Kritikerprisen for dans 2024-2025

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for dans 2024–2025 onsdag 24. september 2025 på Litteraturhuset i Oslo.

Ved Karen Frøsland Nystøyl

Kjære publikum og kjære nominerte!

Jeg kranglet en gang med tidligere kulturredaktør i BT, Jens Kihl. Det var under utdelingen av Brageprisen for noen år siden, og Kihl mente at om man ikke vant en pris, så tapte man den.

Jeg var – og er – uenig. Jeg synes ikke man taper en pris.

Likevel, gode Jens, så gleder det meg at denne gangen er det i hvert fall ingen som taper Dansekritikerprisen. De nominerte er faktisk tett sammenvevd, alle er eller har vært tilknyttet ensemblet til Norges nasjonale kompani for samtidsdans, Carte Blanche. Alle er venner! Hele kompaniet er nominert, i tillegg også enkeltutøveres soloprestasjoner. Hør bare her:

• Carte Blanche for utøvelse av «How Romantic», premiere 6. mars 2025 på Studio Bergen
• Ole Martin Meland for koreografi, idé og konsept bak «Jeg brakk», premiere 23. november 2024 ved BIT Teatergarasjen.
• Mathias Stoltenberg for koreografi og utøvelse i «Vesenet», premiere 25. mai 2025 i Grieghallen under Festspillene i Bergen

Kjære Mathias Stoltenberg. Gratulerer med Kritikerprisen for dans 2024/2025!

Hvordan blir man venn med en klump? Hvordan skaper man tillit til og samhandler med en skapning som verken har øyne, ører, munn – altså ikke ansikt eller ansiktsmimikk? Dette har jeg tenkt en del på etter at jeg så «Vesenet» under Festspillene i Bergen i vår. Barn mellom ett og fem år, som er målgruppen for forestillingen, har vidt forskjellige behov, men alle trenger å bli bekreftet, å bli sett, å kjenne seg trygge og å kjenne seg igjen. Også i en kunstopplevelse.

I «Vesenet» kryper en merkelig klump i sort plast inn på scenen gjennom en dør. En levende, firkanta sølepytt, ei diger plastpannekake, eller bare noe stort, sort og skummelt. Det er lite i materialiteten som barn umiddelbart elsker, dessuten er dette vesenet så stort at det lett kunne slukt tre-fire av barna i publikum i en eneste jafs. Der har du Mathias Stoltenberg, inni den svarte pannekaka, og han lar seg lokke og lale frem av musikerne som sitter på scenen.

Hvorfor blir ingen redde?

Det er fordi Stoltenberg lytter. Inni den store plastformen finnes en koreografisk oppmerksomhet rettet mot det unge publikummet danseren trolig ikke kan se. Vesenet tester grensene og balansegangen mellom barnas frykt og fryd, og med klokkeklar presisjon beveger det seg mot en installasjon i rommet som den spiser – med hud og hår. Og deretter transformerer seg til. Oppmerksomheten i rommet er total. Det er fordi Stoltenberg har skapt en trygg ramme nettopp i balansen mellom frykt og fryd. Bravo!

Hva som skjer inni de ulike formene Stoltenberg opererer i i «Vesenet», er nesten umulig å si noe om. Stoltenbergs bevegelsesmønster blir langt på vei en gåte. At det er en formidabel danskerisk og koreografisk prestasjon, er likevel hevet over tvil. For vesenet har en lydhør fremtoning, samtidig som det har en tydelig vilje. Stoltenberg oppretter kontakt med barnepublikummet uten å ty til klisjeer eller en selvsagt form for slapstick. «Vesenet» er en studie i å ta plass i rom – eller å være en form i et rom – noe som ligner måten barnet tar inn rommet på før det plasserer seg selv i det.

Nøling, tilbaketrekking, mot og overmot er sentrale bestanddeler i vesenets fremtoning og i kommunikasjonen med barna. Vesenets følelser er tydelige og tilgjengelige, og dét skaper stor fysisk humor. Det formmessig nesten utilgjengelige vesenet oppretter en kontakt med barna som er gjensidig, umiddelbar og gripende.

Stoltenberg baserer sin koreografi på lek. Denne leken gir mening, også i overført betydning. Jeg kan kalle noe for transformasjon eller overganger, eller jeg kan si: Du tar et rør. Du blir røret. «Vesenet» baserer seg på en skapende utadvendthet. I det oppstår en spenning mellom vesen og sal: Du blir det du møter i verden.

Det abstrakte uttrykket i forestillingen åpner for en mengde muligheter. Barna er med, de følger vesenet lett, og fantasien har – selvsagt – ingen grenser. Resultatet blir en snill, uberegnelig og ertete vilterhet – og en modig forestilling.

I «Vesenet» kravler vesenet seg ut en dør og forsvinner. Borte vekk! Hvem var inni? Ingen vet. Det magiske rommet er bevart.

Og jammen er det magiske rommet beholdt også nå når Stoltenberg skal få Dansekritikerprisen. For hvor er han? Borte vekk! Om han ikke skjuler seg i en installasjon her i rommet, da …

Kjære Mathias Stoltenberg, hadde du vært her nå, skulle jeg sagt: Nå kan du ikke skjule deg lenger! Dansekritikerprisen venter på deg – du skal få et trykk av Steinar Hansen. Kom frem og vis deg!

I stedet sier jeg: Kjære vesenets venner. Kom og ta imot Dansekritikerprisen på vegne av Stoltenberg. Hils ham ved neste hamskifte – og GRATULERER!