Kritikerprisen for oversettelse 2015

Tale ved Janneken Øverland under utdelingen 3. mars på Litteraturhuset i Oslo

2015 var et relativt rikt år for oversatte titler i Norge. På vegne av årets jury, Carina Beddari, Audun Lindholm og meg selv, Janneken Øverland, sier jeg dette med en viss sikkerhet. Vi tre har hatt privilegiet å få tilsendt i overkant av femti aktuelle oversatte titler fra en vifte av norske forlag, som vi har brukt vinter og vår til å lese og diskutere. I tillegg har vi hentet inn og finlest titler som vi selv har oppdaget.

Gjennom flere runder med ja, nei og kanskje, har vi har bestemt hvilke oversettere og hvilke bøker vi, akkurat i år, vil rangere høyest. En vanskelig, og veldig interessant jobb. Vi tre er sannsynligvis relativt gode, men forskjellige lesere, og selvsagt ikke ufeilbarlige. Vi har tatt oppgaven alvorlig, har gjort noen erfaringer og er kommet fram til noen konklusjoner.

Tre erfaringer:
Den første: En slik maratonlesning bekrefter verdien i at det hvert år finnes mange seriøse, oversatte titler i det norske litterære universet. Den verdien kan ikke overvurderes. Disse bøkene, de oversatte, silt ut fra verdens bokproduksjon i flere ledd, før de havner hos oss, på norsk, er en enorm velsignelse og en berikelse for det samlede norske kulturlivet, litterært og språklig.

Den andre: Den norske oversetterstanden, målt ut fra det beste vi har lest, er et strålende folkeferd, seriøse, nøyaktige og engasjerte.

Den tredje: Det er synd og skam at det ikke finnes et større, viktigere og mer vidtrekkende mottaksapparat i offentligheten som kan gjøre mer for disse interessante, viktige og inspirerende tekstene som så mange mennesker har lagt så mye arbeid i. Og da inkluderer jeg også alt arbeid som gjøres i forlagene.

De fire oversetterne og de fire bøkene vi har satt på kortlisten til prisen, er følgende:

Arild Vange for oversettelsen fra tysk av (Krig og verden) av Peter Waterhouse, fra Bokvennen
Kristina Solum for oversettelsen fra spansk av 2666 av Roberto Bolano, fra Cappelen Damm
Preben Jordal for oversettelsen fra engelsk av Siste skrik av Thomas Pynchon, fra Gyldendal
Anne Arneberg for oversettelsen fra italiensk av Kaputt av Curzio Malaparte, fra Pelikanen

Variert nok er fire språkområder representert: tysk, spansk, engelsk og italiensk, og fire forlag, to store og to mindre.

Og for å belegge påstandene om at oversetterne både er flittige og interesserte, og gir verdifulle kulturelle bidrag kan jeg si: Disse fire bøkene er på mellom 528 og 937 sider. I tre av dem har oversetteren skrevet interessante og snertne etterord. Den fjerde, Jordal, har samme år bidratt med en oversatt bok til, på et annet forlag, også den på 617 sider. Solide bidrag!

Det er dessuten fristende å vise oversetteren som språk- og kulturleverandør, i noen få, små glimt: Preben Jordal slår til med et originalt og respektløst, men ortofont interessant bidrag til betydningen av «inshallah» – nemlig: «samma det». Arild Vange får to umulige ord til å rime, som tam – tam: nemlig «Istambul» med en m midt i, og «Nortamerika». Kristina Solum gir oss forklaringen på det meksikanske ordet albur : nemlig et kodet, maskulint, seksuelt konnotert språk – som vi kanskje kunne få bruk for i Kulturmann-debatten? En mann som albu(e)r seg? Og Anne Arneberg beriker vår forståelse av ordet kaputt via det hebraiske koppâroth, og sine fint meislede adjektiv for å beskrive det tyske nederlaget som en ofret, en død, en kaputt katt!

Og da er det en glede og ære å få offentliggjøre at Kritikerprisen for beste oversettelse 2015 går til Anne Arneberg for oversettelsen av den mangslungne og kontroversielle romanen Kaputt av italienske Curzio Malaparte, som, ifølge forfatteren selv, er en «grusom» roman. Mange av hans lesere kan istemme dette.

Curzio Malaparte, som egentlig het Kurt Eric Suckert, tysk-italiensk toskaner (1898–1957), var diplomat, journalist og forfatter, i tur og orden fascist og kommunist, fengslet for sine meninger, frittalende og frekk, en dandy og en tydelig offentlig figur. Kaputt er hans mest berømte roman. Den kom ut i 1944 og bygget på hans egne krigskorrespondentopplevelser i 1941–43.

Elendighetsskildringene fra tyskernes frammarsj på Østfronten i 1941, erobringene rundt Kiev, sønderskutte landsbyer, nådeløse myrderier, finske skogtropper i 1943, kulde og vintermørke, all krigens ondskap balanseres her brutalt opp mot hovedpersonens fråtsende middagsselskaper med ledende nazister, kultiverte samtaler i kongelige omgivelser, referanser til alt fra lokal Stockholm-topografi, fransk fin de siècle-kunst, svensk 1900-tallsmaleri, Axel Munthes Capri.

Ja, Kaputt er grusom og ubehagelig, belagt med et tykt lag ferniss av kulturell dannelse. Det er en kaotisk – for ikke å si kaputt – europeisk roman. Skrevet av en beleven europeer, som sklei like elegant inn i et kongelig svensk miljø som i selskap med Mussolinis svigersønn, og som fikk kritikk for begge deler.

Denne kulturelle og språklige spagaten er det Anne Arneberg så lydhørt har brakt over til et levende og svært lesverdig norsk. Malaparte var en selvbevisst mann, og teksten bærer preg av det, sann og selvopplevd, og samtidig usann, som denne romanen er. I Anne Arnebergs informative etterord avsløres dobbeltheten direkte: Jo, han fulgte det groteske som skjedde i Ukraina, men han kjørte en gammel Ford, og hadde med seg en sjåfør.

Anne Arneberg lar fortellerens suverene og selvopptatte tone følge stoffet over til norsk, selv om hun står overfor store utfordringer i vekslingene mellom tid, sted, sosialt nivå, språklig nivå. På bemerkelsesverdig og smidig vis holder hun leseren i nakken, samtidig som hun ikke jukser med de mange setningselementene, de historiske manifestasjonene og de lange periodene som den skriveglade – og selvpromoverende og selvglade – «Malaparte» opererer med. På tross av bevegeligheten og variasjonen, kommer leseren ut med en total verkopplevelse og en tekstopplevelse som man bare unntaksvis har: av en komplisert, sammensatt og særegen norsk tekst.

Når forfatteren i tillegg har et utpreget og vart sanseapparat for lukt, smak og synsinntrykk, kombinert med en rått direkte navngivning av det makabre, det ekstremt voldelige og nesten uhørt vemmelige – som menneskeøyer i en kurv – kunne det være lett å gå seg vill. Men det gjør ikke Anne Arneberg, verken i den fantastiske, emblematisk-homeriske scenen med de fastfrosne hestene i Ladoga-sjøen, eller i de små, dagligdagse meteorologiske observasjonene. La meg derfor slutte med en av den siste sorten, så hører dere hva jeg prøver å få sagt: «Natten åndet i døråpningen som en syk ku: dens varme pust trengte inn i rommet sammen med løvets rasling og elvens susing.»

Det synlige beviset på prisen er i år et trykk av Tom S. Kosmo med tittelen Den mekaniske kaninen. Gratulerer, Anne Arneberg!