Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2013

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Ottar Grepstad for Historia om Ivar Aasen, Samlaget
• Alf van der Hagen for Dag Solstad. Uskrevne memoarer, Forlaget Oktober
• Tone Selboe: Camilla Collett. Engasjerte essays, Aschehoug
• Åsmund Svendsen: Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi, Cappelen Damm

Juryen består av Guri Hjeltnes, Sindre Hovdenakk og Frode Helmich Pedersen.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (ill.) for Krigen, Cappelen Damm
• Synne Lea og Stian Hole (ill.) for Nattevakt. Dikt til barn, Cappelen Damm
• Tore Renberg og Øyvind Torseter (ill.) for Vaffelmøkk, Cappelen Damm
• Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby (ill.) for Førstemamma på Mars, Samlaget

Juryen består av Guri Fjeldberg, Anne Cathrine Straume og Geir Vestad.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Turid Farbregd for Jordmora av Katja Kettu, Pax
• Bjørn Alex Herrman for Theres av Steve Sem-Sanberg, Aschehoug
• Christian Rugstad for Brás Cubas’ posthume memoarer av Machado de Assis, Ka forlag
• Brit Sæthre og Bend Bendixen for Frosker av Mo Yan, Gyldendal

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Geir Kjell Andersland, Audun Lindholm og Liv Riiser.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Cecilie Enger for Mors gaver, Gyldendal
• Roy Jacobsen for De usynlige, Cappelen Damm
• Øyvind Rimbereid for Orgelsjøen, Gyldendal
• Dag Solstad for Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, Forlaget Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2013 blir delt ut torsdag 6. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av Bokkilden, Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2013

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Ottar Grepstad: Historia om Ivar Aasen, Samlaget
En folkelig biografi om den enestående dikteren og språkforskeren Aasen, som lykkes med å kombinere rikt engasjement, stor fortellerglede og skarpe analyser. Ut av dette kommer det en fortelling om en mann og et livsverk som ikke har sitt like i Norges historie. Ivar Aasen gjorde nynorsken til et bruksspråk, og slikt brakte han det tilbake til det folket der det hadde sine røtter. Et slikt livsverk er også en viljesakt, og Grepstad får godt frem hvor planmessig og systematisk Aasen arbeidet. Mannen som med ett ben i opplysningstiden og ett i romantikken skrev Norge frem fra glemselen. Levende historiefortelling på sitt beste.

Alf van der Hagen: Dag Solstad. Uskrevne memoarer, Forlaget Oktober
Alf van der Hagen har med Dag Solstad. Uskrevne memoarer skrevet det som kanskje best kan betegnes som Norgeshistoriens lengste intervju. Boken er basert på tyve møter over to år og nesten 80 timer med lydopptak, supplert med stoff fra andre kilder og sammenhenger. Som intervjuer utviser Alf van der Hagen en kultivert blanding av diskresjon, utholdenhet, kunnskapsrikdom og velvillighet. Han får intervjuobjektet til å åpne seg og fortelle tilsynelatende utvunget om sitt liv og verk. Boken utgjør med andre ord et gevaltig pionérarbeid, som i tillegg til å presentere en hel masse ny informasjon, er både morsom og intellektuelt eggende. Det sjangermessige aspektet ved boken fortjener også å bli trukket frem. Det dreier seg nemlig om et interessant hybridverk, en hittil uprøvd cocktail bestående av intervju, memoarer, diskusjonsbok, selvbiografi, journalistikk, filologi og prosakunst. Slik sett kan van der Hagens bok også sies å ha bidratt til å utvide grensene for norsk sakprosa.

Tone Selboe: Camilla Collett. Engasjerte essays, Aschehoug
Camilla Collett var ikke bare en viktig norsk forfatter. Hun var også et reisende og reflekterende menneske, en skarpsindig observatør av det moderne Europa som var i ferd med å vokse fram i hennes egen samtid. I denne engasjerende og velskrevne boken tar litteraturprofessor Tone Selboe oss med på en reise i Colletts fotspor, gjennom europeiske storbyer og gjennom hennes lesning av litteraturen på 1800-tallet. Frigjort fra sin snevre norske kontekst, fremstår Camilla Collett i enda sterkere grad som en selvstendig kvinne. Riktig timet til Stemmerettsjubileet i 2013 er Camilla Collett. Engasjerte essays et vesentlig bidrag til forståelsen av et sentralt norsk forfatterskap.

Åsmund Svendsen: Halvdan Koht. Veien mot framtiden. En biografi, Cappelen Damm
Den unge historikeren Åsmund Svendsen har med skarp observasjonsevne skrevet om målpolitikeren, historieprofessoren og utenriksministeren Halvdan Koht. I en tid der biografiene eser ut, har Svendsen maktet å ta et grep om sin historie, og målbevisst søkt å favne Koht i et kortere format. Det er blitt en både leservennlig og spennende historieframstilling. Svendsen vet å løfte fram de kontroversielle emner – som feilvurderingene vinteren 1940, fram mot det tyske overfallet. Han avstår fra å grafse i detaljer, og makter å sammenfatte store diskusjonstemaer på kort plass og i et konsist språk. Samtidig gis en rettmessig beskrivelse og analyse av Halvdan Kohts brede virke. En tese hos Svendsen er at Koht var en evolusjonistisk historiker, mer enn radikal politiker. En god biografi om en fascinerende skikkelse i norsk politikk og historie.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Turid Farbregd: Jordmora av Katja Kettu, Pax (oversettelse fra finsk)
I den finske forfatteren Katja Kettus roman Jordmora kommer vi tett på et umake par som gjennomlever dramatiske begivenheter i Lappland mellom sommeren 1944 og mai 1945. En kjærlighetshistorie utspiller seg mellom tittelens jordmor og en SS-offiser som sannsynligvis har deltatt i massakrene i Babij Jar. I krysspresset mellom kommunisme og nazisme, viljen til liv og blinde henrettelser, oppstår øyeblikk av mening og skjør samhørighet. Romanen er handlingsmettet, men fortalt i et situasjonsnært, hektisk språk kjennetegnet av overraskende assosiasjoner og en sjelden rikdom av adjektiver og substantiver, som om krigen åpner sansene og skaper en egenartet logikk, til fulle gjenskapt i Turid Farbregds spillevende oversettelse.

Bjørn Alex Herrman: Theres av Steve Sem-Sandbergs, Aschehoug (oversettelse fra svensk)
Steve Sem-Sandberg er en av de fremste eksponentene for den dokumentariske tradisjonen i svensk skjønnlitteratur, og hans roman fra 1996 om Ulrike Meinhof og terrorgruppen Rote Armee Fraktion, Theres, ble i fjor oversatt til norsk. Ved hjelp av en rekke ulike tekster – avisartikler, nyhetsmeldinger, brev, forhørsprotokoller og fiktive samtaler – har Sem-Sandberg skapt et mosaikkartet bilde av journalisten, tobarnsmoren og aktivisten Ulrike Meinhof, fra barndommen til hennes død i Stammheim-fengselet i 1976. Med stor treffsikkerhet lykkes Bjørn Alex Herrmans oversettelse i å levendegjøre det nettet av ideologiske føringer som omga RAF, ikke minst ved å henspille på deler av den norske politiske debatten på 1960-tallet, slik den kom til uttrykk i pamfletter, plakater og medieoppslag.

Christian Rugstad: Brás Cubas’ posthume memoarer av Machado de Assis, Ka forlag (oversettelse fra portugisisk)
Machado de Assis’ Brás Cubas’ posthume memoarer ble først publisert i 1881 og regnes som en brasiliansk klassiker innenfor hva Susan Sontag har kalt «narrestrekenes fortellertradisjon». Det dreier seg om en selvbiografi fortalt fra en umulig posisjon: det hinsidige. I form av lystige sprang og vemodig dveling, metakommentarer og anekdoter fra de forskjelligste erfaringsområder, blir vi kjent med en brasiliansk forretningsmanns filosoferinger over et liv han selv omtaler som middelmådig og lastefullt, men som like fullt er egnet til å lyssette betydningen av personlige valg og historiens lunefullheter. Christian Rugstads norske språkdrakt – vekselvis ledig og boklig – ivaretar forfatterens vidd på forbilledlig vis.

Brit Sæthre og Bend Bendixen: Frosker av Mo Yan, Gyldendal (oversettelse fra kinesisk)
Mo Yan, pseudonym for Guan Moye og nobelprisvinner i litteratur i 2012, skrev i 2009 en absurd, rå og tidvis morsom roman med den kinesiske ettbarnspolitikken som omdreiningspunkt. Tittelen Frosker henspiller på at et kor av frosker angivelig ligner lyden fra tusenvis av spedbarnsrøster. Boken er både en kjærlighetserklæring til barns oppfinnsomhet, en fortelling om lidelsen til mødre som blir fratatt sine barn og en indirekte kritikk av kinesiske myndigheter. Handlingen foregår på landsbygden i forfatterens egne hjemtrakter, Gaomi i Shandong-provinsen, hvor språket bærer preg av tradisjonell livsførsel og folkelige forestillinger, men også politiske uttrykk fra Folkerepublikkens historie. Oversetterne Brit Sæthre og Bend Bendixen demonstrerer bred kunnskap om kinesisk kultur og har svart elegant på den utfordringen at bokens ulike deler krever forskjellige stilleier og fortellermåter.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (ill.): Krigen, Cappelen Damm
Det er ikke ofte illustrasjonene i ei bildebok treffer så fysisk som tegningene til Kaia Dahle Nyhus. Mot en bakgrunn som veksler fra dirrende gult til sorgtung lilla og rungende oransje strekes sorte skikkelser opp: Det er mamma og pappa som skal skilles, og det er Inga som må leve midt i krigssonen. Det står respekt av å ville gi stemme til de barna som lider mest under en skilsmisse. Boka har en klar terapeutisk hensikt, men står også støtt som et ambisiøst kunstnerisk prosjekt.

Synne Lea og Stian Hole (ill.): Nattevakt. Dikt til barn, Cappelen Damm
Det bor ikke noe monster under barnets seng i Nattevakt, men det er ikke mindre skremmende at det bor en gammel dame der og ber om litt av barnets liv. Synne Lea og Stian Holes diktsamling dreier seg da også om det skumle, usikre og utrygge i barns hverdagsliv, formidlet gjennom vakre, men foruroligende dikt og illustrasjoner som underbygger og utvider opplevelsen av både det skremmende, dragende og lengselsfylte.

Tore Renberg og Øyvind Torseter (ill.): Vaffelmøkk, Cappelen Damm
Tore Renberg og Øyvind Torseter gjør hverdagen til et eventyr i bildeboka Vaffelmøkk – den tredje i serien om Ine og lillebror Hasse. De tar utgangspunkt i det helt hverdagslige, at Hasses ball blir sittende fast i et tre. Men hvordan skal Hasse få forklart at han trenger hjelp når ordene ikke vil spille på lag? Da er det godt å ha ei storesøster med lekende fantasi. Resultatet er ei bildebok om hvordan hverdagens kommunikasjonsproblem løses, formidlet gjennom en leken tekst og fabulerende illustrasjoner.

Gyrid Axe Øvsteng og Per Ragnar Møkleby (ill.): Førstemamma på Mars, Samlaget
Mamma er borte, kan ho vere på Mars? «Det finst ikkje liv på Mars», svarar pappa. I bileta utfaldar reaksjonane seg – først fortrenging og ønskedraumar, seinare avmakt og sinne. Dei tek oss med på eksistensielle djup i eit framifrå samspel med teksten. Forteljinga om å ha ein alvorleg sjuk mamma grip slik uvanleg sterkt.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Cecilie Enger: Mors gaver, Gyldendal
Nødvendigheten er tittelen på Cecilie Engers kritikerroste debut fra 1994. Siden har hun utgitt fem romaner før hun i 2013 kom med Mors gaver som har begeistret flere kritikere. Teksten er basert på morens julegavelister. Vi hører om familiens historie i flere ledd tilbake til 1800-tallet. Små historier knyttet til gavene, blir fortellingen om storfamilien: En gave er aldri bare en gave. Samtidig representerer gavene vår nære kulturhistorie: På 60-tallet lå respatex og hjemmelagde dukkesenger under treet, på 70-tallet plater av Finn Kalvik og Ole Paus, mens 80-tallet innvarsles med «Sámiid ædnan».

Romanen tar utgangspunkt i et dypt personlig her og nå. Fortelleren rydder ut barndomshjemmet og beskriver vanskene ved at moren forsvinner inn i sykdommen Alzheimer. Likevel skriver Enger nøkternt og lar ordene, og sammenstillingene av fakta, virke i seg selv. I flere av romanene bruker Cecilie Enger et faktisk dokument, realhistorie, som utgangspunkt. Kammerpiken (2011) handler om dronning Mauds kammerpiker og er basert på samtaler. Himmelstormeren (2007) handler om den politisk radikale Ellisif Wessel, og er basert på rikt kildemateriale. Det faktiske blir på Engers tastatur til rik diktekunst.

Roy Jacobsen: De usynlige, Cappelen Damm
Roy Jacobsen har gitt ut 15 romaner og 5 novellesamlinger. Årets roman foregår på Helgelandskysten i mellomkrigstiden. Den handler om Ingrid som vokser opp i en fattig fisker- og bondefamilie på den nesten isolerte øya Barrøy. Vi følger henne i viktige år på vei mot voksenlivet.

De usynlige har tatt publikum og anmeldere med storm. Romanen imponerer med kraftfulle og renskårne naturskildringer. I beskrivelsen av menneskene gir språkstilen assosiasjoner til sagaen. Detaljert og kroppsnært manes det fram bilder av det enkle slitet som fisker- og bondelivet må ha vært for 100 år siden. Ikke bare ordvalget, men også tausheten gir styrke til miljøbeskrivelsene. Jacobsen har skrevet en moderne historisk roman, en fortelling som vekker tenkte mennesker og glemt Norgeshistorie til live. De usynlige er av kritikerne blitt sammenlignet med noen av de største litterære høydepunktene i Roy Jacobsens forfatterskap: Seierherrene, Hoggerne og Frost.

Øyvind Rimbereid: Orgelsjøen, Gyldendal
Det har begynt var tittelen på novelledebuten til Øyvind Rimbereid i 1993. I dag lyder den som et bud på noe stort som var i emning. Tjue år seinere, med diktsamlinga Orgelsjøen, befester en kritikerrost Rimbereid sin posisjon som en av landets viktigste poeter. Han har både poesi, noveller, en roman og essays bak seg, og blant hans anerkjente diktsamlinger finner vi Solaris korrigert fra 2004, den Bragepris-vinnende Herbarium fra 2008, og Nordisk Råd-nominerte Jimmen fra 2011.

Rimbereid har utmerket seg med en sjeldent sterk språkbevissthet og evne til å ta i bruk og utfordre tradisjonelle former; på en og samme tid framstår diktene som både høystemte og lekende, tydelige og åpne, spent ut over et stort register. I Orgelsjøen fraktes leseren gjennom historien i en bevegelse som bølger over sidene med stadig skiftende form, mens både samfunnet, verdens økosystem og det bitte lille mennesket og dets guder får plass. Orgelsjøen er et myldrende, sanselig verk, overskuddspreget og både vidtfavnende og uhyre presist i sine beskrivelser og bilder.

Samtidig som det finnes en definitiv livsbejaelse i diktene, peker samlinga også mot noe mørkt, foruroligende; verdensmaskineriet orgelet står som bilde på, er vakkert og rikt, men samtidig nådeløst og likegyldig. Det finnes ikke noe instrument mer voldsomt og kraftfullt enn orgelet, visstnok ikke noe instrument med større klangvariasjon eller rikere toneomfang – og likevel, eller nettopp derfor, er det sårbart – hver bestanddel må fungere for at det skal kunne spille.

Dag Solstad: Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896. Forlaget Oktober
I Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 følger Dag Solstad opp et hjertesukk fra en av sine tidligere romaner, der hovedpersonen, en professor i litteratur, undrer seg over at nåtidens mennesker ikke husker lenger tilbake enn til sine oldeforeldre. Forfatteren skriver innledningsvis at han egentlig ikke hadde tenkt å bruke sin morsslekts slektstavle som grunnlag for en roman, men at «det nå har fascinert meg så sterkt over så lang tid». Denne fascinasjonskraften er det som binder leseren til denne teksten.

I sin ambisjon om å nekte å dikte inn litterært liv i noen av slektsleddene som vi møter i denne roman, i det at han nekter oss «å bli kjent med dem», inviterer Solstad til debatt om hva fortiden kan fortelle oss, og hva vi kan fortelle om fortiden. Solstads valgte, alternative metode er spørrende å nærme seg det enkelte slektsledd og lete etter sammenhenger og å oppdage uregelmessigheter.
Innimellom de massive utlegningene om morens fjerne familie dukker det også opp små tankerekker og refleksjoner som gir liv til teksten, og som gjør at det føles meningsfylt å være med på forfatterens reise bakover, og å ta i mot hans oppfordring om å lese «langsomt, ord for ord».

Dag Solstad har tidligere mottatt Kritikerprisen for Irr! Grønt! (1969), Ellevte roman, bok atten (1992) og for T. Singer (1999)