Kritikerprisen for beste voksenbok 2025

Tale ved Leif Bull under utdelingen 5. mars 2026 på Litteraturhuset i Oslo:

Tre bøker er nominert til Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok i 2025:

• «Jeg var lenge død» av Karl Ove Knausgård, Oktober
• «Vaim» av Jon Fosse, Samlaget
• «Svalene sover på månen» av Susanne Christensen, Oktober

To av årets nominerte forfattere – Karl Ove Knausgård og Jon Fosse – er for veteraner å regne i norsk skjønnlitteraturs øverste sjikt, mens den tredje – Susanne Christensen – er nominert for sin skjønnlitterære debut. Men også Christensen tilhører sitt felts mest prominente og anerkjente stemmer; ikke minst har hun fra før vunnet en annen kritikerpris, nemlig Kritikerlagets pris til årets kritiker i 2011. Tre tungvektere, med andre ord. Og en vinner.

«Jeg var lenge død» er sjette bok i Karl Ove Knausgårds «Morgenstjernen»-verk, et stadig og i alle retninger ekspanderende romanunivers hvor en virkelighet som ligner vår, blir forstyrret av uforklarte, kanskje også uforklarlige hendelser: En ny stjerne dukker opp på himmelen. Døden slutter å inntreffe. Kritikere fremhever gjerne verdien av at noe står på spill i litteraturen, en eksistensiell fallhøyde som gir verket, samt tiden vi bruker på det som lesere, meningsfylde, nerve, intensitet. Det som står på spill hos Knausgård er altså intet mindre enn spørsmålet om liv og død. Et annet sted i verdenslitteraturen formuleres dette som et spørsmål om å være eller ikke være, men i «Jeg var lenge død», og «Morgenstjernen»-universet for øvrig, er det ikke fullt så enkelt.

I «Jeg var lenge død» følger vi astrofysikeren Joar Løyning, også kjent fra tidligere romaner i serien, «Ulvene fra evighetens skog» og «Arendal», hvor vi møter ham som barn. Han har viet sitt liv til studiet av universets lover og regler, til det som kan settes i system og forklares ved hjelp av det menneskeskapte underverket rasjonalitet. Fallhøyden er derfor stor da han oppdager at en eldre nabo som han nettopp har sett på gaten, har ligget død i leiligheten sin en stund. Døde mennesker går som kjent ikke på gaten. Og likevel. Løyning fornemmer at under og over og bak den materielle virkeligheten, med sine tørre brødskiver, tallrike tekopper og støvete hus, ligger et enormt og uutgrunnelig mysterium. Et dødsrike som ikke lenger er avstengt. Spørsmålene som hoper seg opp leder ham, og oss lesere, inn i tankeverdenen til den russiske fysikeren Pavel Florenskij, hvor naturvitenskapen og religiøs mystisisme flettes sammen. Det er et svimlende sted å være, og som så ofte er tilfelle i møte med Knausgårds bøker, blir virkeligheten slik vi kjenner den litt større og underligere. Samtidig har Løyning også mer konkrete problemer å forholde seg til. Et nesten like uutgrunnelig mysterium for den rigide, selvvalgt avsondrete og munkeaktige professoren er ganske enkelt mennesker av kjøtt og blod – store mengder kjøtt og blod, skal det vise seg – og hvordan han skal forholde seg til dem.

Karl Ove Knausgård er en av våre mest feirete forfattere, og feiringen har med rette fortsatt i resepsjonen av «Jeg var lenge død». Eirik Riis Mossefinn i Morgenbladet løfter den opp som ikke bare den beste i «Morgenstjernen»-serien så langt, men også «det beste Karl Ove Knausgård har skrevet siden den vidunderlige «Om våren» i 2016.» I VG skriver Sindre Hovdenakk at Knausgård «gønner skikkelig på» i sin utforskning av tilværelsens grenser, mens Eilif Guldvog Hartvedt i Aftenposten utbasunerer at Knausgård her «når nye høyder i forfatterskapet».

På vegne av medlemmene i litteraturseksjonen, vil jeg gratulere Karl Ove Knausgård med Kritikerprisen for beste voksenbok i 2025! Prisen er et trykk av Øyvind Torseter.