Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Heidi bale amundsen foto kornerud, linn helen (1)
Heidi Bale Amundsen. Foto: Linn Helen Kornerud.

Kritikkens rolle i den nye medievirkeligheten

I mai holdt Heidi Bale Amundsen (styreleder i Norsk kritikerlag) innlegg på fagseminaret «Kritikk i den nye offentligheten» i Bergen. Her følger en bearbeidet versjon.

Kritikerlaget 12. august 2019 ReferaterNyheter

En anmeldelse, helt kort, er en beskrivelse, kontekstualisering og vurdering av et verk. Det å skrive en anmeldelse har aldri – i og for seg – krevd noen spesialkompetanse. Men det som er nytt i dagens digitale offentlighet, er at det heller ikke stilles spesielle krav til den som ønsker å publisere anmeldelsene sine, ut over tilgangen til en digital plattform. Det har ført til en demokratisering av anmelderrollen som leseranmeldelsene på forlagenes hjemmesider, anbefalingene og «likes’ene» av kulturproduksjoner som florerer i sosiale medier, og de mange lengre anmeldelsene som publiseres i blogg-format er uttrykk for.

Så er spørsmålet om demokratiseringen av anmelderrollen har ført til en situasjon der hele Norges kunstinteresserte allmennhet kan få medlemskap i Norsk kritikerlag? I teorien ja, siden «kritiker» ikke er en beskyttet tittel. Men i praksis er det ikke slik (selv om tanken om en dramatisk utvidelse av Kritikerlagets relativt beskjedne medlemsmasse virker forlokkende). For alle segmenter av dagens anmeldervirksomhet faller ikke inn under Kritikerlagets definisjon av «kritikk», som legger til grunn en profesjonell utførelse av virksomheten. Profesjonalitet, i denne sammenhengen, handler vel å merke verken om ansettelsesforhold eller honorarer. Det handler, for det første, om viljen til å uttrykke seg fra en uavhengig posisjon. Og det handler, for det andre, om kompetansen til ikke bare å beskrive, kontekstualisere og vurdere verk, men til også å føre dem inn i en historisk sammenheng, og til å løfte diskusjonen om verkene til et prinsipielt nivå. Den kompetansen tar det tid å utvikle.

Tradisjonelt har avisene vært den største arenaen for den profesjonelle kritikken. Men det er åpenbart at den nye digitale medievirkeligheten har lagt nye føringer for denne typen virksomhet, og det er denne nye situasjonen jeg har lyst til å si noe om. Eller: hvordan står det til med den profesjonelle kritikken i den nye offentligheten?

Kritikk under press?
Det er åpenbart at nettbrukernes lesevaner i stor grad styrer dagspressens redaksjonelle og kommersielle prioriteringer, og derfor går spalteplass viet kritikk ned. Det gjelder både i de store riksdekkende avisene og i lokale medier, der kortere og mer konsumrettede anmeldelser stadig oftere prioriteres over analytisk kritikk. Kritikerlagets medlemsundersøkelse fra 2017 avdekket at hele 72% av respondentene mente at det var mindre kritikk innen deres fagområde enn fem år tidligere. En undesøkelse Klassekampen utførte samme år, viste at kritikken har opplevd en nedgang på så mye som 50% fra 2007 til 2017 i fem av landets største riksdekkende aviser (Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen og Klassekampen) – fra 820 anmeldelser på trykk i 2007 til 402 anmeldelser på trykk i 2017, ti år etter.

Tallene fra Kritikerlagets og Klassekampens undersøkelser viser til en presset situasjon for norske kritikere; en situasjon som nok forsterkes av at fagfolk og eksperters vurderinger generelt har mindre prestisje i dagens digitale offentlighet enn de hadde tidligere. Kritikerlagets medlemsundersøkelse viste også at antallet faste kritikerstillinger er på vei ned. I dag er kritikere flest frilansere for ulike medier, til gjennomgående lave honorarer. For på tross av at de generelle utgiftene til levekostnader har gått opp de siste årene, som det generelle lønnsnivået i Norge, har det ikke vært noen nevneverdig utvikling hva gjelder kritikernes honorarer.

Riktignok finnes det i dag tjuefire arbeidsstipender som kritikere kan søke på (ti hos Fritt Ord, tretten via Statens Kunstnerstipend og ett fra Bergen kommune). Likevel, som det blir påpekt i Bjerke og Halvorsens analyse av de norske kulturtidsskriftene (Norsk kulturråd, 2018), er det fremdeles et misforhold mellom den støtten som går til produksjon av kunst og den støtten som blir kritikeren til del. Én følge av dette misforholdet er at kritikk gjerne bedrives ved siden av annen virksomhet, og ofte over en ganske kort periode som gjerne avsluttes når kritikeren får en fast stilling i et annet hjørne av kunstfeltet. Kritikerlagets undersøkelse fra 2017 viste at bare halvparten av de som svarte regner med å jobbe som kritikere i 2022. Problemet med denne kortsiktigheten er at relativt få kritikere får muligheten til å utvikle betydelige kritikerskap og den typen sterke personlige stemmer som til syvende og sist gir kritikken deres validitet, slik den erfarne kritikeren Daniel Mendelsohn presist påpeker i «A Critic’s Manifesto» (The New Yorker, 28. august 2012).

Nye digitale mulighetsrom for kritikk
Selv om kritikken taper terreng i dagspressen, og må kjempe mot terningkastregimet og markedsstyrt stoff på flere fronter, har likevel ikke digitaliseringen hatt utelukkende negative utslag for kritikken. For kulturtidsskriftene, der kritikken fortsatt står sterkt, har Internett for eksempel skapt en mulighet til å nå et bredere publikum enn før. En annen positiv effekt av digitaliseringen er at den særlig gir unge kritikere en mulighet til å ta del i samtalen om kunst, og plattformer der de kan utvikle en personlig stemme – for eksempel i sosiale medier og i bloggformat. Det er nok noe av grunnen til at vi i dag har en mer variert kritikerstand enn før. Denne variasjonen er, slik jeg ser det, udelt positiv. For den gir kunsten muligheten til å nå flere, og dermed til å bety mer.

I tillegg har det vært positivt for kritikkfeltet at en rekke ambisiøse nettsteder for kulturkritikk har etablert seg som premissleverandører for samtalen om kunst siden begynnelsen av 2000-tallet. Her tenker jeg for eksempel på Kunstkritikk, som ble etablert på initiativ fra kunstseksjonen i Kritikerlaget i 2003 (som jeg skriver for selv); Scenekunst, som ble etablert to år etter, og som er et tilsvarende initiativ innenfor teater, musikk og dans; Ballade, som dekker musikkfeltet; Barnebokkritikk, som leverer kritikk av skjønnlitteratur; og Periskop, som er et tverrfaglig nettidsskrift med kritikk av kunst for barn og ungdom, utviklet som et samarbeid mellom de allerede nevnte nettstedene.

Periskop har også gjort seg bemerket ved å utforske alternative plattformer for kritikk, som for eksempel videokritikk, og slik sett er de representative for den eksperimenteringen med kritikkformatet som er en annen positiv effekt av digitaliseringen. For eksempel har det vist seg at podcastkritikk er et format som når mange. I tillegg kan nettbaserte fora for kritikk publisere med høyere frekvens enn det papirmediene kan, og dermed skape rom for kritikk av smalere produksjoner. Og fordi det begynner å bli et større utvalg av slike nettbaserte plattformer for kritikk, kan også flere kunstproduksjoner få mer enn én anmeldelse, og slik speile kunstens meningsmangfold på en bedre måte enn før.

Kritikkens status i den nye medievirkeligheten
Så hvordan står det så til med den profesjonelle kritikken i den nye offentligheten? For å oppsummere: flertallet av norske kritikere opplever et økt press på tid og midler akkurat nå, som en følge av nedbyggingen av kritikken i dagspressen. Men det vi også har, er en utsikt til nye og lovende rom for kritikk på nett. I denne situasjonen mener jeg at én av Kritikerlagets hovedoppgaver er å sikre norske kritikere muligheten til å utforske og etablere varige posisjoner i disse rommene, fra hvilke de kan utvikle betydningsfulle kritikerstemmer. Men for at kritikerne skal få denne muligheten, trenger de at medienes kulturredaksjoner, myndigheter og kunstnerorganisasjoner er villige til å løfte sammen med dem.

Men hvorfor er kritikken så viktig da? For det første kan den profesjonelle kritikken, som springer ut av en uavhengig posisjon, fungere som motvekt til kulturens egenomtale og bidra til å sikre kulturlivets profesjonalitet. I tillegg sorterer kritikken i det mangfoldet av kulturuttrykk som omgir oss i dag, og gjør den gode og interessante kunsten tilgjengelig for et bredt publikum. Samtidig gir kritikken den som leser, ser eller lytter til den redskaper til å gjøre seg opp egne meninger om den kulturen vi lever i, og til selv å utvikle et kritisk perspektiv. Dette kritiske perspektivet – evnen til å skille mellom og vurdere ulike ytringer opp mot hverandre – er kanskje særlig viktig i dagens mediekultur, der anmeldelser av kunst stadig oftere fremstår som forbrukerveiledninger, og der kunst- og kulturinstitusjoner gjerne anbefaler egne produksjoner i et språk som mimer kritikkens.

Ida Habbestad, den forrige styrelederen i Kritikerlaget, har sagt dette: «[Kunst er] del av en ytringskultur som blant annet skal skolere oss til å leve med uenighet og få fram ulike perspektiver på vår tilværelse. […] Skal det være mulig, trenger vi også en mangfoldig diskusjon omkring den» (Dagsavisen, 2. januar 2019). Altså: kunst er del av en ytringskultur som har som en hovedoppgave å lære oss å leve med ulike perspektiver. Men skal kunsten fylle denne funksjonen, så kreves det en bred og begrunnet diskusjon om hva kunst er og betyr, og ikke minst om hva den kan være og bety. Og fordi kritikken er et premiss for denne typen diskusjon, er den en helt nødvendig del av kulturen vår.

Dette er en bearbeidet versjon av et innlegg Heidi Bale Amundsen holdt på fagseminaret «Kritikk i den nye offentligheten», arrangert av fagavdeling for kunst og kultur i Bergen kommune 9. mai 2019.