Kritikerseminaret 2017

Oppsummering av Kritikerseminaret, 1.–2. juni 2017, Lillehammer.

Kort innledning om tema:
Årets kritikerseminar hadde tittelen «Våre hus og hoteller brenner: Kritikk og offentlighetsutøvelse i en vanvittig tid». Som mange vil vite, henspiller tittelen på det skjebnesvangre kortet i Monopol, som med ett gjør at du mister alt du har vunnet. Seminaret ble planlagt ut fra en liknende krisestemning, et inntrykk av at verden der ute en gang i løpet av høsten 2016 brått forandret seg. Donald Trump vant presidentvalget i USA, og med brexit så det ut til at det europeiske fellesprosjektet var i ferd med å bli forlatt. Stormakter i Europas ytterkant (Russland, Tyrkia) begynte å ligne på rene autokratier, og høyrepopulistiske partier over hele kontinentet opplevde fremgang. Drømmen om en felleseuropeisk offentlighet virket fjernere enn noen gang. I stedet så de nasjonale offentlighetene, den norske inkludert, ut til å bli stadig mer innadrettede, fragmenterte og polariserte. Betente temaer – med innvandring som den ømmeste verkebyllen – ble i stor grad diskutert uten hensyn til vanlige offentlighetskrav som redelig faktagjengivelse og anstendig ordbruk.

Vi hadde to ønsker for seminaret vi planla med beskrivelsen over som bakteppe: 1) Vi ville ha arrangementer som snakket direkte inn i den løpende debatten, og 2) vi ønsket arrangementer med en mer klassisk, litteraturkritisk forankring som forhåpentligvis både kunne plassere samtidslitteraturen i en større politisk sammenheng og gi tilhørerne noen verktøy de selv kunne bruke for å orientere seg i litteraturen og den større offentligheten generelt.
Seminaret løp over to dager og bestod av i alt fem arrangementer: tre foredrag og to panelsamtaler. Deltakerne var Åsa Linderborg, kulturredaktør i svenske Aftonbladet; Tue Andersen Nexø, lektor ved Universitetet i København og kritiker; Kasper Green Munk, postdoktor i litteraturvitenskap ved Aarhus Universitet; Bernhard Ellefsen, litteraturkritiker i Morgenbladet; Steve Sem-Sandberg, prisbelønnet svensk romanforfatter; Åsne Seierstad, journalist og internasjonalt anerkjent dokumentarforfatter; Ane Farsethås, kulturredaktør i Morgenbladet; og Karin Haugen, redaktør for Klassekampen Bokmagasinet.

1) Åsa Linderborg: «Berettiget vrede»
Linderborg holdt et foredrag om hvordan hun mener den offentlige debatten arter seg i Sverige. Gjennom en rekke eksempler fra forskjellige svenske debatter som særlig dreide seg om kjønn og etnisitet, argumenterte hun for en høyere takhøyde når det gjaldt å slippe til forskjellige typer ytringer. Hun gikk imot det som ofte omtales som politisk korrekte holdninger i svensk offentlighet, og tok samtidig selvkritikk for hvordan hun har skjøttet sitt arbeid som kulturredaktør i Aftonbladet. Linderborg ønsket seg en debatt som går mer på saksinnhold og økonomisk politikk, og mindre på symbolpolitikk, og framhevet klassesamfunnet i Sverige som den viktigste politiske saken i samtiden.

2) Tue Andersen Nexø: «Å lese politisk»
I boka Vidnesbyrd fra velferdsstaten (2016) tar Nexø for seg den danske samtidslitteraturen, med utgangspunkt i et knippe forfattere. Nexø holdt et foredrag basert på analysene herfra, og gjorde grundige nedslag tekster av Pablo Llambías og Asta Olivia Nordenhof. Nexø viste hvordan kritikken av velferdsstaten har pågått i den danske litteraturen siden 1960-tallet, men at det har funnet sted en «sosial vending» de seneste tyve årene. Nexø vil vekk fra forestillingen om at politikk er ensbetydende med partipolitikk, og at å lese politisk ikke betyr å nødvendigvis lese tendensromaner, men heller å undersøke hva som foregår i skjønnlitteratur som tilsynelatende beskjeftiger seg med andre ting enn politiske spørsmål. Politisk litteraturkritikk dreier seg ikke om å presentere mangelerklæringer på vegne av litteraturen, men å undersøke hva som faktisk står i bøkene.

3) Steve Sem-Sandberg, Åsne Seierstad og Bernhard Ellefsen: «Fortellinger å tenke med»
Samtalen tok utgangspunkt i at både Åsne Seierstad og Steve Sem-Sandberg, til tross for at de skriver vidt forskjellige typer litteratur, begge gir den litterære fortellingen en langt viktigere funksjon enn bare å organisere et omfattende journalistisk eller historisk materiale på en medrivende eller effektiv måte. Med Bernhard Ellefsen som ordstyrer diskuterte de to forfatterne de etiske og litterære utfordringene ved å gjøre uoversiktlige og traumatiske hendelser til litteratur. Hvilke problemstillinger er felles for dokumentarforfatteren og den skjønnlitterære forfatteren? Hvor skiller de to skrivepraksisene lag?

4) Kasper Green Munk: «Skandinavias brune flekker»
Green Munk holdt et foredrag med utgangspunkt i postdoktor-prosjektet hans, som dreier seg om sammenhengen mellom fascismefascinasjoner og forestillinger om veldferdsstaten i Skandinavisk litteratur. Green Munk tok særlig for seg to verker, danske Pablo Llambías’ roman Et ukendt barn og sjette bind av Karl Ove Knausgårds roman Min kamp. Han argumenterte for at en viktig delbegrunnelse for oppbyggingen av de skandinaviske velferdsstatene i etterkrigstiden var at de skulle fungere som et vern mot den fascismen/nazismen som noen år tidligere hadde lagt hele Europa i ruiner. Videre forsøkte han å lese de to nevnte verkene dels som kulturelle bearbeidelser av den fascistiske arven i Europa, og dels som ironiske og fascinerte tilnærminger til fascismens symboler. Fascismefascinasjonen i skandinavisk samtidslitteratur var, ifølge Green Munk, i all hovedsak en estetisk, ikke en ideologisk, fascinasjon.

5) Ane Farsethås, Karin Haugen og Arne Borge: «Kritikk som offentlighetsutøvelse»
I denne panelsamtalen diskuterte Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås og Bokmagasinets redaktør Karin Haugen sine prioriteringer som redaktører på to av landets viktigste arenaer for litteraturkritikk. Det ble diskutert hvilke muligheter litteraturkritikken hadde til å kople litterære utgivelser på den større samfunnsdebatten, og hvilke fordeler og ulemper som fulgte med å målbære et tydelige politisk prosjekt, slik tilfellet er for Klassekampen Bokmagasinet. Har man et ansvar for å gi et bredest mulig bilde av den norske samtidslitteraturen, eller skal man som redaktør være mer nådeløs i sine valg av bøker som er verdige omtale? Diskusjonen kretset også rundt hvorfor kulturjournalistikk generelt og kritikk spesielt hadde så dårlige besøkstall på digitale plattformer. Samtalen bar preg av at begge aktører, tross faretruende signaler ellers i offentligheten, befinner seg i en nokså gunstig periode, med økende lesertall og opplevd relevans.

Seminaret ble arrangert med støtte fra Den norske Forfatterforening, Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Forfattersentrum og Norsk kulturråd.

Arne Borge og Olaf Haagensen