Kritikerprisen til koreograf og danser Odd Johan Fritzøe

Tale til Odd Johan Fritzøe under utdelingen av Dansekritikerprisen 2008/2009
Litteraturhuset 3. september
Av Inger-Margrethe Lunde
Odd Johan Fritzøe er født 1962 i Drøbak. Han har bodde i Liberia, Vest Afrika, fra han var fem til han ble 10 år. (1967–72)
Kanskje er det på grunn av Liberia at du er litt rar. Jeg mener: deg selv.
Kanskje er det fra de årene han fikk åren til det eksotiske, det som er typisk Fritzøe. Det typiske er det imidlertid ikke så enkelt å gripe, man vet aldri helt hva man får med Fritzøe – bortsett fra scenografien av Karl Hansen, en årelang makker med klar signatur.
Det er som om Fritzøe ser på verden, den store og særlig den lille verden, med litt undrende, forundrete øyne. Lekent og ganske så fritt. Og jeg vil si upretensiøst – litt henslengt. Fritzøe er ganske stillferdig i uttrykket, men samtidig gir han seg aldri. Han er ikke en koreograf som pranger verken i sitt verk eller som kunstner. Han står i en ganske avslappet armelengdes avstand til tradisjonene og de koreografiske trendene som merker det ene tiåret og det andre.
Odd Johan Fritzøe ble utdannet ved Statens Balletthøgskole 1984–87 under Henny Mürer. Senere studerte han afrikansk dans (1987–88) hos Rose Marie Guiraud. Derfra hoppet han rett inn i produksjoner bl.a.med Verdenstreatret. Fra 1989-95 var han del av Collage dansekompani, i forestillinger som Giorgio Rossis Filo d`erbaog Karine Saportas Morte Foret.
Han laget selv en meget forfriskende Bla-ki Bla-da, en bevegelig lydinstallasjon, vist på Henie Onstad Kunstsenter i 1992. Seks år senere fulgte han opp i samme gate med Stjerne, en lydinstallsjon for to dansere – og åtte kassettspillere. Det ga ham Sceneprisen 2000 av Danse – og Teatersentrum for kunstnerisk mot.
Så nå nærmer vi oss: Det var med stor forventning vi gikk til senvinterens urpremiere. Dette var det største Fritzøe hadde laget, det var på tide, men vi vet også at det er vanskelig å lage store produksjoner i Norge. Her dreide det seg ikke bare om 7 profesjonelle utøvere, men også 15 unge dansere fra Kirsti Skulleruds ballettskole.
Fritzøe gikk med Sne inn i snøriket, eventyret og fortellingen, sanne som usanne historier, han lot seg inspirere av: Scott, Amundsen, Nansen, Vesaas’ Isslottet, Ibsens Rosmersholm, H.C. Andersen Snedronning og Hvite Jade Dragejomfru fra Kinas mystiske fjelldaler.
Ikke lite! Sne balanserte overbevisende de forskjellige elementene: Den monumentale, modernistiske scenografien til Karl Hansen, Espen Tverslands grafiske animasjon, som skapte mer og mindre abstrakte uttrykk for is, fjell og snø over scenelandskapet, Bjarne Kvinnslands rike musikalske arrangement, ikke minst Kathrine Tolos lekne oftest hvite kostymer, til tider helt crazy, preget av lystig overskudd. Alt dette skapte gode forutsetninger for oppholdet i vinterland.
Men det kunne også ha vippet over. Hvert element krevde stor plass og fikk mye oppmerksomhet. Likevel klarte Fritzøe å binde det sammen, skape en komposisjon som var både løssluppen og streng, overgangene var glidende, men hver av delene bar sitt eget særpreg, mer eller mindre formalistisk eller teatralt. Fra det mer abstrakte til kostelig lekende. Både visuelt og danserisk.
Fritzøes bruk av drøm og virkelighet; isdekte tinder og fjell, gjorde dette til frydefull dans.
Fritzøe får Kritikerprisen 2008/2009 for Sne, prisen er et trykk med tittel ”Akerselva” av Øyvind Torseter.
Sne er en generøs forestilling, som genererer glede og begeistring. Den er eksotisk og annerledes og ville etter mitt syn fungere som ypperlig Norges reklame, hvis UD hadde tatt seg råd. Sne forsterker kanskje myten om det rare landet med de rare menneskene langt der nord, men selvironien er til stede, i hver lille bevegelse og bak hver snurrige idé.
Gratulerer!