Pexels life of pix 8264

Kritikerseminaret 2022: Kritisk praksis

I forbindelse med årets litteraturfestival, ble kritikerseminaret «Kritisk praksis» arrangert. Under følger åtte innlegg fra seminaret og en podkast som oppsummerer seminaret.

Kritikerlaget 21. juni 2022 LitteraturReferaterSeminarerNyheter

Det tradisjonsrike Kritikerseminaret under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer fant sted 2. og 3. juni 2022 på Kulturhuset Banken. Åtte fremstående norske kritikere var invitert til å reflektere rundt hvilket litteratursyn og estetiske verdier som definerer deres praksis. I tillegg deltok to britiske kritikere med hvert sitt foredrag: Leo Robson (hovedkritiker i The New Statesman og bidragsyter til bl.a. The New Yorker, Bookforum og Literary Review) og Sandeep Parmar (professor i engelsk litteratur ved University of Liverpool, poet og kritiker i bl.a. The Guardian). Seminarkomité var Maria Horvei og Preben Jordal.

Med kritikerseminaret «Kritisk praksis» var ønsket å finne ut hva kritikerne selv tenker, både om sin egen kritikerpraksis og om hvor kritikken står i 2022. Hva er det som driver dem? Hvem skriver de for? På hvilken måte synes de selv at de bidrar til å utvide den offentlige litterære samtalen om litteratur? For å få svar på noe av dette, ble åtte av landets ledende kritikere bedt om å bruke 15 minutter på å besvare spørsmålet: «Hvorfor er du kritiker?»

Etter at seminaret var avsluttet, møttes Margunn Vikingstad, Eirik Vassenden, Anna S. Kvam og Preben Jordal til en kort oppsummerende samtale i kjelleren på Kulturhuset Banken. Oppsummeringen kan høres her:

Under er også bidragene samlet i tekstform, i den rekkefølgen de ble holdt.

Torsdag 2. juni 2022

TOM EGIL HVERVEN er hovedanmelder i Bokmagasinet, Klassekampen (2006–). Kåret til Årets kritiker i 1998. Har utgitt bl.a. Å lese etter familien (1999) og Å lese etter troen (2022), «forsøk om norsk litteratur» på henholdsvis 1990- og 2000-tallet.

Svaret på spørsmålet om hvorfor jeg er kritiker kan begrunnes i fortid, samtid og framtid. Jeg kommer til å blande tidsaspektene. La meg begynne i fortid: Fordi jeg ikke klarte å slutte å lese. Kritikk handler om hva jeg finner – og om hva det jeg finner kan brukes til. I tillegg handler det om gleden ved å lese. Jeg begynte som barn og klarte ikke å stoppe. Å lese er å få luft. Får jeg ikke lest, mister jeg pusten. Det høres kanskje ut som en klisje, men det er slik. Jeg mister bokstavelig talt livspusten om jeg ikke får tid til å lese.

Offentlig kritikk dreier seg selvfølgelig også om bedømmelse, å skjelne mellom godt og dårlig i litterære verker. Men for meg dreier kritikk seg vel så mye om å vinne erkjennelse gjennom tekster, å forsøke å oppnå en form for innsikt – og formidle den. Derfor ser tekstene jeg skriver ut som de gjør. På sitt beste håper jeg de formidler en form for erfaring, forståelse og kunnskap. Slike aspekter ved lesning betyr mest for meg. De siste femten årene har jeg vært privilegert ved å ha virksomheten som kritiker som hovedbeskjeftigelse, og i stor grad har kunnet velge interessante tekster å lese. Å velge verker ut fra hva som selger, hva som bringer klikk, lesere eller oppmerksomhet, har ikke vært hovedmålet, selv om jeg arbeider i et ukebilag til en dagsavis.

En eldre person i familien, som allerede på 1970-tallet kom seg inn i oljebransjen, mente at jeg som var interessert i naturen burde studere geologi. I petroleumsgeologi lå pengene, mente han. Det viste seg å være sant. Jeg ble fanget inn av noe annet, først av de lavkirkelige vekkelsene, seinere av en ettervirkning av de politiske vekkelsene på 1970-tallet, avisa Klassekampen. Jeg gikk altså i en annen retning enn geologi. Jeg leste teologi for å finne ut mer om de tekstene jeg var blitt interessert i. Da interessene skiftet retning, studerte jeg heller filosofi og litteraturvitenskap. Siden er jeg blitt i litteraturen. Jeg arbeidet riktignok med forskjellige oppgaver som journalist, redaktør og prosjektleder i NRK i 18 år. Men lidenskapen lå i litteraturen. Jeg fant ut at jeg trivdes best som litteraturkritiker. Da det ikke så ut til å være mulig å få arbeide med kritikk på heltid i NRK, og Bokmagasinet skulle starte opp i 2006, virket Klassekampen som et bedre sted å være. Bokmagasinet er blitt et sted med stor frihet, med stor tilgang på interessante bøker, og med mulighet for å skrive tekster i ulike formater. Fra starten har Bokmagasinet vært opptatt av å styrke kritikken av sakprosa, en målsetting som er beholdt. Samtidig vier vi forholdsmessig stor plass til poesi. Jeg kan til og med skrive om ny dramatikk i bokform, for eksempel Arne Lygres Tid for glede. Vekslingen er kjærkommen.

Å lese og skrive som kritiker, er å få sagt noe som er viktig for meg å si, uten at det nødvendigvis framstår som om det er jeg som sier det. Jeg formidler en bok, reagerer på den, og kan på en måte både vise fram og skjule noe i samme bevegelse. En slik dobbel bevegelse er unikt for litteraturkritikken. Man opptrer på en måte bak andres tekster. For en med min bakgrunn, i en familie der det å søke offentlighet virket nokså fjernt, har det å publisere tekster ukentlig, og dermed stille en form for personlig smak til skue, i større grad vært til beskyttelse enn det motsatte. Kritikken utgjør en litterær form hvor man til tross for lesningens ensomhet, som jeg verdsetter høyt, aldri er alene om opplevelsen, fordi den jevnlig blir offentlig, og dermed utsettes for andres blikk.

Folk som er modigere, eller har en annen form for talent, skriver kanskje heller selve litteraturen, altså poesi, dramatikk, fortellende prosa. Som kritikere må vi innrømme at kritikken er parasittisk, den lever så å si på en annen organisme, litteraturen, og henter næring fra den. Ikke dermed sagt at kritikk ikke kan være litteratur. Jeg tror likevel det er best å se i øynene at kritikk i form av anmeldelser i dagspresse som regel ikke er på høyde med den litteraturen den kritiserer.

Består ikke kritikk i å yte motstand? Absolutt, sant nok, og kritikere trenger ikke mindre motstand enn andre. Men kritikk består også i å si om det som er godt, hvorfor det er godt, om det som er dårlig, hvorfor det er dårlig, med en viss grad av selvrefleksjon. I korte tekster i dagsaviser virker det for meg som avsporing å framheve små, mer eller mindre ubetydelige svakheter, hvis man mener at helheten er interessant og ansporende. Jeg ble tidlig lei av anmeldelser som med petimetermål leter etter småfeil i språket. En slik kritikk kan fort virke smålig – og blir dermed selv liten og ubetydelig.

Et merkelig fenomen er at jeg alltid er sikrere i min vurdering når jeg er inne i teksten, midt inne i lesningen, på nært hold, enn jeg er etterpå, når jeg får boka på avstand. Opplevelsen kan forandre seg over tid, kvaliteten endrer seg ut fra hva som skjer i verden, utenfor verket. En viktig del av kritikken er å reflektere over hva temporalitet utsetter verket for – hva tidens hendelser gjør med opplevelsen av kvalitet og ens egen dømmekraft, for eksempel under natur- og klimakrisen.

Kritikk er for meg altså basert både på erfaringer med tekster, og på kroppslige erfaringer utenfor tekstene. Et av de første større essayene jeg skrev, «Kjære familie, det finnes ingen familie» (Vinduet 1/1998, republisert i vinduet.no) var et slags innbrudd i egne erfaringer, som gjorde det mulig å lese på andre måter enn standardisert litteraturvitenskapelig lesning. Den var nok, kan jeg si med et smil, også basert på erfaringer jeg gjorde da jeg tok hovedfag i litteraturvitenskap. Til hjemmeeksamen fikk jeg i oppgave å skrive om Arne Garborgs Bondestudentar. Litt forvirrende, men nokså uskyldig, slik jeg husker det, innarbeidet jeg et møte med en litteraturforsker, en av kildene til faglig kunnskap om Garborgs roman, mens jeg skrev hjemmeoppgaven. Antagelig traff jeg ham i Sofus Bugges hus på Blindern. Jeg handlet ut fra å være en bondestudent fra Odalen og tenkte at jeg kunne bruk slike erfaringer i besvarelsen. Jeg identifiserte meg såpass sterkt med Daniel Braut at jeg ikke kunne la være å bruke et personlig møte som lignet noe han erfarte. Det burde jeg ikke gjort om jeg ville bli en god akademiker. Karakteren ble satt ned på grunn av hjemmeeksamen. Jeg fikk et hint om at personlige erfaringer skulle holdes utenfor en vitenskapelig kritikk. Men erfaringene er fortsatt med når jeg skriver. I seinere tid, før ferdigstillelsen av boka Å lese etter troen (2022), har Toril Mois artikler om femtitallslitteratur (Nasjonalbiblioteket/Morgenbladet) og Øyvind Pålshaugens bok Lukten av skrivemaskin (2021) vært til inspirasjon. Pålshaugen skriver: «Å tilegne seg kunst uten å trekke seg selv og sin egen erfaringsverden dypt inn i erfaringen av verket, blir […] en form for virkelighetsflukt – den gir ikke grunnlag for virkelig erkjennelse.» Hans bok om noen romaner av Dag Solstad gjorde meg ytterligere overbevist om «nødvendigheten av at den enkelte investerer sin personlige erfaring i møtet med kunstverk», som Pålshaugen skriver.

De første linjene i Å lese etter familien (Tiden 1999), handler om forskjellen på lesning som personlig erkjennelse og lesning som samfunnsmessig erkjennelse. Kritikkens plass er som formidler mellom de to formene for innsikt. Å lese er å tilegne seg personlig erkjennelse. Å meddele seg til offentligheten om det man har lest, er å bidra til innsikt i noe felles, samfunnsmessig. Innenfor vår epoke bør kritikken ha som mål å gi innsikt i tilværelsen som mer enn avgrenset til det menneskelige. Slik kan man bidra til å vurdere om noe er virkelig vakkert eller stygt, også utenfor teksten, og dermed verd å bevare, forandre eller ødelegge, ikke bare som uttrykk for noe estetisk, frambrakt av mennesker, men som liv, som natur betraktet.

En tidlig lærer jeg hadde, Ragnhild Reinton, formulerte en oppfordring til studenter i litteraturvitenskap: Ødelegg! En morsom og kreativ oppfordring. Men jeg undres om man i dag ikke like gjerne kunne ropt: Bevar! Restituer! Rekonstruer! I alle fall hvis det dreier seg om natur i komplekse former. Jeg verdsetter kritikere som har sett dette, som Silje Bekeng-Flemmen, Bernhard Ellefsen, Freddy Fjellheim og Espen Stueland.

Grunnlaget for mitt perspektiv på kritikk ble lagt i arbeidet med hovedfagsoppgaven i litteratur, «Fragmentets estetikk», om litterære fragmenter av de tyske romantikerne Novalis og Friedrich Schlegel fra slutten av 1700-tallet. Jeg skrev om Novalis’ korte tekst «Monolog», om språkets gjenstridighet. Og om Friedrich Schlegel Athenäumsfragment nr. 116, om universalpoesiens kraft til å ta opp i seg alt, særlig i samtidas nye sjanger, romanen. Jeg leste Novalis og Schlegel i lys av blant annet Walter Benjamins tidlige avhandling, Begrepet kunstkritikk i den tyske romantikken (1919) – og Maurice Blanchots bok Å skrive katastrofen (1980, seinere bl.a. oversatt til svensk). Seinere har jeg lest en rekke verker av Giorgio Agamben, som skriver i forlengelsen av blant andre slike forfatterskap.

Giorgio Agambens ide om at kunst, litteratur og kritikk kan bidra til å deaktivere inngrodde, dogmatiske tankemåter, og åpne for ny, fri bruk av gjenstander, ord og begreper, er sentral for meg. Agamben har skrevet innsiktsfullt om Paulus i boka The Time That Remains (2005), om brevene i Det nye testamentet som tidlige uttrykk for en nødstilstand eller unntakstilstand, der en hverdagslig tids- og situasjonsforståelse blir opphevet. Et seinere kroneksempel er kontoristen i fortellingen av Herman Melville, Bartleby, the Scrivener (1853). Bartleby svarer på oppdrag han får: Jeg ville foretrekke å la være. For å sette det på spissen: Ved en slik passivitet setter Bartleby hele kapitalismen i fare. Han fucker opp systemet, som man kanskje ville si i dag. Jeg skulle gjerne gjort det i stort format, når det gjelder klimakrisen og naturødeleggelsene. Men man får hakke løs med de redskapene man har.

Hva er kritikk? Jeg oversatte en sentral tekst om kritikk av Friedrich Schlegel, «Om kritikkens vesen», for Vagant (2/1991, republisert i vagant.no). Der beskriver Schlegel kritisk virksomhet som «nachkonstruieren», å rekonstruerere. Man kan «bare si at man forstår et verk eller en ånd når man kan rekonstruere gangen og legemsbygningen. Denne grundige forståelsen, som når den uttrykkes i bestemte ord, kalles karakterisering, er kritikkens egentlige arbeid og dens innerste vesen», skriver Schlegel.

Walter Benjamins syn på kritikk, inspirert av blant andre Schlegel, er så nær mitt ideal som jeg kan komme. «Det er klart», skriver Benjamin i avhandlingen fra 1919 (Suhrkamp 1973: 63; min oversettelse, TEH), «for romantikerne består kritikken ikke så mye i en bedømmelse av verket som i en metode for å fullføre det». Det fører i Benjamins tilfelle til en sterk oppvurdering av kritikk som litteratur, for ikke å si poesi, som det er vanskelig å leve opp til på norsk, hundre år seinere, uten å virke utillatelig pretensiøs. Likevel formulerer han et mål å strekke seg etter: kritikk som fullføring av verket.

Som kritiker opplever jeg det lettere å rangere kvaliteten på bøker i et diskuterende fellesskap enn i ensomhet. Jeg er takknemlig for å ha kunnet prøve ut det gjennom nesten ti år i Gyldendals legatstyre, som deler ut Sultprisen og Gyldendalprisen. For meg var et kollektivt arbeid over så lang tid, fra 2007 til 2016, et lærested for utvikling av vurderingsevne, mot skarpe lesere som Kjersti Bale, Tone Selboe og Tonje Vold, for å nevne noen.

Jeg setter pris på kulturredaktør Thomas Espeviks kommentar i Vårt Land (27. mai 2022) om at Norsk litteraturfestival trenger mer enn koseprat. Samme avis har hatt kritiske artikler om NRKs manglende grep om poesien. Vi trenger mer undersøkende journalistikk og kritikk av kritikken. Men som svar på oppgaven, skal jeg nøye meg med å si at overgangen fra NRK til Bokmagasinet for meg ble en viktig grunn til at jeg fortsatt er kritiker, med gode, skarpe kolleger i en redaksjon ledet av Karin Haugen, som hver uke utfordrer meg til å bli bedre.

Som kritiker i massemedier må man være pragmatiker. Man må innrette seg mot hva som er mulig å si på den plassen og tiden man har til rådighet. Kritikk er noe levende, en aktivitet som står utveksling med omgivelsene. Hvis jeg har lært noe av Agamben, er det verdien av å holde fast ved min egen lese- og skrivemåte. Ved å bringe den lesemåten til torgs, bidrar jeg til at min stemme kan bli hørt og mine synsmåter kan brynes mot andres, slik at det vi kaller demokrati kan fortsette, mens litteraturen og kunstens erfaringer blir inkorporert i samfunnskroppen. Den beste kritikken kan bidra til det ved å innarbeide litteraturens særegne, idiosynkratiske oppfatning av tilværelsen i et allment blikk, slik at kunstens sansning og sanselighet i sin tur kan påvirke politikken. For tida er naturødeleggelsene, destruksjonen av alle klodens levende veseners felles livsgrunnlag, altoverskyggende for meg. Raseriet mitt stiger.

Likevel er kritikk ikke det samme som politikk. Å lese er flukt, å komme vekk. Å publisere er det motsatte, å komme tilbake til fellesskapet. Litteratur og kritikk utgjør en vedvarende bevegelse inn og ut av perspektiver, inn og ut av fellesskap.

For tida leser jeg Louise Glücks nyeste diktsamling, Vinteroppskrifter fra kollektivet (2022). I Ingvild Burkeys gjendiktning stilles spørsmålet: Hvis du ikke kan lese, kan du da være lykkelig? Svaret er nei.

MARTA NORHEIM er litteraturkritiker, journalist og sakprosaforfatter. Hun har siden 1987 jobbet i NRK, hovedsakelig med litteraturstoff. Kåret til Årets kritiker i 2002.

Det er ikkje so fårleg
um grashoppa skjerper ljåen.
Men når tussalusi kviskrar,
skal du akta deg.
(Olav H. Hauge)

*

Eg skal dra to lærdommar ut av dette diktet, som har relevans for dagens tema. Det første er kva diktet seier.

Grashoppa sit høgt oppe på strået. Når grashoppa skjerper ljåen, dvs at når ljåbladet sniddar grashoppa er ingen skade skjedd. I alle fall ikkje for ljåen.

Men når tussalusi kviskrar skal du akta deg: Tussalusi bur under steinar. Viss du ser ei tussalus (skrukketroll), har ljåen flytta på ein stein og det er ikkje bra for ljåen.

Dette diktet er kryptisk om ein manglar kunnskap om kvar tussalusi bur. Kunnskapen opnar diktet som då blir enkelt, og så kan ein jo spinne vidare derifrå.

1. tussaluspoeng er då at ein kritikar må vere – om ikkje på høgde med stoffet – så i alle fall vite nokolunde kva hen ikkje veit. Det gjeld både kunnskap om verda og kunnskap om litteratur. Eg las ein gong at viss du kjem over ein tekst som du meiner representerer noko radikalt nytt, så har du ikkje lese nok.

Lett urovekkjande. Fort gjort å eksponere den arrogante ignoranse.

Det gjeld å finne balansen mellom respekt for teksten og frimodig vurdering.

*

Forfattaren leverer råstoff til kritikaren.

Kritikaren er ein parasitt på teksten, kritikaren er ein som syg næring ut av andre sine tekstar for slik å skape sin eigen.

Her er eit spenningsforhold, som kjem tydeleg til syne i Stig Aasviks nyaste roman, Åsgårdsstrand, der namngjevne kritikarar får merkelappar som «arrogant», «stappmett» og «smiskeræv».

Eg skal ikkje drøfte realitetane i dette, men heller på mitt arrogante vis tolke det: Denne utblåsinga seier at kritikarane har makt. Forfattarforteljaren i Aasviks roman meiner mange av oss ikkje fortener den makta.

Likevel: Kritikar og forfattar treng kvarandre. Og det offentlege rommet treng oss begge.

2. tussaluspoeng: Den som har velta ein stein eller ei helle og blotta ein tussaluskoloni, vil ha kjent den rå lukta av mold. Og kanskje bli slått av at nokon har levd under den steinen i mange tussalusgenerasjonar i fred og fukt og mørker og ro heilt til du sleppte til lys og luft og greip inn i dette livet utan å tenkje over det.

Eg vil skrive kritikkar som er så tett på teksten at lesarane mine skal kunne kjenne lukta eller stanken eller angen av den.

Der kan eg ikkje vere heile tida så klart, då ville kritikkane likna på Borges’ novelle om kart i storleik 1:1 og vore meiningslause.

Eg tek ikkje lett på dette, det ligg noko forpliktande i det å velte steinen og vise fram. Det ligg ei tolking i å velje kva som skal løftast fram. Eg endrar noko.

Det verste som kan skje, er at eg i iver etter å få folk til å forstå, kjem i skade for å parfymere den urovekkjande lukta, frisere villniset, rydde bort støytesteinane og framstille teksten som enkel, banal og lett fordøyeleg.

Ønsket om å gjere det enkelt heng nok saman med eit spørsmål eg ofte får frå lesarar er nemleg om boka er «vanskeleg». Det finst ei frykt for å støyte på bøker ein ikkje forstår. Eg har lurt på kva som ligg i det: Er det frykta for strevet? Er det angsten for å avsløre for seg sjølv at ein er dum?

Eg prøver å seie at det ikkje er krise om ein ikkje forstår alt. Det når sjeldan inn. Det kan vere at norsk litteratur, som har tyngdepunktet sitt i episk prosa, har gitt norske lesarar ein ide om at ein må forstå skjønnlitterære tekstar.

Teksten min skal lukte av teksten til forfattaren. Men det er sjølvsagt ikkje nok.

Kritikken må ha noko i seg som er av verdi i det offentlege rommet. Det er vanskeleg å tenkje seg kritikk utan eit rom der han skal setje i gang noko.

Og kva skal han setje i gang? Dette er eit spørsmål som ber om store ord og feitt flesk, eg skal gjere det kort.

Eg har lært mykje av essayisten og semiotikaren Umberto Eco.

I essaya insisterer han på at litteraturen ber i seg ei særeigen erkjenningsform. Denne erkjenningsforma er med på å skape identitet og samfunn. Litteraturen skaper eit rom der ein kan utvikle og dele erkjenninga.

Det inneber at reflektert samtale rundt bøker er med på å utforske dei store spørsmåla i livet, i eksistensen og i samtida. Der har de mi drivkraft, som vi seier i P2. Litteraturen er livsviktig. Det har eg visst sidan eg fann den digre steintrappa opp til Voss folkeboksamling. Eg kjem frå ein heim utan skjønnlitteratur.

*

Ikkje berre litteraturen, men også kritikken har ein plass i dette særeigne erkjenningsrommet, som no eit lite siderom til det store offentlege rommet, ulikt slik det var på Bjørnsons tid. Vi går inn i det rommet og dreg fram, tolkar og kranglar om og med litteraturen.

Eit spørsmål er forresten om siderommet er i ferd med å opne seg litt att, det er i så fall heilt glimrande, særleg om det kan skje også når det ikkje er snakk om litterære skandalar.

I vår har eg lese Eivind Tjønnelands bok Abnorme kvinner. Henrik Ibsen og dekadansen. Der har han gått gjennom aviser og tidsskrift og siterer raust frå den samtidige kritikken av Ibsens dramatikk.

Her finst mykje spennande, ikkje minst ein frodig flora av skjellsord: Ibsen skaper «moralsk abnorme fantasibørn», han «forsyner europeiske finsmagere med litterær rakørret med den rette bedrevede høismag», og «det lugter temmelig stramt kadaver af likstuens ungdom»

Kritikkane gjev eit unikt tidsbilde. At dei er del av idehistoria, blir nok først tydeleg etter nokre tiår.

Som forfattarar, seier også vi kritikarar mykje meir om oss sjølve og om vår tid enn vi er klar over. Som dei er vi både ein del av vår tid og i ein distanse til den.

*

Mi eiga historie som kritikar kan delast i tre deler: første var prega av ein viss skrekk over at «lilla jag» skulle meine noko inn i det store offentlege rommet, eller i alle fall inn i det vesle kottet der litteraturkritikken var synleg. Eg måtte dokumentere for meg sjølv at eg var flink nok, og var kjedeleg.

Deretter vart eg oppteken av å snuse fram dei svake punkta i ein tekst, analysere og dømme hardt. Som bondestudent var eg truleg litt i slekt med Erasmus Montanus, på den måten at eg likte å briljere, avsløre og finne feil, utan å tenkje så mykje på kva det gav andre enn meg sjølv.

No er eg meir der at eg prøver å forstå, formidle og tolke det som finst der, dra noko ut av teksten og spinne refleksjonar kring det.

Kritikken blir til i eit fruktbart spenningsforhold mellom dette og eit ønske frå arbeidsgivaren om å felle tydelege dommar. For eg skjønar dette ønsket, og ser poenget.

Det gjeld berre å vakte seg for å bli rein leverandør av anbefalingslister og lesetips. Og eg blir litt uroa når folk lurer på kvifor eg snakkar om ei bok som eg meiner er dårleg. Då er refleksjon og vurdering ute av soga og det handlar berre om kva folk skal lese.

Kunsten er å vere relevant og seie noko som knyter litteraturen til samfunnet og til livet utan å bli reine serviceorgan for dei som er ute etter ei bok til ferien i ei tid då «vi hjelper deg»-journalistikken står sterkt.

*

Mitt primære medium er radioen. Og føredrag. Den muntlege forma.

Eg har ein innebygd radar som reagerer når det eg seier flyg opp i den tynne lufta og er utan lukt og smak.

Det å snakke til folk via studio eller frå ein talarstol er ekstremt disiplinerande. Eg må stadig ein tur ned til tussalusi og forankre det eg seier i lukta av tekstane eg snakkar om, så lyttaren ikkje misser tråden og deretter interessa.

Å få til ein levande samtale om ei bok i studio, er høgdepunkt i kritikarlivet. Sokrates meinte forresten at filosofien blei til gjennom samtale, eg berre nemner det-

I Ars Poetica skriv Horats at diktet må vere dulce et utile dvs underhaldande og lærerikt. Ludvig Holberg skreiv at han ville både divertere og moralisere, og det betyr akkurat det same.

Eg prøver å realisere ideala frå antikken og opplysningstida, med vekslande hell.

*

Ein annan måte å fange lyttaren/lesaren på, er å bruke seg sjølv, sin eigen biografi og eigne kjensler. Dette har blitt meir vanleg dei seinare åra, og heng sjølvsagt saman med utviklinga frå 1960-talet, og ikkje minst med etableringa av det halvoffentlege rommet på sosiale medium.

Dette kan slå an, men er risikabelt. Vi er nok ikkje særleg interessante for folk som ikkje kjenner oss personleg.

Jf kva Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth prøvde på i samtaleboka Kristin må vekk: Der les mor og dotter Kransen av Sigrid Undset, og hintar stadig til eigne liv. Vigdis Hjorth har tidlegare vist at ho kan fengsle lesarar med erfaringsnær skjønnlitteratur og essayistikk, men i denne boka der dei byr på laust og fast om seg og sitt, skuggar det private for poenget.

Ordet «eg» kan forankre ein tekst i noko heilt konkret, nemleg i den som skriv. Men referansar eige liv kan også avspore. «Eg» er eit lumsk ord, både i skjønnlitteratur og kritikk. Det gjeld å vurdere effekten nøye. Det krev presisjon.

At kritikken må vere subjektiv, er ei anna skål.

*

Ein måte å flette inn seg sjølv på, er å reflektere over eigen posisjon.

Eg diskuterte den svenske romanen Stjålet av samiske Ann Helen Læstadius med svensk kritikar i «Åpen bok» på P2. Eg synst det var ei svak bok. Den svenske kritikaren sa at ho forstod kva eg meinte, men kven var ho til å setje seg på sin høge hest og dømme ein same.

Det går an å seie at det kritikaren gjorde der, var uforvarande å stakkarsleggjere den samiske forfattaren. Men Læstadius var ikkje «alle samar» ho var eit individ som hadde skrive ei bok. Og det var ei bok vi snakka om.

Eg håpar det går an å vite kvar ein snakkar frå, utan å bli så lamma i møte med tekstar av minoritetar at ein ikkje kan seie det ein meiner. Dette er balansekunst og ei sak det er viktig å diskutere. Kompasset vårt som kritikarar har blitt påverka av eit nytt magnetfelt dei seinare åra. Her er presisjon ekstremt viktig.

*

Det vi også ser, og som heng saman med defineringa av posisjon, er at vi får lesingar som er forankra i ideologiar og identitetar: Kritikken kan vere feministisk, LGBTQI-isk, økologisk, postkolonialistisk, antirasistisk. Denne typen kritikk er i slekt med ideologikritikken frå 1970-talet, då knytt til kvinnesak og klassekamp, og er som den eit tveeggja sverd.

Slike lesingar har også eit balansepunkt. Dei kan lage tronge tolkingar og setje forfattarar på tiltalebenken, og dei kan kaste lys over blinde flekkar.

Her på slutten har eg snakka om ulike måtar vi les på i dag: med tydelege ideologiske briller, ved å dra inn eigne erfaringar, eller status av typen «kvit», «skeiv», «kvinne».

Slike «ureine» lesingar er ofte kontroversielle og opnar for debattar ikkje berre om bøkene, men om kritikken og om den verda bøkene og kritikken blir skapt i.

Det er ein bra ting, og dette er kanskje også ein av grunnane til at det offentlege rommet for kritikk er i ferd med å bli opnare.

BERNHARD ELLEFSEN er kritiker og litteraturansvarlig i Morgenbladet. Kåret til Årets kritiker i 2014.

Hvorfor er jeg kritiker?

De fleste sannferdige svar på et slikt spørsmål vil være private. Det kan handle om hva man liker å gjøre – jeg liker for eksempel å lese bøker, skrive og å være alene store deler av dagen. Det kan handle om eksistensielle ting: Dette er det jeg tilfeldigvis fant ut at jeg i hvert fall behersker godt nok til å kunne heve lønn for, dette er et yrkesliv jeg kan utholde og sågar finne betydelig glede i.

Selv om disse svarene er sanne, og kanskje de viktigste, er de private. Skal jeg forsøke å si noe om hva som gjør kritikken til et fag det er verdt å arbeide med, om enkelte av mulighetene jeg ser i kritikken, og om hvilke premisser som kanskje ligger til grunn for mitt syn på disse mulighetene, er det ingen vei utenom: Kjepphesten vrinsker på stallen. Det må handle om å tenke med bøker. Mer enn noe annet er dét grunnen til at jeg leser kritikk, at jeg finner kritikken verdifull. Jeg pleier å kalle bøkene for verktøy til å tenke med. Hva betyr det?

Hvis vi skal gå rett til grunnfjellet, og vi for anledningen tildeler professor Per Thomas Andersen rollen som grunnfjell, kan dette høres ut som en litteraturkritikk som lener seg tungt på det han i den for lengst utbrukte artikkelen «Kritikk og kriterier» kaller for det kognitive kriteriet. Det er ikke helt feil. Andersen definerer det, med karakteristisk flair, slik: «Kritikeren vurderer her kunnskapstilfanget i teksten, tankekraften eller det intellektuelle nivået, og tilkjenner teksten verdi på kognitivt grunnlag.» Jo da, noe sånt. Men grunnfjellet er ikke et særlig inspirerende sted å oppholde seg. Jeg identifiserer meg dessuten med stråmannen Andersen åpner sin artikkel med å beskrive: «I et intervju med Sveriges Radio ble en kjent anmelder i Dagens Nyheter spurt om hvilke kriterier hun brukte i sin litteraturkritikk. Kritikeren svarte at hun ikke hadde noen kriterier, og at hun ikke trodde det var bra for en kritiker å ha det.» Andersen mener at man ikke kan se for seg en kritikk uten kriterier, jeg vil derimot si at jeg ikke tror det er mulig for en kritiker å ha det, altså faste kriterier. Vi har sympatier, tilbøyeligheter, forventninger, fordommer, lengsler, et cetera, men vi jobber med en kunstform som overrasker oss, som – når den er på sitt beste – gjør «kriteriene» våre til skamme.

Men det går an å si at noe som ligner det kognitive kriteriet vaker i bakgrunnen for tanken om bøker som verktøy for tenkning. Vi kan i hvert fall fastslå at det i utgangspunktet er en tilnærming til bøkene som tilkjenner dem liten egenverdi. Da må jeg igjen ile til med et forbehold: Det at litteraturen kan – og i mine øyne skal – brukes til noe, gjør den bare mer verdifull, ikke mindre. Og litteraturen kan ikke byttes ut med noe annet, ei heller andre kunstarter. Men det er ikke for dens helt selvtilstrekkelige gleder at den interesserer meg, og jeg tror ikke den opererer etter helt egne lover. Derimot tenker jeg at litteraturen – enten den er oppdiktet eller beskriver noe som faktisk har skjedd, eller den kommer til oss i prosa eller dikt – er av verden, og at den kan brukes på verden. Dette er en mulighet jeg mener vi kan gjøre aktiv bruk av. Vi kan ta med oss bøker dit vi går, oppsøke bøker som vi tror kan gi oss kritiske perspektiver på noe vi synes er komplekst eller vanskelig eller interessant. Et verktøy er noe man griper etter når man trenger det. Som leser og kritiker griper jeg til bøker jeg finner verdifulle i en gitt situasjon, i møte med en gitt problemstilling, og så bruker jeg dem, på den måten jeg selv finner mest fruktbar. Målet er å tenke etter, tenke videre, tenke noe jeg ikke har tenkt før. Bøkene som er nyttige i dette arbeidet er gode bøker.

Når denne vektleggingen av bøkenes tankekraft likevel ikke får meg til å føle meg helt komfortabel i Per Thomas Andersens kognitive hjørne av den litteraturkritiske bokseringen, skyldes nok det at jeg «kjenner meg igjen» i de tre andre kriteriene hans også: Jeg er mer enn tilbøyelig til å gi litteraturen sosial og/eller politisk verdi, jeg er interessert i hvordan litteraturen blir til og jeg er manisk opptatt av dens form. Nå mente selvfølgelig ikke Andersen at disse ulike kriteriene var gjensidig utelukkende, eller at de representerer kritikertyper eller litteratursyn, men likevel står hele greia langt mer organisk for meg enn hva en oppdeling i fire kategorier og en karakteristikk av disse settene med kvaliteter som «kriterier» skulle tilsi. For meg er alt dette utflytende bestanddeler i den kaotiske prosessen det er å lese og å tenke.

For eksempel er ikke en teksts kognitive potensial (dens tankekraft) uavhengig av dens form. Faktisk forholder det seg motsatt. En tekst tenker også gjennom sin form. Oftere enn motsatt er det jo måten noe er sagt eller fortalt på som får oss til å tenke annerledes om noe. Dette gjelder sakprosaen så vel som skjønnlitteraturen. Hvilken del av Åsne Seierstads To søstre har mest å lære oss om radikalisering? Faktaene hun deler med oss, eller grepet med å forme disse til en fortelling, der vi tas med inn i en endeløs rekke vippepunkter, som like gjerne kunne ha vippet andre veien? Dette er tankekraft i bokens form. På samme måte som det er moral, politikk og tilblivelseshistorie – innbakt i bokens form. Åsne Seierstads valg om å fortelle er viktigere for To søstre enn hva boken forteller om.

Et verktøy er altså noe vi griper til når vi trenger det. Det er den ene halvparten av kjepphesten, så å si. Hva betyr så den andre halvparten? Hva mener jeg i denne sammenhengen med «å tenke»? Det kan jo bety hva som helst! Og det er jeg egentlig komfortabel med. Det kan for eksempel – helt åpenbart – bety «å føle». En solid andel av bøkene jeg leser er det vi svært grovt kan karakterisere som «eksistensielle» tekster. Det de kan hjelpe oss til å tenke over er rett og slett livet. Barn, identitet, tid, sorg, fortvilelse, forelskelse. Her får ideen om at bøkene er verktøy en distinkt selvhjelpskarakter. Det er jo litt kleint, men det får jeg rett og slett leve med.

For andre bøkers vedkommende er det som om det mangler et ord etter «tenke». For det jeg egentlig mener er å tenke kritisk. Eller rett og slett være kritisk. Måtene litteratur utretter dette på er ikke ukjent, selvfølgelig, men det interessante i denne sammenhengen er at det snur litt om på rekkefølgen i det litteraturkritiske arbeidet. Bøkene er kritiske verktøy – men hva er da kritikkens objekt? Her er det fristende å si: Verden. På dette punktet er det vel nærliggende å si at slike ambisjoner overskrider den vanlige bokanmeldelsens vanlige rammer. Til det vil jeg si at nei, det gjør de ikke. Man kan helt fint få tenkt noe på 4000 tegn, også om verden.

For meg er dette et ideal: At bøkene kan forsyne oss med tanke eller indignasjon eller begeistring eller spørsmål som gjør oss mer kritiske. Som setter oss i stand til å utøve denne kritiske holdningen. Som ruster oss til motstand. Hvis jeg – for det talende eksempelets skyld – skal nevne noen aktive kritikere som har realisert dette idealet over tid, så er Susanne Christensen et åpenbart navn å trekke frem, Information-redaktør Rune Lykkeberg et annet. At dette synet på litteraturkritikk ligger den klassiske ideologikritikken nært, kan bidra til å forklare at begge de to mest nærliggende eksemplene er danske. Ideologikritikken har stått sterkere der. Et annet soleklart forbilde – som ikke er dansk – er min kollega i Morgenbladet, Espen Søbye. Både hans og Christensens arbeid minner meg på at bøkene selv naturligvis er gjenstand for denne av andre bøker informerte kritiskheten. Bøker kan være verktøy, men de kan også være symptomer, som gjør tydelig ting i verden vi bør møte med en kritisk tanke. Enten vi leser Lykkeberg om Hunger Games eller Christensen om influenserbøker, hever vi blikket fra bok- eller tidsskriftside med nye, kritiske evner.

Til slutt vil jeg si noe om utgangspunktet, hvis vi bare legger trykket i vårt tittelspørsmål et litt annet sted: Hvorfor er du kritiker? Hvorfor akkurat du og ikke noen andre? Også her må første – og kanskje gyldigste – del av svaret sies å tilhøre det private: Man kan for eksempel si – «for all del, du må gjerne ta over». Eller: «Fordi jeg endte opp i denne jobben.» Og så videre. Men idet man knytter kritikerrollen til denne ideen om bøker som verktøy til å tenke med, har man også stilt seg lagelig til for et slikt spørsmål. Forbrukerveiledningsdimensjonen, som er til stede i all kritikk, har såpass sterk jording at man ikke egentlig trenger å legitimere sitt eget arbeid. Å «bruke bøkene» for å «kritisere verden», derimot, er jo en noe storsnutet idé. Hvem er egentlig jeg til å være en slik kritiker?

Til det blir jeg egentlig svar skyldig, men mest fordi jeg synes spørsmålet avslører større blinde flekker hos den som stiller det enn hos den det rettes til. Om noen skal gidde å bry seg om det kritikeren sier, er jo en annen sak. Skriver vedkommende for dårlig, for kjedelig, for tynt, vil vel leserne vende oppmerksomheten mot noe annet. Men spørsmålet om hvorvidt det ikke er for grådig, eller for forfengelig, å gjøre så mye leven ut av den relativt enkle geskjeften det er å skrive bokanmeldelser, det tenker jeg best besvares med en litt gammelmodig idé om idealisme. Litteraturkritikken må våge å være idealistisk. Den må ønske å forandre verden – selv når den helt åpenbart aldri kommer til å gjøre det. Og er man den forfengelige typen, så er uansett ikke slik idealisme å anbefale – for i manges øyne er det et litt pinlig prosjekt. Men også det får stå sin prøve, tenker jeg.

Den aller viktigste grunnen til at jeg er kritiker er uansett at jeg liker å lese, skrive og være alene store deler av dagen.

MARIA HORVEI er kritiker i Klassekampen og på vinduet.no.

Kjære kollegaer,

når eg no endeleg får sjansen til å svare på spørsmålet eg sjølv ofte har stilt meg – kvifor er du kritikar – så er det a) som reserve for Kaja Schjerven Mollerin, b) i eit program eg sjølv har vore med på å setje saman, og c) på eit tidspunkt der eg ganske snart skal slutte som kritikar. Til hausten, etter ti år i litteraturkritikkens teneste, som det så fint heiter, trør eg nemleg over til den mørke sida, til forlagsverda, til kommersiell tenking, til pensjonssparing og til kontraktfesta fri på inneklemte fredagar. For all del, dette er ikkje fyrste gong eg kjem til å vere i fast jobb, og det er heller ikkje fyrste gong eg skriv andre ting enn litteraturkritikk. Men det vil vere fyrste gong noko av dette er uforeineleg med å skrive litteraturkritikk. Kanskje skulle eg difor gitt dette føredraget den litt frekke tittelen «Kvifor eg ikkje lenger vil vere kritikar», men eg har – diverre – gått for den meir konvensjonelle omskrivinga «Kvifor eg har vore kritikar.»

Det enkle, pragmatiske svaret på dette spørsmålet vore at eg var ung og ikkje trengte pengane. Som vikar i Klassekampens kulturavdeling 2012/2013, var det nemleg slik at tilsette journalistar av og til skreiv gratis for Bokmagasinet, basert på den premissen at ein kunne lese ein roman og kome med ei velkvalifisert bedømming av denne sånn innimellom slaga i den faste kontortida. Dette var sjølvsagt ein fullstendig hypotetisk premiss, som eg hadde min eigen strategi for å undergrave: Eg var slett ikkje velkvalifisert, men tvert imot ein 24 år gamal kunsthistorikar som helst las britisk litteratur som helst var minst hundre år gamal. Til gjengjeld var eg full av pågangsmot, og dessutan lettare sjokkert over kor slapt skrive mykje av norsk samtidslitteratur etter mi meining var. Etter kvart utvikla dette sjokket seg til ein slags resignasjon, men mykje av det eg den gong oppdaga at eg ikkje likte, står seg ganske greitt framleis:

Eg likar ikkje realisme som ikkje er realistisk.

Eg likar ikkje realisme som berre er realistisk

Eg likar ikkje satire over lågthengande frukt.

Eg likar ikkje stereotypiar forkledde som romankarakterar.

Eg likar ikkje banalitetar. (I seg sjølv ein banalitet formulert på denne måten, men ein kritikar kan ikkje alltid leve opp til eigne ideal).

Korleis utarta så desse antipatiane seg i praksis? Jo, då eg las om ei kvinne i 30-årene som forsøkte å bestille ein kopp golden milk frå ein pølsekiosk, så kasta eg boka i veggen. Då eg las om ein gjeng gamle 68-arar som visstnok er samstemte i at kjønn er ein sosial konstruksjon, så klappa eg boka saman. Eg forsto kva desse små skildringane og observasjonane skulle gjere – dei skulle fungere som små avkledningar av eit priviligert samfunnssjikt, og utløyse humrande gjenkjenning hjå lesaren. Problemet er berre at det som skjer, ikkje er ein avkledning, men ei stadfesting av ting lesaren allereie veit, eller meiner å vite. Det er ikkje noko så radikalt som implisitt kritikk av eit system som produserer ulikskap – men ei opning for lesaren av å le av eit ørlite produkt av dette systemet, og slik kjenne seg betre. Om det faktisk finst 30 år gamle kvinner som er så sugd opp i si eiga ræv at dei trur det er mogleg å kjøpe mjelk med gurkemeie i ein pølsekiosk, har eg til gode å møte dei. Om det brått er blitt ein utbreidd haldning blant 50 år gamle menneske at kjønn utelukkande er sosialt konstruert, er det ein større siger for transpersonar enn eg trur nokon av dei har registrert. I eitt av sine essays skriv den amerikanske forfattaren George Saunders at humor er sanning fortalt raskare enn ein forventa. Ettersom ganske mykje norsk samtidslitteratur har satiriske element, må ein kunne applisere det same prinsippet til denne. Som litteraturkritikar er ein òg nøydd til å spørje seg: er det sanning som vert fortalt? Eller er det berre slikt som har etablert seg som ei sanning?

Ok, typisk å byrje med å liste opp slik eg ikkje likar. Men slik var det, då eg fyrst byrja å skrive litteraturkritikk: Det var enklare å skjøne kva som var dårleg, enn kva som var bra. Er det ein ting eg har blitt meir og meir klar over dei siste ti åra, er at det faktisk er enklare å kritisere noko ein syns er dårleg, enn å heilhjarta gå inn for noko ein meiner er godt. Ikkje dermed sagt at ikkje det finst mykje som er dårleg, og som fortener å kritiserast. Heller ikkje sagt at ein som kritikar faktisk er forplikta å formulere denne kritikken når det trengs. Men som kritikar opplever eg at det faglege apparatet som trengs for å anerkjenna kvalitet, er langt meir komplekst og langt hardare vunne enn apparatet som trengs for å sjå kva som ikkje er godt.

Så lat meg snu på det og seie:

Eg likar litteratur som får fram det sanne.

Eg likar realisme som er meir enn berre realistisk.

I eit essay av den britiske forfattaren Jeanette Winterson ringa eg for nokre år sidan rundt følgjande avsnitt: «Satt opp mot daglege ubetydelegheitar minnar kunsten oss om mogleg sublimitet. Han kan ikkje gjere dette om han utelukkande reflekterer det faktiske livet. Våre verkelege liv ligg ein anna stad. Kunsten finn dei». Eg lovar, eg skal aldri bli oversettar, eg er ikkje så god på det. Men sjølv om det ikkje kjem så godt fram i mi haltande omsetting, er poenget dette: Kunst, inkludert litteratur, er ikkje berre ei deskriptiv kategori. Det er noko som finn det verkelege livet, heller enn å berre spegle det.

Ikkje heilt tilfeldig var desse setningane ein del av ein tekst om modernismen. Å seie at det er dette eg som lesar er flaska opp på, ville vore ein grov overdriving – eg er flaska opp på Roald Dahl og Beatles, eg som alle andre – men ettersom biletkunsten spelte ei avgjerande rolle for utviklinga av den modernistiske romanen, og eg sjølv altså er kunsthistorikar av utdanning, er det ikkje så rart at det er i denne eg ser dei tydelegaste omrissa av kva eg gjerne vil at litteraturen skal vere. Dette er for all del ikkje meint som eit dogme, og for all del ikkje ei lengt etter å faktisk skru klokka tilbake til 1922. Men for 100 år sidan – med Virginia Woolf’s Jacob’s Room og med Joyce’s Ulysses – byrja litteraturen endeleg å forstå det biletkunstnarane og komponistane alltid hadde visst, og som biletkunstnarane hadde blitt akutt opptekne av etter oppfinninga av fotografiet : Du kan ikkje berre registrere røynda, du må transformere ho. Eg er ganske sikker på at det dette dei fleste forfattarar forsøker å gjere den dag i dag – i alle fall om det dei forsøker å gjere er å skrive litteratur, ikkje dokumentar. Som kritikar tenker eg at det er mi oppgåve å undersøke om dei har lukkast.

Med alt dette in mente, har eg alltid syns det har vore merkeleg å sjå folk – også kritikarkollegaer – himle med augo så snart det vert snakk om det manglande mangfoldet i norsk kritikerstand, eller så snart spørsmål om kven me er dukkar opp. Sjølvsagt kan kva som helst kritikar i prinspippet melde kva som helst bok. Ingenting gleda meg meir enn då eg byrja å få tilsendt bøker som ikkje var skrivne av kvinner i min eigen generasjon. Men like sjølvsagt er det at det ville vore eit alvorleg problem for den norske kritikarstanden om den utelukkande besto av kvinner i 30-åra, eller menn i 20-åra, eller personar som studerte litt-vit i Bergen på 1990-talet. Kva referansar me ber me oss, som lesande menneske men også som levande menneske, har enormt mykje å seie for korleis me forstår litteraturen me er satt til å uttale oss om. Kva moglegheitar me har til å plukke opp realisme som ikkje er realistisk, satire som berre stadfestar gamle tropar, stereotypiar forkledde som romankarakterar – alt dette er avhengig av at me faktisk trekk på all den kunnskapen me har ikkje berre frå litteraturens verden, men den verkelege verda, og kva det vil seie å vere eit menneske i den.

Å seie at kritikarens kulturelle bakgrunn, kritikarens utdanning, kritikarens generasjonstilhørighet etc etc etc er fullstendig likegyldig, eller at ein kritikars faglige identitet er fullstendig avskore frå vedkommandes identitet elles, er det same som å seie at det er likegyldig kva forfattar som skriv kva bok. Eg veit ikkje med dykk, men sjølv er eg ganske glad for at det ikkje var Edvard Hoem som tok på seg å skrive ei bok som Tante Ulrikkes vei. Og eg er ganske frustrert over at det finst så få kritikarar med fleirkulturell bakgrunn som kunne ha meldt Tante Ulrikkes vei – eller den nye boka til Edvard Hoem, for den saks skuld. Årsaka til at me vil ha mange kritikarar, er at me vil ha mange ulike perspektiv. Og sjølv om ingen av oss, uansett generasjonstilhøyrigheit eller kulturelle bakgrunn, er dei same menneska, så finst det erfaringar, perspektiv og kunnskap som kritikarstanden vil ende opp med å mangle om me ikkje også har eit blikk på strukturell variasjon.

Eg var som sagt ikkje spesielt godt kvalifisert då eg byrja som kritikar – men eg fekk sjansen, og det er eg takksam for. Eg har vore litteraturkritikar fordi eg elskar å lese. (Endå ein banalitet!). Å seie at eg elskar å skrive litteraturkritikk, ville nok innebore ei viss utvatning av krafta i ordet «elske» – men eg likar det, og eg meiner trass alt at bøker ikkje berre skal lesast; dei skal òg snakkast om, og drøftast, og setjast inn i større samanhengar. Eg meiner at dette må skje i offentlegheita. Likeeins meiner eg at litteraturkritikken må snakkast om, og drøftast – me kan ikkje vie liva våre til kvalitetsvurdering, men sjølv heve oss over ein kvar kritikk. Når eg sjølv no legg ned kritikerpennen, i alle fall for ei stund, vil eg gjerne bli erstatta av ti nye – om enn helst ikkje gratisarbeidande, og aller helst nokon med eit heilt anna kritisk apparat enn det eg sjølv er utstyrt med.

Fredag 3. juni 2022

CATHRINE KRØGER er kritiker i Dagbladet. Kåret til Årets kritiker i 2019.

«Et anmelderkorps kan ikke leve med mistanken om at deres litteraturkritiske dommer er lagt ut for salg», fastslo Frode Helmich Pedersen i en artikkel for en tid tilbake. Det handlet om at Dagbladets bokstoff nå er sponset av Ark, som igjen er eid av Gyldendal.

Det kan vi da. Vi gjør det jo allerede, har jeg lyst til å svare. Anmeldelser på nett er både her og i større grad i utlandet koblet til nettopp klikk og salg. Dessuten lever våre anmeldelser allerede i et ganske snuskete miljø i Dagbladet. Vi kjemper mot langt mer pirrende oppslag som Så lang er gjennomsnittspenisen, Dette tenner kvinner i overgangsalderen på. Eller Jan Tomas åpner opp om sorgen etter hunden som døde.

Jeg tror dessuten bekymringen mest gjelder kritikerkollegaer og kulturfolk som ynder å si de aldri leser Dagbladet. Den gjengse Dagbladleser reflekterer neppe over koblingen til Ark. Mange lesere vet knapt forskjell på en blogger, en anmelder eller et lanseringsintervju. Vi kritikere har dessuten allerede et ganske frynsete rykte. Vi har generelt hverken særlig høy troverdighet eller er særlig populære – og det er ikke på grunn av Ark-sponsing. Det er vel flere enn jeg som har fått høre at vi kritikere bare er misunnelige og egentlig vil være forfattere selv, at vi bedriver mobbing (bl.a. iflg. Bjørgulf Braanen), at vi nyter å slakte – og at om en bok eller film får dårlig anmeldelse, så er det alene en grunn til å se filmen eller kjøpe boka. Bedre blir ikke vår troverdighet av at anmeldelsene våre kan sprike ganske mye – på terningkastspråket fra 1 til 6. Vi fremstår med andre ord som en sur, forutsigbar og ganske selvhøytidelig gjeng. Det er vi vel også – og må til en viss grad også være. En kritikks gyldighet består i den autoriteten vi legger i teksten. Da må vi tro på vår egen litterære innsikt. Eller teft om du vil.

Hvorfor er du kritiker? Hvorfor er du kritiker Dagbladet anno 2022? Eller heller hvordan er det mulig å være kritiker i Dagbladet i 2022, med kritikeræren i behold. Det er ganske umulig skal vi tro visse kritikerkolleger, og Klassekampens iherdig gravende journalister som av uvisse grunner bekymrer seg veldig over Dagbladets ve og vel. Det handler om at vi nå skal velge ut hvilke bøker vi anmelder, og at det derfor blir påfallende mange seksere og femmere – riktignok kun på senvinteren. Det handler om det forhatte terningkastet og om denne Ark-sponsingen. Og det handler om at vi gir oppmerksomhet til bøker som ikke fortjener oppmerksomhet.

Det høres kanskje rart ut for yngre anmeldere, men da jeg i 1998 fikk jobb i Dagbladet som sommervikar var det den beste jobb en freelancer kunne tenke seg. Jeg hadde skrevet for Klassekampen og bittelitt i Morgenbladet, men akkurat Dagbladet – og spesielt litteraturdelen – var det som hang høyest for mange av oss. Det var den gang kulturstoffet sto på side to og tre i avisen, og en bokanmeldelse fikk forsideplass kun fordi boka var god.

Dagbladet var forsåvidt like utskjelt da, og jeg har i ettertid tenkt at vi har en tendens til å romantisere papiravisa. Det var blant annet én ting vi aldri visste. Det var om noen i det hele tatt leste anmeldelsene våre, annet enn forfatteren selv og kanskje forlaget.

Sånn sett har den problematiske klikktellingen noe for seg. Enda viktigere er at en også teller hvor lenge en sak blir lest. Som egentlig betyr at en måler hvor lenge en skribent klarer å holde på leserne. Det må være et mål for alle som skriver, også kritikere. Det vi skriver må være godt, ikke bare som en isolert kritikk av en enkelt bok, men som et velskrevet lesestykke som er engasjert, humoristisk, begeistret eller perfid, reflektert eller ironisk. Kanskje til og med med følelseladd, selvom Preben Jordal ikke er så begeistret for det. Vi må av og til også være brutale. Det går selvsagt ut over de stakkars forfatterne, men det kan vi på en måte ikke ta hensyn til. Selv om jeg vet jeg har gått over streken noen ganger – og begått noen forfatterovergrep.

De verste anmeldelsene jeg vet er uengasjerte, daffe fireranmeldelser om helt greie, kanskje tilogmed såkalt gode bøker, som jeg føler meg forpliktet til å skrive godt om selvom jeg aldri ville funnet på å lese boka frivillig, eller anbefale den til venner og bekjente. Anmeldelsene, tenker jeg, og det var det vel flere av kritikerne som snakket om i går, skal ideelt sett åpne opp til å gjelde noe mer enn bare boka. Bokas tema, politikk, bok-Norge, livet selv. De skal i beste fall være gode isolerte lesestykker, som kan leses uavhengig av om leserne er interessert i boka eller ikke. Jeg tenker de må ha temperatur, eller hvertfall energi.

Kritikere skriver for ulike aviser, og vi må alle henvende oss til leserne av den avisa. Der er Dagbladleserne ganske forskjellig fra lesere av Morgenbladet, Klassekampen eller Dag og Tid. Dagbladleserne tilhører kanskje det sjiktet politikerne jakter intenst på, nemlig folk flest. Og folk flest leser bøker. De leser underholdningsromaner, krim, sakprosa av det lette og tunge slaget, de leser kjendisbiografier. De leser kort og godt det som bys dem i bokhandelen. Men de kan også være uforutsigbare. Jeg snakket med en som jobbet på bibliotek i går. Hun fortalte at kunder kan stå på venteliste på siste bok til Lucinda Riley, og heller velge Jon Fosse i påvente av boka. Kritikken i Dagbladet må med andre ord være bredspektret, som vi sier om antibiotika.

Rundt 2000 skjedde en dramatisk endring i norsk bokbransje. De såkalt seriøse forlagene tok kiosklitteraturen inn i varmen, og bokhandlerne liknet på Rema 1000. Det er som kjent langt mer lønnsomt å selge hundre eksemplarer av én tittel enn hundre ulike titler. Og Ark fikk en ti på topp liste valgt ut av kjedens mystiske bokrådet. Jeg husker jeg kikket på den listen, og det slo meg at vi i Dagbladet ikke hadde anmeldt én eneste av de ti bøkene. Øverst tronet Victoria Hislops Øya, husker jeg. Den var så populær at den satt i gang et skred av romantiske historiske roman – som jeg kaller guvernantelitteratur. De av oss som slukte Victoria Holt i tenårene, vil skjønne hva det er. Askepotthistorier om den vakre fattige guvernanten som egentlig kom fra en fin familie, og som tilslutt får den strenge, men ulykkelige hertugen.

Fortjener de bøkene å bli anmeldt? Selvsagt gjør de det. Det er blant de bøkene Dagbladleserne leser, og det å anmelde dem er den eneste måten å holde forlagene i øra på. For også der er det stor kvalitetsvariasjon, og vår oppgave, selvom den kanskje er fåfengt, er å si noe om disse bøkene.

Det er et dilemma. Det er mye søppel, og vi er med på å gi oppmerksomhet til bøker som allerede får langt mer oppmerksomhet enn de fortjener. Jeg føler meg for eksempel ikke på topp som anmelder når jeg tar et dypdykk i Sofie Elise eller Erlend Elias fjerde selvbiografi. Men også det er en egen sjanger. Mange av dem er bedre enn andre. Sofie Elise skriver faktisk godt. Men det er vanskelige bøker å anmelde. Det blir gjerne muggent og arrogant og ikke minst forutsigbart. Og det er faktisk noe av det vanskeligste med å være anmelder. Det å klare og overraske både seg selv og leserne.

På årets årsmøte i Kritikerlaget var det et benkeforslag om å nedfelle i statuttene at vi er imot terningkast. Det ble det heldigvis ikke noe av. Det ville ført til at endel av oss skriver anmeldelser som Kritikerlaget offisielt er imot. Det har jeg ofte savnet i Kritikerlaget. En forståelse for at det både finnes ulike sjangre i litteraturen, men også ulike sjangre i kritikken. Vi tabloide anmeldere, tenker jeg, representerer ofte en førstelesning, en dom. Der har for eksempel ukeavisa Morgenbladet en annen oppgave. De har det privilegiet å kunne si noe om en bok etter at alle andre har sagt noe om den. Å liksom skrive den ultimate anmeldelse. Det kan være pinlig for oss, som da Bernhard Ellefsen her forleden tok for seg min hodestupse begeistring for årets storselger Å vanne blomster om kvelden. Erle Sørheim gjorde forøvrig det samme i Aftenposten. Begge skrev det jeg kaller motanmeldelser, med god grunn. En roman er aldri lytefri, og spesielt ikke en underholdningsroman. Bernhards var både ondsinnet og skarp og morsom, og jeg skamrødmet da han gjorde seg lystig over at jeg kunne la meg forføre av så billige litterære tricks som boka bød på.

For tjue år siden ville jeg ikke turt å skrive en sånn anmeldelse. Jeg ville tenkt at vi kritikere ikke skal la oss forføre, og at min oppgave er å sitte med rødpenn og peke på alle adjektivene, som Sørheim gjorde, eller alle flosklene, som Ellefsen gjorde. Men da ville jeg løyet. Jeg gav meg hen til den boka og syntes den var vidunderlig fra ende til annen. Og jeg skrev det – uten forbehold. Begeistret og innforlevd, uten det men vi vel er forpliktet til å komme med. Den anmeldelsen fikk mange hundre tusen klikk, og Cappelen Damms Knut Gørvell var ellevill begeistret.

Var jeg kjøpt og betalt? På ingen måte. Sånne anmeldelser kan en bare skrive en eller to av i året, ellers mister det sin verdi – og jeg min troverdighet som anmelder. Samme hvor vulgære omgivelser anmeldelsen befinner seg i – så vender en tilbake til at teksten blir det viktigste. Og med det den som skriver teksten. Jeg tenker også at lesere velger seg ut kritikere de ofte er enige i og stoler på. Og med det oppheves egentlig bekymringen over hvorvidt vi blir lanseringsmaskiner.


Her hadde jeg skrevet et avsnitt jeg ikke fikk tid til å si, men jeg slenger det på.

I dag morges satt jeg og strevde med å finne en fin punchline som skulle si noe om hvor viktig kritikken er. Jeg fant faktisk ingen. For kritikk er viktig, men ikke så viktig. Hvertfall ikke viktig nok for en hel livsgjerning. Det var årsaken til at jeg for noen år siden ble sykepleier. Pussig nok gjorde det at jeg igjen fikk en slags tro på kritikken. Jeg anmeldte sykepleielitteraturen og jeg skrev om det tåkeleggende fagspråket som omgir oss. Det var effektivt, og det var nødvendig. Og her tenker jeg at vi kritikere burde bruke det vi kan av tekstdissekering til å gyve løs på andre tekster enn det som befinner seg innenfor det litterære bok-Norge. Da blir vår kritikk i beste fall maktkritikk. Og det er viktig.

SUSANNE CHRISTENSEN er kritiker, essayist og redaktør av Norsk kunstårbok. Kåret til Årets kritiker i 2011.

Spørgsmålet lægger op til både eksistentielle og poetologiske svar. Hvorfor valgte du at blive kritiker? Hvorfor kunne du ikke blive andet end kritiker? Kaldte du dig selv kritiker før nogle andre kaldte dig kritiker? Hvad er din kritikermission? Hvordan klarede du at udvikle og manifestere dig som kritiker over længere tid? Hvad vil du som kritiker, hvad er dit projekt?

I 1999 efter et pinligt optagelsesinterview på Forfatterskolen i København som resulterede i et afslag rejste jeg til Bergen og blev elev på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Året efter fik jeg endnu et afslag fra samme skole, denne gang i form af et personligt brev fra Per Aage Brandt der mente at jeg skulle finde min indre Strindberg frem og lytte mindre til engelske guitarer. Jeg endte på Forfatterstudiet i Bø i ganske dårligt humør, men i samme klasse som Audun Lindholm, den nuværende chefredaktør for Vagant og min bedste ven og samarbejdspartner gennem mange år. Audun havde lavet sine egne fanziner og tidsskrifter siden han var 14 år, og sammen med blandt andre Arne Skaug Olsen og min ven fra Skrivekunstakademiet Øystein Vidnes lavede vi fanziner og småforlag i Bergen i en gylden æra af tværæstetisk, tværskandinavisk kreativitet og aktivisme. Jeg var træt af at være beatpoet, det virkede som om det var derfor de hadede mig på Forfatterskolen i København, og i Bø var det Eivind Røssaak som inspirerede mig til at læse feministisk teori som for eksempel Donna Haraways cyborgmanifest. Fantastiske nye døre åbnede sig i mit hoved, min praksis ændrede sig, og jeg blev optaget af kritik og essayistik. Sandt at sige troede jeg på det tidspunkt i de tidlige 00’ere at jeg havde opfundet feministisk litteraturkritik, men der fandtes nok alligevel nogle stykker før mig.

Vi var svært ideologiske omkring forfatterrollen, inspireret af blandt andre Roland Barthes og Michel Foucault. Vi stillede grundspørgsmål: Hvad er en forfatter? Hvad er en bog? Er det indkøbsordningen som bestemmer hvad en bog er? Er det indkøbsordningen som cementerer traditionelle genrekategorier? Vi ville ikke være unge heste i Geir Gulliksens stjernestald, vi annoncerede: “Hellere ti hatte end en tiara!” Vi ville have et mangefold af roller som kritikere og redaktører, vi lurede på hvordan vi kunne opfinde en mere kollektiv måde at arbejde med litteratur på, greb vi opfattede som mere politiske, med fokus på produktion og distribution, på at bygge egne systemer fra grunden, på at rejse til vores egen planet inspireret af den historiske avantgarde og nordisk tidsskrifthistorie.

Dette er uden tvivl en fin begyndelse på et memoire, men lad mig komprimere fortællingen: I 2003 inviterede Espen Stueland mig til at anmelde bøger for Klassekampen, i 2006 var jeg med da Bokmagasinet startede op, i 2009 blev jeg til kunstkritiker – også pr. invitation – og i 2018, eller snarere januar 2019 sluttede jeg som litteraturkritiker. Samme år blev jeg redaktør for Norsk kunstårbok, og i januar 2022 fik jeg for første gang månedsløn siden 90’ernes helsearbejde i København. Lang nats rejse mod månedsløn, indeed.

I 2003 fik man 1000 kroner for en anmeldelse i Klassekampen. Det siger sig selv at man skulle skrive vældig hurtigt for at få til huslejen. Vi skrev for brødet, men også med en helt anden selvforståelse end de som passerede hastigt gennem jobbet som anmelder på vej til større ting, gerne forfatter og forlagsredaktør på de store Oslo-forlag. Kritikeren er ingen parasit [som Marta Norheim påstår i sit indlæg], lige så lidt som forfatteren er original og hiver tekster ned fra himlen. Tekster kommer ud af tekster, og de bedste forfattere forstår at de skriver i andres ord, at deres skrift også kan opfattes som collage, assemblage, et fletværk af citater. Vi ville bekræfte kritikerrollen så længe og så hårdt som det lod sig gøre og også bekræfte den som en kreativ, skabende position som ikke hører til nederst i et hierarki med det gyldne barn, den mystiske shaman, romanforfatteren, på toppen. Men stadig fik vi spørgsmålet: “Skriver du selv?” Skriver du rigtigt, har du en romanforfatter i maven, er dette starten på noget stort? Igen blev kritikerens skrift opfattet som et stadie man passerer igennem på vej mod toppen, på vej mod Bokbadet, på vej mod status som den norske middelklasses kronikør.

I de bøger jeg har skrevet, nådigt sponsoreret af NFFOs projektstipendier, holder jeg mig til fagprosa på trods af en utilstrækkelig indkøbsordning. Målet er at se om jeg kan strække mine erfaringer som kritiker ud i en narrativ langform. Hvorfor skulle jeg foretaget et akavet rejehop og “skrive selv”? Min praksis står jeg ved, og der er meget at udforske i regnbuen af ikke-fiktive genrer.

Jeg elsker ikke romankunsten som den udøves i dag, eller: Jeg elsker den ikke længere, jeg kan godt få nok af samtidsromaner. Finn Skårderud og Peder Kjøs burde tage sig en bolle og trække deres mange tentakler tilbage og overlade pladsen til forfattere med en mere forskerorienteret selvforståelse som vil rapportere om andet og mere end om menneskesjælen Oslo anno 2022. På gårsdagens seminar var der ganske stor fokus på kritikeren med speciel næse for den gode litteratur, for en ret så klassisk kritikerselvforståelse, men jeg har personligt lært mere af at læse Sophie Elise end Walter Benjamin. Som Joni Hyvönen svarede en satirisk artikel i BLA i maj 2021: Hellre Britney än Benjamin. Det er ideologikritikerens motto, for hvis du ikke stiller sig tilfreds med at lede efter den perfekt formulerede sætning så kan litteraturkritikken udvides til kulturkritik. Netop Hyvönen, et af den nuværende Vagant-redaktions svenske medlemmer, er en god repræsentant for en sådan praksis.

En grævling som litteraturkritiker? Jeg ved sandelig ikke, det lyder monstrøst. Inspireret af Leonora Carringtons novelle «The Debutante» gik jeg i 2002 til Bergen Poesifest som grævling forklædt som kritiker (eller var det omvendt). At iføre sig en dyremaske har en utrolig kraft. Bliven-dyr er magisk og empatisk forvandlingskunst. Tiger var mit kælenavn fra skolegården, men grævlingen er også selvbiografisk, for i sommeren 1995 var jeg frivillig på Kornhaug Fredssenter i Follebu ikke langt fra Lillehammer hvor vi befinder os i dag. Kronhaug har tidligere blandt andet været tuberkulosesanatorium med Edvard Munch som patient. Når vi ikke malede og satte bygningerne i stand var vi afsted i små hytter i de omkringliggende nationalparker. Her blev vores gruppe angrebet af en vred grævling som tegnede sig som en mørk streg som kom hastigt mod os gennem det gule græs. En rasende lyd kom fra dyret, så rasende som jeg aldrig har hørt før.

Kritikeren skal være stolt af sin negative kraft, kritikeren er ingen gemen internettrold, men står i en højværdig urvred tradition efter Adorno og Horkheimer som brokker sig over kulturindustrien. Derfor bliver den evigt positive influencer også et tankekors, sådan som hun påtager sig rollen som cheerleader for diverse produkter. Hun investerer pigesjæl og pigekrop på at bejae brands og sælge os ting. Som kritiker er jeg nok både grævling og influencer, især nu hvor jeg har flyttet mig mere permanent over i kunstverdenen. Billedkunsten har ikke samme status i offentligheden som skønlitteraturen, men til gengæld er den langt mere internationalt orienteret og dermed mere åben for det mangefold som nu understreges som en mangelvare i det norske kulturliv. At iføre sig en dyremaske og være i en evig forvandling, evig undersøgelse og udforskning, ser jeg som en kritikerdyd, men så kan du nok også risikere at tumle rundt som fattig freelancer resten af dit liv.

CARINA ELISABETH BEDDARI er kritiker, blant annet i Morgenbladet. Kåret til Årets kritiker i 2018.

Er jeg kritiker fordi jeg er interessert i skjønnhet? Jeg tror jeg er kritiker fordi jeg er interessert i skjønnhet. Jeg er kritiker fordi jeg kan bli mo i knærne av lyden av et dikt. Jeg er kritiker fordi det hender at jeg ikke får sove om natten når jeg ligger våken og tenker på en setnings syntaks, på et ordvalg, et adjektiv, en hel beskrivelse. Og det høres på en måte idiotisk ut, tenåringsaktig, hvordan går det an å ligge våken og tenke på et ordvalg? Det høres nesten flaut ut å si at jeg gjør det, at jeg er interessert i det. For hvem bruker egentlig ordet «skjønnhet» i dag? Jeg gjør det i hvert fall sjelden, sikkert veldig sjelden i anmeldelsene mine. Hvem vil – hovedsakelig om ikke utelukkende – være interessert i det som er vakkert? Er det ikke utrolig begrensende og avleggs, og er det ikke overfladisk?

Jeg kommer ikke bare opp med disse spørsmålene som retoriske stråmenn jeg nå skal tilbakevise i mitt forsvar for litterær skjønnhet, eller, jeg kunne også sagt litterær kvalitet – det er spørsmål jeg faktisk stiller meg selv i mitt arbeid som kritiker. Det er ting jeg har lurt på, og som jeg den dag i dag spør meg selv igjen og igjen. På den ene siden er jeg på det rene med at vi kanskje er ferdige med kvalitetsbegrepet innenfor den norske litteraturkritikken. De fleste kritikere i dag benytter ikke kriterier som sådan i møte med en bok, ikke på en stringent måte, selv om man selvsagt kan se forskjeller i tilnærmingen til kvalitet oss kritikere imellom – det er vel ingen som opererer med noen liste å krysse av på, med orginalitet, troverdighet og så videre. Møtet med et verk skjer organisk. Og noe av det morsomme med å skrive anmeldelser, er at det faktisk finnes bevegelse i det å begrunne hvorfor en tekst er dårlig eller god, at hele apparatet man setter i gang, alle argumentene og analysene man legger fram, hele tiden former hva som er interessant og uinteressant, også estetisk. Som andre også var inne på i går, blir det på en måte til i skrivesituasjonen. Det blir som en diskusjon med en selv, med boken man anmelder, og med tradisjonen. Og et sånt «møte med teksten» betyr ikke at man ikke kan konkludere hardt, frekt eller negativt i en slik tekst. Instrumentell bruk av gitte kvalitetskriterier kan gi kjedelige tekster, men du kan også nærme deg en tekst organisk og konkludere negativt. Det viktige for meg er å ikke ha på forhånd gitte oppfatninger, men å bedømme et verk fra tilfelle til tilfelle. Samtidig er de fleste vel også enige om at kvaliteten allerede finnes i en bok, at kritikere bare kan prøve å formulere den estiske erfaringen vi opplever, selvfølgelig i tråd med den kunnskapen hver enkelt kritiker allerede har om livet, samfunnet og litteraturen. Jeg regner dette som gitt. Det er ærlig talt ganske kjedelige repetisjoner av alt som har blitt sagt om kvalitetsbegrepet i tusen og én diskusjoner de siste ti-femten årene, for ikke å si oppigjennom historien.

Samtidig er en slik løpende diskusjon interessant hva angår arrangørenes ønske om svar på hvilket «litteratursyn og hvilke estiske verdier» og «prioriteringer» norske kritikere i dag retter seg etter. Min første innskytelse til invitasjonen til Kritikerlaget er at jeg ikke er særlig glad i å bli avkrevd et litteratursyn eller en liste med estetiske kriterier, som vi ble i invitasjonen til dette foredraget. Det blir for definitivt, det er ikke sånn jeg lever mitt liv, verken profesjonelt eller som person. Likevel må jeg innrømme at jeg selv har en løpende, indre – og forhåpentlig iblant også ytre synlig – diskusjon med meg selv om kritikk og kvalitet, jeg har det hele tiden. Jeg sverger ikke uforbeholdent til det modernistiske kvalitetsbegrepet som jeg har tatt til meg via litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, selv om det nok utgjør min estetiske ryggmarg. Den kommer heller ikke bare derfra, for min utdannelse som bevisst leser begynte på på Skrivekunst-akademiet i Hordaland, og enda før det her på Lillehammer, på Nansenskolens skrivekunstlinje, med blant annet Stig Sæterbakken som lærer. Det de tre utdanningsinstitusjonene ga meg, minner meg i dag om hvor viktig litteraturkritikken er – da jeg vokste opp visste jeg omtrent ikke at den fantes. Jeg begynte med litteratur fordi jeg trodde jeg skulle bli forfatter, men det vi drev med på skriveskolene var på mange måter også litteraturkritikk – det var å lese og diskutere, peke på hva som fungerte og ikke fungerte i en tekst.

Jeg nevner denne utdannelsen fordi jeg tror at min bakgrunn fra Finnmark – og det jeg kanskje kan kalle arbeiderklassen – har en betydning for mine tanker om kvalitet. For samtidig som jeg på den ene siden helhjertet tilsutter meg det vi forenklet kan kalle «det modernistiske kvalitetsbegrepet», er jeg også åpen for utfordringer av det samme begrepet. Jeg har respekt for, og er i utgangspunktet entusiastisk overfor, mange av intiativene som utfordrer det tradisjonelle kvalietsbegrepet, som utfordringen av kanon som kommer fra feminstiske initiativ. Selv har jeg de siste årene blitt interessert i samisk litteratur, til dels fordi jeg selv har samisk bakgrunn, og til dels fordi kvalitet innenfor denne typen litteratur MÅ vurderes på en annen måte – rett og slett fordi samer ser verden utifra en annen tradisjonsbevissthet, og har et annet skjønnhetsbegrep. Ja, det er så annerledes. Og jeg har spurt meg selv, nå i nyere tid – har jeg brydd meg nok om det? Og svaret er nei, selv om det på et vis står så utrolig mye nærmere meg enn den tyske, engelske eller franske lesetradisjonen vi holder oss med, enten vi betegner oss som tradisjonalister eller avantgardister. Så lenge jeg tok min utdannelse innenfor litteratur, slo det meg knapt at det finnes noe annet. Og selv om alt i min familiebakgrunn tilsier at jeg skulle ha snakket både samisk og finsk, kan jeg ingen av disse språkene. Jeg har heller aldri tenkt på det på den måten, før jeg leste den samiske forfatteren Siri Broch Johansen, som vokste opp knappe tjue mil fra meg, i en hakket mer samisk kommune. Hun skriver at det å som voksen lære samisk har kostet henne kreftene det kunne ha tatt å bli en virkelig god skribent på norsk. Det var spesielt for meg å lese det, fordi jeg kommer fra en svært fornorsket kommune og dermed ikke hadde tenkt så nøye på hva jeg valgte og hva jeg valgte vekk. Men så snart jeg hadde lest kunne jeg ikke bli kvitt den tanken, på at jeg arbeider som kritiker, fra Finnmark, men uten at mine vurderinger og mine tankesett er basert i det tankesettet som faktisk finnes der jeg kommer fra: mine tanker kommer fra Bergen, fra Atle Kittang eller fra Vagant, eller fra Europa, selvfølgelig ikke utelukkende, men likevel i såpass stor grad at jeg må ta det innover meg. Fordi jeg vet at det kunne ha vært annerledes. Jeg kunne ha vært annerledes og jeg kunne ha vurdert annerledes. Av den grunn ligger interessen for andre forståelser – litteraturer som svarer til andre kriterier, som stiller seg på siden av det tradisjonelt «gode» – også bak mitt virke som kritiker, derfor ønsker jeg også å åpne opp for noe annet.

Det jeg søker etter når jeg leser og skriver om bøker, er kanskje ikke et alternativt kvalitetsbegrep, men en utvidet forståelse av skjønnhet – eller rett å slett å utvide min egen forståelse av hva det er. Å gå imot tradisjonen og bryte med den kan lære oss å se noe annet, og jeg er interessert i hvordan det skjer, uten at jeg av den grunn tenker på meg selv som noen brudd-estetiker. For på tross av mitt håp om et, la oss si mer inkluderende kvalitetsbegrep, er det som sagt en interesse for skjønnhet, eller – det er tryggere å snakke om stil – som har brakt meg til litteraturen.

Og jeg synes ikke at stil egentlig blir behandlet utførlig nok i norske anmeldelser (ofte inkludert mine egne, poenget her er ikke at jeg gjør det noe særlig bedre enn andre). Jeg tenker at norsk kritikk ofte er mest opptatt av enten idéinnholdet i en bok, hvordan den inngår i en samfunnssamtale, eller dens eksistensielle verdi, hva boken kan lære oss om livet. Min egen avis Morgenbladet har hatt arbeidsmottoet «følg ideene», og i sammenhenger som den vi er i nå, hvor man skal si noe høyverdig om litteraturkritikk, er det ofte måten kritikken belyser litteraturens samfunnsrelevans som trekkes fram. Da skal det helst handle om verden, kritikken skal få oss til å se sammenhenger, plassere en bok i det kulturelle og politiske landskapet, i historien. Men risikoen med den ambisjonen, spesielt i korte avisanmeldelser, er at man appliserer verden på boken og ikke motsatt – at det aktuelle perspektivet blir tredd på utenifra, og at det ofte kan gå på bekostning av den faktiske lesningen av boken. Jeg skal ikke nevne eksempler her, og det handler for meg ikke om hva som hører hjemme i litteraturkritikken eller ikke, men om hva som vektlegges. Jeg synes ikke vi er gode nok til å forklare hvordan forfatterne formulerer sine ideer som kunst, ikke som svar på spørsmål.

Det samme gjelder i vektleggingen av det eksistensielle, som jeg tror kan være den aller største tendensen i norsk litteraturkritikk: Norske kritikere skriver utrolig mye om litteraturens relevans for livene sine. Det kan vel ikke være feil? Nei, men hvilke liv er det egentlig snakk om? Skriver vi ikke nesten like likt om livet, og like likt om like liv, som norske forfattere gjør? Det spør jeg meg ofte om.

I går var Martha Norheim inne på noe av det samme i sin oppsummering av «trendene» innenfor norsk litteraturkritikk. Hennes konklusjon var for det meste positiv – hun sa vel noe sånt som at det å bruke seg selv og aktuelle saker kan åpne litteraturkritikken for flere. Dette – og det meste av det som ellers har blitt sagt her – er jeg stort sett enig i. Men samtidig jeg blir også minnet om det Susan Sontag skreiv i essayet «On style» på 1960-tallet – hun sier noe sånt som at å moralsk akseptere ikke eller ikke akseptere det et kunstverk «sier oss» er like irrelevant som å bli kåt av et kunstverk. Jeg er ikke direkte enig i det, folk og kritikere må få bruke bøker og kunstverk til det de vil. Men jeg mener vi som kritikere har et ansvar for å formidle kunstopplevelsen, og det i den som handler om nytelse – vi må ikke glemme at vi også skal lære lesere å se akkurat dét. Jeg vil ikke tilbake til «kunst for kunstens skyld», men jeg tenker at det ligger stor verdi i å verdsette litteratur og kunst som nytelse. Det er som om skjønnhet og nytelse nå gjerne blir forstått som en motsetning til erkjennelse – alle slags typer nytelse har nærmest blitt synonymt med kapitalisme, med en slags umiddelbarhet og latskap, med å ikke ha noen nytteverdi. Men det er ikke riktig. Det kan også finnes motstand mot det «vi allerede vet» eller tar for gitt, mot det som til vanlig forstås «nyttig», i verdsettelse av det skjønne. Og for at det skal komme fram, tror jeg vi trenger mer faktisk, tekstnær lesing.

Arrangørene av seminaret etterspør også at vi reflekterer over «kritikerrollen» i våre foredrag. I fjor skrev min Kritisk kvartett-kollega Eirik Vassenden en tekst om kritikerrollen i den nye medievirkeligheten, den nye «følsomhetens tid». Det er sikkert mange her som har lest teksten, der han skisserer opp to ulike kritikertyper: den hardtslående, kriterieglade Hazlitt-kritikeren, og den mer meddiktende Schlegel-typen. Veldig kort oppsummert, konkluderer han med at vi kanskje trenger flere kritikere som «er i stand til å spille med posisjoner og roller», når offentligheten har blitt så var for fornærmelser. «Kan det hende vi ser for mye av dette i vår egen samtid, for mye autentisitet og følsomhet – og for lite lek, fantasi og skuespill?», spør Vassenden, og forslår at kritikeren kan ta på seg det å utdanne nye lesere og deltakere i offentligheten i dens rollespill, til å «forstå betydningen av lek, teater og evnen til upersonlig meningsbrytning som selvforsvar.»

Den lekne rollen som skal lære andre å spille er interessant som eksempel, for hvorfor finnes det ikke allerede flere slike skribenter? For det første tror jeg det er større presedens for å skape seg en slags persona i litteraturkritikken enn å leke med en persona – i Norge er forståelsen av den intellektuelle først og fremst overdrevent seriøs. For det andre tror jeg selve formatet for, selvfølgelig særlig aviskritikk, spiller inn. Det er veldig lett å havne i en slags mal når man skriver i den samme formen over tid – med samme lengde, og kanskje med litt samme type innledninger og konklusjoner. Om man leser alle anmeldelsene i en avis, for eksempel Morgenbladet eller Klassekampen, vil man også se at hver avis har en viss tone og stil, akkurat som det er en slags smitteeffekt mellom anmelderne. Som kan ha med redaktørene å gjøre, men jeg mener ikke at de legger føringen for hvordan man skal skrive i en gitt avis – det har jeg aldri opplevd. Men likevel tror jeg nok, selv om det blir en spekulativ påstand, at man som skribent i én avis skriver seg opp mot en slags stil og standard man selv tenker finnes, basert på det man har lest i den avisa. Derfor tror jeg en diskusjon om «blindsoner», roller og forsåvidt «nye muligheter» for norsk litteraturkritikk, også må ta utgangspunkt i disse forskjellene mellom ulike forståelser av hva kritikk skal være, ikke bare slik hver enkelt kritiker ser det, men slik det faktisk kommer til uttrykk i hvert enkelt medie eller i hver enkelt avis. (Litt slik Cathrine Krøger gjorde i sitt foredrag her på seminaret.) For for den enkelte kritiker, eller i hvert fall for meg, kan det daglige arbeidet med å skrive anmeldelser ofte føles ganske ensomt og løsrevet fra alt – foruten redaktøren min vet jeg sjelden hvem som leser tekstene eller hvordan de blir mottatt. Selve det å skrive anmeldelser arter seg ofte mest av alt som en artig samtale mellom litteraturen og meg selv.

FRODE HELMICH PEDERSEN er kritiker i Morgenbladet og i Bokvennen Litterære Avis, samt professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen. Kåret til Årets kritiker i 2020.

Spørsmålet om hvorfor er jeg kritiker må besvares på en annen måte enn spørsmålet om hvorfor jeg leser bøker, eller hvorfor jeg er litteraturforsker. Det aller korteste svaret på spørsmålet er: jeg er kritiker fordi jeg alltid har en mening om den boken jeg nettopp har lest. Slik jeg ser det, er dette en nødvendig grunnegenskap for alle kritikere. Du må ha en mening om verket, og du må finne glede og lyst i å gi uttrykk for denne meningen. Men hva betyr det å ha en mening om verket? Det betyr ikke, for eksempel, å mene at det er influert av den franske nyromanen, eller å si at det i meg vekker noen sommerminner fra unge år. Å ha en mening om verket betyr å si noe om dets estetiske kvalitet. Og hvis man skal gi uttrykk for denne meningen på en fornuftig måte, må man kunne begrunne den – hvilket vil si at man må kunne forklare hva det er ved et verk som gjør at det har kvalitet – eller motsatt.

Det er ikke helt innlysende hva dette betyr. Det er for eksempel ikke urimelig å spørre: hvorfor tror du at akkurat din mening om verket har interesse for andre? Jeg vet ikke om jeg klarer å si noe nytt om det her, men jeg kan i hvert fall forsøke å forklare hvordan jeg selv tenker omkring disse tingene. I min erfaring er det med meningen om verket som det er med en plutselig idé som kommer over deg – du vet ikke hvor den kommer fra, men plutselig er den der. Og det er en stor lykke å få en god idé. På samme måte med meningen om verket: det kjennes godt når den slår ned i en, uavhengig av om den slår negativt eller positivt ut for verket. Det oppleves som en innsikt som det er fruktbart å jobbe med, få ned på papiret, arbeide frem.

Jeg har noen ganger opplevd å sitte med en bok jeg skal anmelde – og så er det ingenting som faller meg inn. Absolutt ingenting. Lenge er det slik, jeg leser og leser: ingenting kommer. Når jeg har det slik, tenker jeg at denne boken kan jeg ikke anmelde. For det er ikke mulig å anmelde en bok som man ikke har noen mening om, med mindre man da vil skrive en meta-anmeldelse, og det vil jeg ikke anbefale. Men på ett eller annet tidspunkt slår det meg alltid – foreløpig faktisk uten unntak – hva jeg har å si om verket. Hvis dette tar slutt – dvs. når denne meningen ikke lenger inntreffer, er jeg ikke lenger kritiker. Men jeg ville fremdeles vært en leser, antagelig også litteraturforsker. Men hva er egentlig dette som jeg – som kritiker – har å si om verket? Det dreier seg ikke bare om å avgjøre om jeg likte eller ikke likte det jeg leste. Nei, det er en følelse av å ha forstått noe grunnleggende ved verket. Dette er antagelig grunnen til at kritikere – ikke bare jeg! men også for eksempel Marta Nordheim – iblant oppfattes som arrogante. De geberder seg som om de på avgjørende punkter kjenner verket bedre enn forfatteren selv. Men slik må det nødvendigvis være!

Dette som jeg nå har sagt, tilsier at kritikerens mening om verket står i berøring med det generelle spørsmålet om hva litterær kvalitet egentlig er. Jeg skal forsøke å si noe kort om dette. Altså: Hva er litterær kvalitet? Om man følger i fotsporet til pragmatistene, i Norge for eksempel Erik Bjerck Hagen, er dette ikke noe annet enn en erfaring, altså noe som finnes i leseren. Selv har jeg aldri vært fornøyd med det svaret, fordi det neglisjerer det som er erfaringens opphav, nemlig selve den litterære teksten. En litterær erfaring er alltid en erfaring av noe. Og hva er egentlig dette noe hvis litterær kvalitet utelukkende er en opplevelse i subjektet? Nei, jeg vil heller si det mer commonsensisk: Kritikerens mening er et uttrykk for en innsikt i selve verket. Beskjedenhet hører ikke til kritikerens mest karakteristiske dyder.

Man kan med fenomenologen Wolfgang Iser si at det litterære verket oppstår et sted mellom tekst og leser. Det har slik sett en uavklart eksistens, det er et slags mellom-fenomen. Det vil si at når jeg sier noe om verket, så sier jeg samtidig noe om meg selv. Det er uunngåelig. Ikke desto mindre er min intensjon som kritiker å si noe sant og riktig om et fenomen som også andre har tilgang til. Og hvis jeg skal si noe sant om det, er jeg nødt til å være ærlig. Jeg kan ikke skjele til forfatterens følelser, eller til mitt eget ønske om å bli oppfattet som en raus og varm person. Man skal være sivilisert, det skal man. Man skal ikke skrive «hold kjeft, drittkjerring», slik det i sin tid ble gjort i avisen Natt og Dag om et album av Anne Grete Preus. Man skal ikke være ubehøvlet, men en kritiker må være uærbødig – iblant også perfid, så lenge det skjer med vidd og eleganse. Men jeg kan ikke være kritiker for å forsøke å tekkes noen, på samme måte som jeg her, i denne salen, ikke kan snakke primært med det for øye å vinne forsamlingens bifall. En kritiker bør unngå alt som heter smisking og fjesking.

Vi vender tilbake til spørsmålet: Hva vil det si å ha en mening om verket? Det betyr for det første at du har sett – eller i alle fall mener å ha sett – hva det forsøker å få til, og du har også skjønt hvordan det går frem for å bli det det gjerne vil være, for eksempel en litterært skarpsindig satire over den norske middelklassen. Og du har sett hvordan verket eventuelt lykkes eller mislykkes i sitt forsøk på å realisere sitt eget potensial. Kanskje har du også sett at forfatteren slett ikke vet – hverken bevisst eller ubevisst – hva verket i det hele tatt skal være for noe. I så fall må du som kritiker kunne forklare hva som er problemet: hvorfor boken hverken er fugl eller fisk. Hvis jeg ikke hadde opplevd at jeg kunne gi en slik forklaring, ville jeg ikke vært kritiker.

Vi går videre. For å kunne ha en begrunnet mening om verket må du ha sett hvilke muligheter det har som følge av sitt anslag – hvilken retning det har fulgt, hva som er vunnet eller tapt med de valgene som er gjort. Det er etter mitt syn et faktum at mange bøker har falt flatt til jorden fordi forfatteren ikke har erkjent de mest fruktbare mulighetene som ligger i verkets eget anslag. Man har kort sagt valgt feil sti ved en viktig korsvei. For å kunne si noe om dette, må kritikeren – i dette tilfellet jeg – naturligvis ha lest mye og bredt – og må, på bakgrunn av sin lesning, ha utviklet en følelse for det litterære, som er og blir en uhåndgripelig størrelse. Derfor bør en kritiker ikke bare lese bøker som skal anmeldes, men må også studere fortidens mesterverker – fra fjern og nær – og dette må skje kontinuerlig, ikke bare i studieårene.

Men uansett hvor mye man studerer, og uansett hvor velutviklet ens følelse for det litterære er blitt, kan man naturligvis ta feil. Dette er noe jeg selvsagt anerkjenner fullt ut på egne vegne. Men man kan jo ikke føle at man muligens tar feil mens man formulerer sin mening om verket. Da må man tvert imot være overbevist om at man har rett. Det betyr selvsagt ikke at saken dermed er opp og avgjort, eller at jeg ikke kan forandre mening.

La oss se om vi har kommet noe nærmere et svar på spørsmålet i overskriften: Jeg er kritiker fordi jeg har en mening om verket, og fordi jeg finner det givende å formulere denne meningen, og dessuten fordi jeg mener den uttrykker en sannhet om verket. Det må bety at jeg er ubeskjeden nok til å mene meg i stand til å avgjøre hvorvidt verket er vellykket eller ikke. Ja, slik er det jo. Men det betyr også noe annet, nemlig at jeg – i likhet med alle andre kritikere – mener at det spiller noen rolle om verket er vellykket eller ikke – kort sagt, at diktning er viktig. Og ikke minst: at det er viktig å diskutere den, offentlig, og på så mange plattformer som mulig. Da jeg var ung og svartkledd mente jeg det motsatte, men nå er jeg av den oppfatning at litteraturen – i en viss forstand – gjør oss til bedre mennesker. En litterær offentlighet er en human offentlighet. En human offentlighet er en kritisk offentlighet.

Hvis litteraturen skal fortsette å være viktig, må vi fortsette å diskutere dens kvalitet. Verker av lav kvalitet kan støtes ut i kulden uten skånsel, etter min oppfatning. Her har jeg ingen medlidenhet. Hvordan kan jeg si det så ubekymret? Fordi jeg setter likhetstegn mellom litterær kvalitet og det litterære som sådan. Her er vi inne i kronglete farvann. Jeg er klekket ut på samme anstalt som mange andre kritikere i min generasjon, nemlig allmenn litteraturvitenskap i Bergen, slik den tok seg ut på 1990-tallet. Her hørte man sjelden snakk om kritikk, og hvis man gjorde det, var tonen nedsettende. Vi hørte heller ikke snakk om litterær kvalitet. Litterær kvalitet var et resultat av litterær evaluering, og slikt har ingenting i vitenskapen å gjøre. Det vi derimot hørte mye snakk om var litteraritet, som var tenkt som en lingvistisk definisjon av litteraturens essens, det som gjør litteraturen til litteratur. Dette var strukturalistene. Senere kom postmodernistene med sine ideer om diktningens særlig sterke grad av retorisitet og uutgrunnelige aporier, det vil si steder hvor all mening blir radikalt uavgjørbar. Jeg lærte mye av alt dette, men poenget i vår sammenheng er at ikke noe av dette kan erstatte forestillingen om litterær kvalitet. Det vil si: jeg har på følelsen at det egentlig var det de snakket om hele tiden, både strukturalistene og poststrukturalistene, bare at de brukte andre ord, som var ment å skulle klinge mer vitenskapelig. Litterær kvalitet er kort og godt det vi jobber med, og det vi søker, når vi holder på med litteratur. Enten man skal være kritiker eller litteraturforsker er man nesten nødt til å gjenkjenne kvalitet når man har den foran seg. Til tross for at den er et uhåndgripelig fenomen. Og enhver litterær tolkning beror på det samme som enhver evaluering: utøvelse av dømmekraft. For min del kan jeg uansett si at det ikke var på universitetet, men i tidsskriftet Vagant – slik det tok seg ut i de sterke og rike årene mellom 2002–2008 – at jeg lærte å skrive litteraturkritikk. Her lærte jeg også at det å være kritiker innebærer å dyrke en bestemt tone, et bestemt etos, en stil og en stemme. Stikkordet er her uavhengighet. Vi ville ikke skrive «lesninger», slik mange litteraturvitere snakket om, vi ville dyrke den kritikken som en egen, suveren sjanger. Kritikken skal felle en tydelig dom, men det er i begrunnelsen for dommen at det hele skjer. Det er den man lærer noe av, og man lærer nye ting hele tiden.

Konklusjon: Jeg er kritiker fordi jeg gjennom de begrunnelsene jeg må formulere i anmeldelsene får en stadig rikere og mer nyansert følelse for hva litteratur kan være; hva som gjør den god, original, levende, tenkende – og hva som får den til å feile. Om ikke annet så i hvert fall i mine øyne!


Kritikerseminaret ble gjennomført med støtte fra Bergesenstiftelsen, Norsk kulturråd, Fritt Ord, Den norske Forfatterforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Norsk Forfattersentrums medlemsfond. Vi vil også benytte anledningen til å takke våre sponsorer og samarbeidspartnere. En særlig takk går til kultursjef Olav Brostrup Müller i Lillehammer kommune.