Kritikerprisen for teater 2024–2025

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for teater 2024–2025, 24. september 2025 på Litteraturhuset i Oslo.

Ved Anette Therese Pettersen

Det er en stor glede å få dele ut årets Teaterkritikerpris, særlig fordi det er en nominasjonsliste med stor bredde, både i uttrykk og tematikk. Jeg snakker selvsagt om regissør Eline Aarbo, nominert for «Haugtussa» som hadde premiere på Nationaltheatret (i samarbeid med den tyske festivalen Ruhrtriennale), Petter Width Kristiansen for regi, manus og utøvelse i «Kill Devil» på Kilden Teater, og Verk Produksjoner for «Solaris», som hadde premiere på Black Box teater. Vi har med andre ord nominerte fra både teaterinstitusjonene og det frie feltet, det er kollektive arbeider og individuelle prestasjoner, det er Oslo og Agder og til og med et internasjonalt samarbeid. Det gleder kanskje denne reiseglade kritikeren fra Sørlandet litt ekstra mye!

Det er attpåtil tre forestillinger som både tematiserer noe dypt menneskelig – eksistensielle livsvilkår – og samtidig relaterer seg til noe utenfor. Eline Aarbo med en moderne iscenesettelse av Arne Garbos «Haugtussa», og Verk Produksjoner som lar science fiction, kunstteori og hverdagsmenneskets undringer være parallelle spor i «Solaris». Relasjonen mellom det lokale og det globale er likevel særlig tydelig i årets vinner av Teaterkritikerprisen, nemlig i «Kill Devil».

Allerede når man ankom teatersalen var dette tydelig. Slik jeg husker det, var det en slags skakk, barokkinspirert musikk som ble spilt over høyttalerne og en tilsvarende barokkinspirasjon i scenerommet. Som kollega Julie Rongved Amundsen skrev i sin kritikk av forestillingen på Scenekunst.no: «Den ser ut som et gammelt fjelebodsteater med stavkirkeaktige ornamenter og malte scenetepper i tre. Denne konstruksjonen står helt nær amfiet, noe som gjør at scenen oppleves enda mer intim enn vanlig. Når teppet trekkes fra, kommer det til syne et skyggeteater med forseggjorte figurer og bilder, tegnet og utformet av Håvard Steensen. Selv om teaterkonstruksjonen er ganske stor, har den noe ydmykt ved seg.»

Scenerommet er svært assosiativt innbydende: Er vi i indre Agder, eller kanskje Telemark – eller er det den franske solkongens teaters vi ser, et Soria Moria slott? «Kill Devil» er høyt og lavt, historisk og fabulerende, om hverandre. Nettopp det storslagne, men samtidig ydmyke, er det som kjennetegner forestillingen i dens utforskning av hvordan norske varer var en del av handel med slavegjorte mennesker på 1600- og 1700-tallet. Historien fortelles stykkevis, i fragmenter, gjennom opplesninger av gamle skrifter og foredrag hvor Kristiansen viser illustrasjoner på overhead-maskin.

Teoretikeren Saidiya Hartman skriver i essayet «Venus in two acts» (2008) om hvilke historier som finnes verdige for arkivet og hvordan fortelle historier som smerter: «How does one revisit the scene of subjection without replicating the grammar of violence?» Altså, hvordan lage en teaterforestilling om norsk økonomis involvering i handel av slavegjorte mennesker, med trykk på gjorte – altså at noen er frarøvet frihet og gjort til slaver med tvang, men uten å gjenbruke voldens grammatikk? I «Kill Devil» brukes skyggeteateret som en form som skisserer og indikerer som en måte å unngå dette på, men som heller ikke forsøker å skjule den voldelige fortiden. Med en collage av tekstutdrag fra 1700-tallet, med brev og dagboksnotater om slavehandel, og en distanse mellom teksten og Kristiansen som forteller den. «Kill Devil» er en forestilling som inviterer til å undersøke nåtiden gjennom fortiden, og gir oss et indirekte blikk på norsk selvforståelse og nasjonsbygging.

Noen av scenene er som å se en sort-hvitt-film, hvor de enkle figurene i skyggeteatret blir særlig levende gjennom en utstrakt bruk av lydscenografi. Forestillingen veksler mellom oversiktsbilder og scener med karakterer. Særlig et kart med oversikt over de norske og danske handelspunktene illustrerer varehandelen som et brettspill, noe som blir kontrastert med påfølgende scener hvor vi stifter bekjentskap både med de handelsreisende og de slavegjorte. I tillegg er det naturskildrende skyggeteaterscener, hvor hele teaterapparatet spiller imponerende på lag når vi nærmest blir med ut på det stormfulle havet eller får se sola gå opp over sukkerrørsplantene. «Kill Devil» har en helt tydelig maktkritisk intensjon, men uten at det på noe tidspunkt går på kompromiss med poesien.

Maktperspektivet og fremtidsfabulering har vært gjennomgående i Petter Width Kristiansens kunstnerskap. I trilogien «Skar Wars» (2013–2019) var det norsk deltakelse i krigføring i andre land gjennomgangstema. I det pågående prosjektet «Den Molekylære Balletten», sammen med Nicolai Aurebekk Handeland og Ann Aurebekk Holmgren, er det utviklingen av et nytt språk som står på spill. I disse prosjektene er Petter Width Kristiansen både en drivende kraft bak scenen, og ikke minst er han en sterkt tilstedeværende utøver på scenen.

Så også i «Kill Devil», som i tillegg er et tydelig kollektivt arbeid både i utforming og gjennomføring. Kristiansen har laget forestillingen sammen med allerede nevnte Steensen, samt scenograf Kjersti Alm Eriksen, dramaturg Deise Nunes, lysdesigner Vitor Mendes, lyddesigner Simen Hefte Endresen, utøver Laura Christina Brøvig Vallenes og Pelle Ask, som har stått for storyboard og manusutvikling. Kritikerkollega Amanda Øiestad Nilsen beskrev forestillingen som en «modig og vellykket programmering fra Kilden Teater». Det stiller jeg meg bak. Det er en modig kunstnerisk programmering fra Kilden Teater, men også en modig og moden produksjon og gjennomføring av Petter Width Kristiansen.

Prisen er et trykk av Steinar Hansen – gratulerer så mye!