Kritikkens politiske ansvar

Høstens andre kritikersalong ble avholdt på Litteraturhuset i Oslo, mandag 19. oktober. Samtalen foregikk mellom Susanne Christensen (SC) og Tom Egil Hverven (TEH), begge kritikere i Klassekampen, med Kristoffer Jul-Larsen (KJL), som er tilknyttet prosjektet Norsk litteraturkritikks historie fra 1870–2000, som ordstyrer. Arrangementet ble støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Etter en kort presentasjon av de to deltakerne, gikk KJL rett på sak: Hva er kritikkens politiske ansvar?

TEH mente at det handler om å finne det beste stedet for å skrive godt om de viktigste bøkene. Han kom dessuten ikke utenom Bibelen med tanke på egen posisjon som kritiker. Ropet om rettferdighet går gjennom den teksten, mente TEH. Et aspekt ved kristendommen som også Agamben minner om. TEH kommenterte kort Handke-debatten: Filologisk nøyaktighet burde gå foran moral.

SC fortalte om sitt bokprosjekt om Riot Grrrl-bevegelsen, og poengterte forskjellen på TEHs posisjon som hovedanmelder i Klassekampen og sin egen joker-lignende posisjon. På en friere måte kan hun oppsøke popkultur og feministisk litteratur, framfor å måtte forvalte kanon. SC forfektet en pragmatisk innstilling til eget politisk ansvar, på den måten at man ikke kan komme med en ideologi i møte med en tekst, da man på denne måten står i fare for å gjøre skade på kunsten.

KJL: Hva er utfordringen for kritikeren som ønsker å ha et politisk engasjement?

SC sa at det alltid er mer interessant å skrive om noe annet enn om boka er god eller dårlig. Dessuten må en anmeldelse alltid handle om noe mer enn bare teksten. Da kan man tenke seg at politikken kommer inn, når man skriver om noe større.

TEH gjentok at det politiske ansvaret ligger i å velge hvor man skriver. Han opplevde at institusjonen NRK virket innskrenkende for egen kritisk praksis, Klassekampen åpnet for andre muligheter. Videre uttrykte TEH uenighet med SCs beskrivelse av hans posisjon i Klassekampen. Han betonte egen utsideposisjon, på siden av det litterære fellesskapet i Oslo.

SC skjøt inn at hun har stusset over leserreaksjoner som kritiserer «Klassekampen-bastionen», som om avisa var en enhet med én stemme. På samme måte som hun nekter å bli entydig identifisert med feministene.

KJL viste til SCs anmeldelse av Knut Kolnars bok i 2011, hvor Harald Eia og Anders Behring Breivik dukket opp i samme linje, hvilket forårsaket mediestorm. Han spurte hvordan slike hendelser preger SC som kritiker?

SC trakk fram begrepet assosiasjonsberedskap, altså hvordan man lever i lys av sin samtid og at teksten man leser vil vikles inn i virkeligheten vi lever i. Slik må det være. Men at det åpenbart eksisterer restriksjoner med tanke på i hvor stor grad man kan assosiere.

Marta Norheim grep ordet fra salen og poengterte hvor fristende det er å gå inn i en kritikk med sine egne verdier. Dette kan fort gli over i moralske dommer. Men hvordan for eksempel møte en moralsk forkastelig bok?

SC mente det var en pendelbevegelse mellom å stole på egne verdier og konsultere teksten, på samme måte som en samtale. Man skal ikke knuse en samtale, og man skal heller ikke knuse en tekst.

TEH trakk fram Jan Roar Leikvoll som vanskelig å vurdere, på grunn av manglende gjenkjennelse i den verden han skriver fram, full av bestialitet og vemmelse. Han belyste vanskeligheten for kritikeren i møte med slike tekster.

Fra salen sa Knut Hoem at assosiasjonsberedskap var et fint begrep. Det er vårt bidrag til teksten, så sant den er god, mente han. Sakprosa er lettere å være enig eller uenig i. Kritikk av skjønnlitteratur handler om å aktivisere assosiasjonene. Han mente videre at det politiske i vellykkede kritiske tekster, kobles sammen med det personlige.

Mattis Øybø fortsatte fra salen med å hevde at TEH og SC hadde utvist en mye større passivitetet i løpet av samtalen, enn de vanligvis hadde i sine tekster. Nettopp det at TEH var så tydelig på sitt teologiske utgangspunkt, og SC skrev ut fra det mer sterke, aggressive, ble posisjonene deres tydelige. De svakere kritikerne har ikke posisjon, og høres derfor ut som forlagskonsulenter.

SC svarte at det bestandig er vanskelig å bevare aggressiviteten, eller intensiteten, ansikt til ansikt. Jeg er litt som et vennlig nettroll, bedyret SC.

Erik Engblad, 20.10.15