Kritikerprisens utfordringer – en utfordring til kritikerne

Av Mariann Enge.

Runde tall kan brukes til så mangt, særlig som påskudd for feiring og festing, men det kan jo også benyttes som en anledning for kritisk vurdering. I år kan Norsk kritikerlag markere 60-årsjubileet for Kritikerprisen for beste voksenbok, den eldste av litteraturkritikerprisene, som for øvrig teller Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og prisen Årets litteraturkritiker. Selv om det kan være gode grunner til å feire dette jubileet, skal det her først og fremst handle om noen av kritikerprisens utfordringer.

Kritikerprisene må kunne sies å være godt etablerte, høythengende og prestisjefylte, til tross for at det bare er heder og ære og grafiske blad – ingen pengesummer – som deles ut. Prisenes prestisje handler nok mye om den definisjonsmakten kritikerstanden som sådan tilkjennes, men jeg tror også at det er et viktig moment at vi i Norsk kritikerlag ser prisene som del av en kritisk virksomhet, og dermed legger stor vekt på utformingen av begrunnelsene som gis. En dårlig pristale kan i verste fall fungere mer som en fornærmelse enn som en hyllest, og akkurat det er en felle vi arbeider bevisst for unngå å falle i. Akkurat Kritikerprisen for beste voksenbok er dessuten ganske unik, på grunn av den særegne utvelgelsesprosessen: mens de andre tre prisene er juryerte, avgjøres vinneren av voksenbokprisen ved uravstemning i to omganger blant alle medlemmene i Norsk kritikerlags litteraturseksjon – for tiden i underkant av 200 stemmeberettigede. Men som institusjoner flest har Kritikerprisen for beste voksenbok også møtt en del kritikk – blant annet på grunn av en svært skjev kjønnsfordeling i tildelingene, og på grunn av en påtakelig forfordeling av poesigenren.

Da Beate Grimsrud nylig mottok Kritikerprisen for beste voksenbok 2010 for romanen En dåre fri, var det altså 60 år siden prisen ble delt ut for første gang. Den aller første litteraturkritikerprisen – for bokåret 1950 – ble i 1951 tildelt Torborg Nedreaas for Trylleglasset, en samling skisser og noveller.

Om både første og foreløpig siste prisvinner har vært en kvinne, så har det ellers hørt til unntakene at det ikke har vært en mann som har fått prisen. Kun 11 av 61 tildelinger har tilfalt kvinner. De er så få at de like gjerne kan nevnes ved navn: Først tolv år etter første tildeling til Nedreaas for året 1950 gikk prisen igjen til en kvinne, da Bergljot Hobæk Haff fikk Kritikerprisen 1962 for romanen Bålet. På sekstitallet fikk også Astrid Hjertenæs Andersen prisen for diktsamlingen Frokost i det grønne (1964), og Astrid Tollefsen fikk den for diktsamlingen Hendelser (1967). Kritikerprisen 1971 gikk til Gunvor Hofmo for diktsamlingen Gjest på jorden, mens Bjørg Vik fikk Kritikerprisen 1979 for novellesamlingen En håndfull lengsel. Herbjørg Wassmo var eneste kvinne som fikk prisen på 80-tallet, for romanen Huset med den blinde glassveranda (1981). Bergljot Hobæk Haff har som eneste kvinne fått prisen to ganger. Da hun fikk Kritikerprisen 1996 for romanen Skammen, var det femten år siden sist en kvinne fikk prisen, og Hobæk Haff var også eneste kvinne som fikk prisen på 90-tallet. På 00-tallet gikk prisen til Merete Morken Andersen for romanen Hav av tid (2002), og til Trude Marstein (som delte prisen med Kjartan Fløgstad) for romanen Gjøre godt (2006), før den nå sist gikk til Beate Grimsrud.

Forståelig nok ble det i årets mediedekning av Kritikerprisene satt fokus nettopp på den lave kvinneandelen. Hvorfor er det slik? spurte Dagsrevyen. Det er et spørsmål det ikke er så enkelt å svare på, og jeg mener det er all grunn til å være skeptisk til Erik Bjerck Hagens påstand i den nevnte nyhetssendingen, om at den mest nærliggende forklaringen er at det finnes flere gode og ambisiøse mannlige forfattere enn kvinnelige. For min del har jeg i alle fall ikke noe problem med å komme på en rekke kvinnelige forfattere som kunne ha fortjent prisen. For eksempel Eldrid Lunden, Cecilie Løveid, Tone Hødnebø og Hanne Ørstavik, for å nevne noen personlige favoritter.

Og hvorfor er det så få poeter som har fått prisen? Bare 15 av 61 Kritikerpris-tildelinger har tilfalt poesiutgivelser – av de resterende 45 prisvinnende bøkene er 7 novellesamlinger og 38 romaner. De prisvinnende diktsamlingene er også såpass få at de kan nevnes her: Kritikerprisen 1952 gikk til Ragnvald Skrede (1904-1983) for hans andre diktsamling, I open båt på havet. Kritikerprisen 1956 ble post mortem tildelt Tor Jonsson (1916-1951) for Dikt i samling. Emil Boyson (1897-1979) mottok Kritikerprisen 1957 for diktsamlingen Gjenkjennelse, og året etter fikk Harald Sverdrup (1923-1992) prisen for St. Elms ild. For bokåret 1960 var det Rolf Jacobsen (1907-1994) som mottok Kritikerprisen, for Brev til lyset, og året etter gikk prisen til Olav H. Hauge (1908-1994) for hans På ørnetuva. Kritikerprisen 1963 gikk til den da 28 år gamle Stein Mehren for diktsamlingen Mot en verden av lys, og året etter gikk den til Astrid Hjertenæs Andersen (1915-1985) for hennes Frokost i det grønne. Peter R. Holm (1931-) fikk Kritikerprisen 1957 for Befrielser, og året etter gikk den til Astrid Tollefsen (1897-1973) for Hendelser. Kritikerprisen 1970 gikk til Hans Børli (1918-1989) for hans diktsamling Isfuglen, året etter fikk Gunvor Hofmo (1921-1995) prisen for Gjest på jorden, og så fikk Paal Brekke (1923-1993) Kritikerprisen 1972 for Aftenen er stille. Etter det er det brått slutt – den neste som fikk prisen for en diktsamling er Paal-Helge Haugen (f.1945), som fikk Kritikerprisen 1990 for Meditasjonar over Georges de la Tour, før Øyvind Rimbereid (f.1966) fikk den som foreløpig siste poet, bokåret 2004, for SOLARIS korrigert.

En kikk på disse tildelingene avslører at det bare er fire nålevende poeter som har fått prisen – Stein Mehren, Peter R. Holm, Paal-Helge Haugen og Øyvind Rimbereid – og blant disse er det bare de to sistnevnte som er født etter 2. verdenskrig. Samtidig er det påfallende at Kritikerprisen i perioden 1950-1972 ble tildelt en rekke av datidens ledende poeter – mange av dem i dag kanoniserte som moderne klassikere. I denne perioden kan man vanskelig påstå at andelen poeter som fikk prisen var for lav. Men fra 70-tallet av har det åpenbart blitt svært vanskelig å bryte gjennom romanhegemoniet.

Jan Erik Vold har gjentatte ganger gått ut og kritisert norske kritikere for manglende interesse og forståelse for poesi, blant annet med henvisning til at uforholdsmessig få poeter har fått Kritikerprisen. Nå senest i et innlegg i Klassekampen 8. januar i år, med den polemiske overskriften «Navnebytte: Norsk prosakritikerlag». «Det er åpenbart at norske kritikere siden 1973 ikke kan avgjøre om en diktsamling er god – så de gir sin stemme til en prosabok isteden,» skriver Vold der, og undrer videre: «Gåten er hvorfor dette inntraff på en tid da nyere norsk lyrikk hadde sin gullalder?»

Det er fort gjort å tenke at det er samtidspoesiens inntog som får kritikerne til å falle av lasset. Skal man dømme etter listen over kritikerprisvinnere, er Paal-Helge Haugen og Øyvind Rimbereid de eneste poetene norske kritikere har skjønt seg på etter Paal Brekke. Som Vold skriver: «Av poeter som således er forbigått er hele den generasjon som skapte fornyelsen fra midten av 1960-tallet av, som brakte norsk lyrikk opp på et internasjonalt nivå: Georg Johannesen, Cecilie Løveid, Ernst Orvil, Kjell Heggelund, Einar Økland, Eldrid Lunden, Arvid Torgeir Lie, Sigmund Mjelve, Arild Nyquist, Bjørn Aamodt, Tor Ulven, Ellen Einan, Øyvind Berg…» Volds liste over poeter som kunne eller burde ha fått prisen kan både diskuteres og utvides. For eksempel kan man – noe han er beskjeden nok til å unnlate å nevne – godt savne noen av Volds egne bøker, ikke minst noen av de tidligere samlingene, klassikere som Mor Go’hjertas glade versjon (1968), Kykelipi (1969) eller Spor, snø (1970). Dessuten er det en rekke yngre poeter, post-Øyvind Berg, så å si, som også godt kunne ha fått en kritikerpris.

Grovt sett kan Jan Erik Vold sikkert ha litt rett i sine beskyldninger om at norske kritikere ikke leser poesi. Litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag, som er en videreføring av det som før opprettelsen av et samlet kritikerlag for litteratur-, kunst, teater-, musikk- og dansekritikere i 1998 het Norsk Litteraturkritikerlag, har nok uten tvil flest medlemmer som er virksomme som prosakritikere. Naturlig nok speiler medlemsmassen vår til en viss grad mediebildet. Det ofres som kjent langt mindre spalteplass på poesi enn på prosa, og det er tilsvarende færre kritikere som skriver om poesi enn som skriver om prosa. Men det er så klart også poesikritikere blant oss, kritikere som i en eller annen grad har spesialisert seg på poesigenren. Jeg er selv blant dem, da jeg i all hovedsak har virket som poesianmelder. Norsk kritikerlag mangler ikke spesialkompetanse på poesi, men det kan se ut til at flertallet av medlemmene ikke er spesielt aktive poesilesere.

Mye av problemet er kanskje nettopp den utbredte holdningen om at poesi er noe man må ha en spesiell kompetanse for å lese? I den grad mediene anmelder diktbøker, benytter de som oftest egne mer eller mindre spesialiserte poesianmeldere. Enhver litteraturanmelder forventes ikke uten videre å kunne anmelde en diktbok – mens det vel neppe er noen som ville mistenke en kritiker som hovedsakelig er virksom som poesianmelder, for å ikke være i stand til å anmelde en roman. Det eksisterer en stor grad av aksept for at folk med høy litterær kompetanse ikke nødvendigvis forstår seg på lyrikk; dette er en holdning som ikke bare avspeiler en «folkelig» følelse av at poesi er «vanskelig», det er en tankegang som kan gjenfinnes langt inn i universitetskorridorene. Jeg synes sant å si at det er svært merkelig at det er slik. Jeg skulle gjerne likt å se reaksjonene om jeg gikk rundt og sa at «nei, dessverre, epikk, det forstår jeg meg ikke på». I utgangspunktet burde ingen litterære former være oss som har et profesjonelt forhold til litteratur fremmede.

Misforstå meg rett: Det er naturligvis en stor fordel, om man skal anmelde poesi, at man har lest en del poesi fra før. For eksempel bør man, for å anmelde debutanten Anna Kleivas nylig lanserte diktsamling Ti liknande versjonar, helst ha lest Eldrid Lundens Mammy, blue fra 1977, for å kunne se den åpenbare referansen til Lundens bok når Kleiva gjentatte ganger skriver/siterer «eg er Anna». Profesjonell kritisk virksomhet handler ikke bare kunnskap, men også om leseerfaring. Slik sett er det greit nok at mange romaneksperter ikke vil anmelde poesi, selv om det uansett aldri er mulig å ha lest alt og ha oversikt over alt, hvor spesialisert man enn er. Men det er rett og slett for dumt at poesi av så mange – også blant litterater – oppfattes som noe det er helt greit å ikke forholde seg til, som et slags smalt og perifert spesialfelt som ikke egentlig er relevant for alle. En slik holdning til poesigenren fører ikke bare til at man går glipp av mye av den mest interessante samtidslitteraturen, det underbygger dessuten en temmelig konservativ oppfatning av genregrenser, som ikke nødvendigvis er kompatibel med samtidens litterære virkeligheter.

Jeg tror vi er enige om minst to ting, Jan Erik Vold og jeg, og det er for det første at det er uforholdsmessig få poesiutgivelser som har blitt tildelt Kritikerprisen etter 1970, for det andre at det ikke er grunn til å bekymre seg over poesigenren som sådan, men at det snarere er grunn til å bekymre seg for den offentligheten som dyrkes frem, hvor det bare i minimal grad vies plass til poesi og andre mer krevende, utforskende og eksperimenterende litterære uttrykk. Det er det lett oversettbare, det enkelt parafraserbare, som råder grunnen, stort sett.

Men var norske kritikere så mye bedre før? Leste de mer poesi? Leste rett og slett «alle» poesi i gamle dager? Jeg tillater meg å tvile litt på det, selv om tradisjonelle dannelsesidealer nok i større grad var virksomme før 1970. Denne tvilen ledet meg til å tenke at årsaken til at det skjer et så drastisk fall i tildelinger til poeter fra begynnelsen av 70-tallet, kanskje også har noe å gjøre med en endring i måten man finner frem til vinneren på. I dag er det som nevnt slik at prisen avgjøres «demokratisk» ved en uravstemning i to omganger blant Norsk kritikerlags medlemmer. Men har det alltid vært slik?

Ettersom Norsk kritikerlag er en (lut)fattig idealistisk organisasjon med en viss utskifting av folk i de sentrale vervene, var dette en del av Kritikerprisens historie som rett og slett var gått tapt for oss. Ingen av oss som nå er aktive i laget visste om det alltid har vært slik prisen ble avgjort, eller om det var en ordning som var kommet til underveis. Det har vært slik så lenge vi kan huske, men gitt vår relativt lave gjennomsnittsalder (langt de fleste av oss var småunger eller ikke engang født i 1970), strakte ikke denne hukommelsen seg så langt.

Men nå har vi, eller rettere sagt vår eneste fast ansatte, generalsekretær Anne Merethe K. Prinos, gått gjennom arkivene for å finne ut av det. Og det hun fant, ved gjennomgang av årsmøtepapirer og annet materiale, er ganske interessant. Det viser seg, akkurat som man kunne mistenke, at det var ved inngangen til 70-tallet at dagens demokratiske ordning med uravstemning i to omganger ble innført. Før den tid var det styret i Norsk Litteraturkritikerlag som innstilte bøker til prisen, mens medlemmene stemte over styrets innstilling. Det vil altså si at prisen før 1970 til en viss grad var en juryert pris, hvor noen få kritikeres personlige kompetanse og preferanser kunne legge sterke føringer for resultatet. At det var så mange poeter som fikk prisen før 1970 gir derfor ikke i seg selv noe grunnlag for å anta at norske kritikere generelt sett var mer opptatt av poesi eller bedre poesilesere før 1970. Det kan snarere være uttrykk for at (noen av) de kritikerne som satt i Norsk Litteraturkritikerlags styre på denne tiden hadde en sterk poesiinteresse, som de fremmet gjennom sine nomineringer. Tilsvarende har det etter 1970 åpenbart fortsatt vært en viss poesikompetanse i styret i Litteraturkritikerlaget, og senere arbeidsutvalget i litteraturseksjonen, som siden 1973 har utgjort juryen i Aschehougprisen – for av de hittil 39 utdelte Aschehougprisene har nær halvparten gått til poeter eller til forfatterskap hvor diktutgivelser må sies å utgjøre en vesentlig del av grunnlaget for tildelingen. Blant andre er Jan Erik Vold, Cecilie Løveid, Eldrid Lunden og Øyvind Berg, som her har blitt trukket frem som eksempler på poeter som burde ha fått Kritikerprisen, å finne på listen over Aschehougprisvinnere.

Det er altså grunn til å tro at det i all hovedsak er innføringen av den demokratiske avstemningsordningen som er årsak til den plutselige nedgangen i tildelinger til poeter. Når alt kommer til alt, bør man kanskje betrakte det som oppløftende at det en sjelden gang faktisk kan oppstå såpass konsensus om en diktbok at det fører til en pristildeling? Det vitner i det minste om en potensielt stor poesiinteresse hos kritikerne, som kan aktiveres. Den demokratiske ordningen gir, på godt og vondt, et bilde av hva norske kritikere kan enes om. At poesi og kvinnelige forfattere i stor grad glimrer med sitt fravær på listen over vinnere, er ikke uten videre noe vi kan endre uten å endre prisens statutter, og det personlige ansvaret pulveriseres når «alle» er ansvarlige. Men i beste fall kan det speilbildet Kritikerprisen for beste voksenbok viser oss brukes som utgangspunkt for handling; til felles og individuelle bestrebelser for å utfordre oss selv som kritikere og den litterære offentligheten vi er en del av. Kritikerprisens seksti år gamle tryne likner til forveksling en mannlig prosakritiker – kanskje er det på tide med kjønnsoperasjon og intensivt poesikurs?

Appendix: Skisse til en historikk

Her følger en grundigere redegjørelse for den historikken generalsekretær Anne Merethe K. Prinos har avdekket gjennom sine undersøkelser.

Da prisen ble opprettet i 1950, ble følgende statutter for Norsk litteraturkritikerlags litteraturkritikerpris vedtatt på et styremøte 23. oktober:

1. Prisen blir som regel utdelt en gang om året til en norsk skjønnlitterær forfatter.
2. Den skal fortrinnsvis tilfalle en yngre forfatter som påskjønnelse for en av årets bøker, en bok som man anser for å være av særlig kunstnerisk verdi.
3. Utdelingen avgjøres ved avstemning blant Kritikerlagets medlemmer etter innstilling fra styret. Utenbys medlemmer har adgang til å stemme skriftlig med 8 dagers frist.
4. Styret avgjør i hvert enkelt tilfelle hva prisen skal bestå av.
5. Prisen utdeles før 1. mars.

Av styreprotokollen fra 20. februar 1951 kan det se ut til at styret bare hadde innstilt én kandidat da prisen ble utdelt første gang, altså Torborg Nedreaas. Senere protokoller bekrefter dette inntrykket, med andre ord at det ikke var noen å velge mellom. Kåringen ble avgjort på et medlemsmøte samme dato.

Noen år senere fikk medlemmene mulighet til å sende inn nomineringsforslag til styret, som styret ville ta med i betraktningen i forbindelse med sin innstilling. I en protokoll fra 31. august 1955 heter det: «Enighet om at man omkring 10. nov. sender anmodning til medl. om å sende inn forslag på 3 kandidater innen 1. desember. Disse forslag blir å behandle på et styremøte like etter fristens utløp hvoretter saken endelig avgjøres på et medlemsmøte umiddelbart etter styremøtet.»

Av protokoll fra 1. des. 1955 går det så frem at det hadde kommet inn 12 skriftlige forslag. På et medlemsmøte 7. des. ble det stemt over styrets innstilling på Johan Borgen. 14 stemte for ham, 1 for en annen kandidat. Hvor mange kandidater styret innstilte, ser ut til å ha vært varierende. Eksempelvis ble det på styremøte 28. nov. 1957 bestemt at medlemsmøtet dette året skulle velge mellom 2 kandidater, mens i 1961 sendte styret forslag på én lyriker og fire prosaforfattere ut til avstemning blant medlemmene. I 1963 var det innkommet 12 stemmesedler, dvs. forslag på kandidat. På grunnlag av disse forslag og styrets drøftinger, innstilte styret på Stein Mehren, og styrets innstilling ble vedtatt på medlemsmøte 10. desember.

Tidlig i prisens historie var det heller ikke slik som det er nå, at alle skjønnlitterære utgivelser fra det aktuelle året er mulige kandidater for prisen. På årsmøtet 3. juni 1957 ble paragraf 2 i statuttene endret. Ny paragraf 2 lød: «Den gis som påskjønnelse for en av årets bøker, en bok som man anser for å være av særlig kunstnerisk verdi, og bør fortrinnsvis tilfalle en yngre forfatter. Er en dikter så anerkjent at han alt er tildelt Statens kunstnerlønn, skal han ikke kunne komme i betraktning.»

Fra 1964 ble var prisen en sak på årsmøtet, dvs. at den ble avgjort ved avstemning blant de fremmøtte. For utenbys medlemmer var det anledning til å sende skriftlige forhåndsstemmer.

Fra 1970 ble prisen delt ut på etterskudd, altså året etter utgivelse. Tidspress blir brukt som begrunnelse for dette.

På årsmøtet 15. juni 1970 blir det avgjort at styret ikke lenger skal kunne innstille kandidater til prisen, og man nærmer seg dermed noe som likner ganske mye på dagens praksis: «Det oppstod en mindre diskusjon om praksis for avstemningsmåten for prisen. Man ble stående fast ved at det fortsatt stemmes i to etapper, men i en noe endret form: Styret offentliggjør for medlemmene stemmetallene etter første gangs avstemning. Styret stiller ikke forslag, styremedlemmene deltar i den vanlige avstemning. Prisen tildeles den bok som får flest stemmer ved annen gangs avstemning. Begge avstemninger skjer skriftlig. Utdeling av prisen skjer i forbindelse med årsmøtet.» Men først etter et styremøte 28. februar 1989 ble dagens praksis med offentliggjøring av de nominerte etter 1. stemmerunde innført.

På et styremøte 29. september 1975 blir det utarbeidet et statuttendringsforslag hvor restriksjonene i forhold til hvem som kan motta prisen fjernes: «Enighet om at statutter for priser bør være enten svært åpent utformet eller meget detaljert. Enighet om å holde en åpen linje og § 2, første ledd ble kortet ned til: «Den gis som en påskjønnelse for en av fjorårets bøker.»

Flere forfattere har mottatt Kritikerprisen mer enn en gang – rekorden har Dag Solstad, som har fått prisen tre ganger. I perioder har det imidlertid vært restriksjoner i forhold til det å kunne gi prisen til forfattere som tidligere har mottatt den. I de reviderte statuttene fra 27. mars 1987 heter det, i § 7: «Prisen kan ikke deles ut til samme forfatter flere ganger». De samlede statuttene lød på det tidspunktet:

1. Prisen blir som regel utdelt en gang om året til en norsk skjønnlitterær forfatter.
2. Prisen gis som påskjønnelse for en av fjorårets bøker.
3. Utdeling avgjøres av skriftlig avstemning i to omganger blant kritikerlagets medlemmer.
4. Styret avgjør i hvert tilfelle hva prisen skal bestå av.
5. Prisen deles ut i forbindelse med årsmøtet.
6. Bare medlemmer som har betalt kontingent til laget for foregående år, kan stemme på kritikerprisen.
7. Prisen kan ikke deles ut til samme forfatter flere ganger.

På årsmøtet 21. april 1989 ble § 7 endret til: «Prisen bør helst ikke deles ut til samme forfatter flere ganger», før det på årsmøtet 3. april 1992 ble vedtatt å stryke denne paragrafen.

Gjeldende statutter

De nåværende statuttene, Felles statutter for litteraturkritikerprisene, ble vedtatt på årsmøte i litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag 14.04.07, med endring 29.03.08, og punktene som angår Kritikerprisen for beste voksenbok lyder:

§ 1. Hvert år, den første torsdagen i mars, deler Norsk kritikerlags litteraturseksjon ut litteraturkritikerprisene.

§ 2. Følgende fire kategorier faller innenfor litteraturkritikerprisene: 1) Kritikerprisen for beste voksenbok, 2) Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, 3) Kritikerprisen for beste oversettelse, 4) Kritikerprisen Årets litteraturkritiker.

§ 3. Den enkelte pris skal bestå av et grafisk blad.

§ 4. Særskilte bestemmelser for Kritikerprisen for beste voksenbok.

1. Kritikerprisen for beste voksenbok ble innstiftet i 1950 og tildeles den forfatteren som etter seksjonsmedlemmenes vurdering har skrevet den beste skjønnlitterære voksenboken på norsk i utgivelsesåret før prisutdelingen.

2. Utdelingen avgjøres ved skriftlig avstemming i to omganger blant seksjonens medlemmer. Etter første avstemning vil fire kandidater bli nominert. Antallet kan fravikes dersom stemmetallet tilsier det. Hvis resultatet etter andre avstemming er to kandidater med samme stemmetall, åpnes det for en tredje avstemming.

3. Et medlem av Arbeidsutvalget, litteraturseksjonen, foretar prisutdelingen.