Kritikk av kritikken. Seminar om anmeldelser av sakprosa i norske medier

Referent: Sindre Hovdenakk

Kulturredaktøren i Aftonbladet, Åsa Linderborg, hadde på oppdrag fra seminararrangørene gått gjennom et utvalg av norske sakprosakritikker for å si sin mening om disse. I tillegg deltok litteraturviteren Jonas Bakken, forfatter og kritiker Tore Rem, redaktør for Bokmagasinet i Klassekampen Karin Haugen og Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås i panelet. Ordstyrer var Prosa-redaktør Karianne Bjellås Gilje.

1. Innlegg fra paneldeltakerne

Jonas Bakken tok i sitt innlegg utgangspunkt i utviklingen av plateanmeldelsene i norsk presse. Han mente disse i dag langt på vei var utkonkurrert av andre typer medier, særlig de nettbaserte. Avisenes sakprosaanmeldelser står i fare for å lide samme skjebne, med den økte konkurransen fra andre medier, mente Bakken. For å komme denne konkurransen i møte, mente han at avisene må styrke den perspektiverende funksjonen, i tillegg til den estetiske og underholdende funksjonen til anmeldelsene. Det vil innebære lengre anmeldelser, som igjen vil bety at færre bøker blir anmeldt, uten at Bakken så på dette som noe stort problem. I tillegg tok han til orde for færre, men profesjonelle sakprosaanmeldere. En god sakprosaanmelder skal i følge Bakken både ha formuleringsevnen til en profesjonell skribent og faglig innsikt på linje med forfatteren han anmelder.

Tore Rem tok i sitt innlegg utgangspunkt i den unge Jens Bjørneboe som i sin tid sa at de fleste anmeldelser er villedende. En god anmelder må være følsom som en yngling og lærd som en gammel litteraturprofessor, mente Bjørneboe.
Tore Rem sa seg enig i Bjørneboes ideelle fordring, og mente det er et stort problem at så mange sakprosaanmeldere har et dårlig utviklet blikk for tekst og det litterære. Kritikerens evne til å forstå forfatterens prosjekt må være både litterært og teoretisk fundert.
Samtidig er det positivt med en demokratisering av kritikken, mente Rem. Likevel så han gjerne at fagfolk stilte seg til disposisjon som kritikere. Men det betinger at de må ha en viss kritisk legning, og at de er villige til å innta en rolle som forplikter. Dessuten er det er reell risiko at fagmennesker ser på kritikken som en form for revirmarkering, mente han.

Åsa Linderborg syntes det var modig av både arrangørene og henne selv å la henne gjennomgå et femtitall anmeldelser av norske sakprosabøker. Samtidig var hun som kulturredaktør bevisst på sakprosaens betydning når det gjaldt å la leserne reflektere over idésammenhenger i tiden.
Hennes hovedkonklusjon når det gjelder norsk – og langt på vei også svensk – sakprosakritikk var at den er analytisk, og ikke for teoretisk. Til dels nysgjerrig og vitebegjærlig. Saklig, velformulert og kanskje for seriøs.
Et problem er at anmeldelsene kan bli for uselvstendige. Sammendragene kan bli vel forenklede. Mange stopper ved det deskriptive, og våger ikke gå nok i dialog med forfatteren, mente hun.
I forbindelse med den norske boken Øyne i Gaza, har hun opplevd at det var vanskelig å få boken anmeldt i Sverge, fordi anmelderne var redde for å bli stemplet som antisemitter.
Sakligheten kan komme i veien for temperamentet, og kanskje vet heller ikke anmelderen alltid hva hun skal mene om boken. Det er ofte et problem at kritikeren mangler egen sakkunnskap. Samtidig kan det være et sjansespill å gi boken til en akademiker, som ofte ikke tåler å bli utfordret på sitt fagområde.
Et problem er dessuten at kildekritikken er i ferd med å forsvinne fra sakprosakritikken, mente Linderborg. Hun konkluderte med at en god anmelder skal kunne løfte en bok og gjøre den allment interessant.

Karin Haugen sa at hun langt på vei følte seg hjemme i Åsa Linderborgs univers. Hun var enig i å savne vilje og analyse i norsk sakprosakritikk. Samtidig hadde hun tro på flere fagfolk som anmeldere, og syntes det var bra med mer om innhold enn om form i anmeldelsene. Hun ønsket også flere, fast tilknyttede sakprosakritikere, og avviste at det journalistisk, veiledende er det viktigste i kritikken i dag.

Knut Olav Åmås mente det var en fordel at en kritiker viser sitt verdimessige ståsted.
Han var dessuten opptatt av å oppmuntre sjangerutviklingen, og mente Aftenposten har gjort flere grep i den anledning: Flere samleanmeldelser, mer perspektiverende anmeldelser, mer om de viktigste utenlandske sakprosautgivelsene, flere tidsskriftsanmeldelser og mer om sakprosa for barn og unge.
Åmås mente at god sakprosakritikk fungerer som idéorientert samfunnsjournalistikk. Han minnet dessuten om at de fleste avislesere ikke kommer til å lese boken som en anmeldt, derfor er det viktig å utvikle anmeldelsene stilistisk, gjerne gjøre dem mer sprudlende og underholdende.
Han var enig med Rem i at kritikerne må være bevisst sin aktørrolle, og ønsket å rendyrke de profesjonelle sakprosaanmelderne. I dag er det for mye velvillig, platt og overfladisk ros, sa Åmås.

2. Debatt

Under den påfølgende debatten ble det spurt hvordan kulturredaktørene kunne gjøre sine anmeldere bedre.
Åsa Linderborg var opptatt av at anmelderen skal føle seg trygg, og vite at hun har redaktøren i ryggen selv om hun skriver kontroversielle ting.
Knut Olav Åmås var også opptatt av å gjøre anmelderen tøffere. Han minnet om at det er virksomme fryktmekanismer i det norske litterære miljøet som kan være med på å gjøre anmelderne feige.
Karin Haugen mente for sin del at det fremdeles er mye vilje i norsk sakprosakritikk. Hun advarte mot at det journalistiske kravet til dagsordensettende kritikk kan sette for mye press på kritikeren.
Tore Rem vendte tilbake til kritikerens rolleforståelse. Han mente at for mange politiske biografier ble anmeldt av politiske journalister med sine egne markeringsbehov. Og pekte dessuten på det faktum at hans egen Bjørneboe-biografi ikke er blitt anmeldt av en eneste kvinnelig kritiker.
Jonas Bakken framholdt at en god anmeldelse skal være godt skrevet – og godt betalt.
Karin Haugen etterlyste mer samtale rundt bøkene etter utgivelsen og de første anmeldelsene.
Knut Olav Åmås advarte mot å forveksle lengde med klokskap, men minnet samtidig om at Aftenposten i dag bruker mer plass på kritikken enn tidligere.
Åsa Linderborg pekte til slutt på det faktum at humaniora er i ferd med å miste status, og at anmeldelser er blitt dårligere betalt relativt sett.

Bildet: Åsa Linderborg. Foto: Ulla Montan.

Pressedekning:

Svensk redaktør mener norske kritikere må bli tøffere, nyhetssak av Pål Marius Tingve, Dagbladet, 29.09.2010

Heftigere kritikk, kommentar av Marte Michelet, Dagbladet, 30.09.2010