vi samtidig på hvordan tilfeldigheter på den ene siden, og selve kjærlighetens kraft på den andre, virker inn på enkeltmenneskers liv. Slik er «Ikke mennesker jeg kan regne med» en tidløs fortelling som spør hva det er å leve alene, og hva det er å leve sammen, så elegant at den stadig vil trekke lesere.

På vegne av medlemmene i litteraturseksjonen, vil jeg gratulere Kyrre Andreassen med Kritikerprisen for beste voksenbok i 2024! Prisen er et trykk av Anders N. Kvammen.