Kritikkverdige arbeidsvilkår

I forbindelse med lanseringen av Lars Saabye Christensens roman ?Bisettelsen? valgte NRK P2 å rette oppmerksomhet mot litteraturkritikernes arbeidsvilkår. Foranledningen var ganske enkelt at Saabyes forlag, Cappelen Damm, drøyde med å gi Dagbladet anmeldereksemplar av boken. Lanseringen fant sted tirsdag 19. august, men først dagen i forveien, vel å merke tidlig om morgenen, fikk Dagbladets litteraturkritiker Kåre Bulie mulighet til å begynne lesningen av den 412-sider lange ?Bisettelsen?. I løpet av én dag skulle Bulie lese, studere, fortolke og vurdere siste verk fra Saabyes hånd. Til køys kunne litteraturkritikeren ikke gå før han hadde skrevet ferdig anmeldelsen og levert denne til avisen.

Ifølge P2 hadde kritikere tilknyttet andre aviser fått god tid på seg. Anmeldereksemplarer var blitt sendt ut fra forlaget. Alt i sin skjønneste orden, bare ikke i Dagbladet. Som svar på spørsmål om grunnen til denne forskjellsbehandlingen, hadde informasjonssjef i Cappelen Damm, Ingunn Lindborg, følgende å si til NRK P2: ?Jeg har et godt forhold til Dagbladet, men akkurat det å betro dem med en bok lenge før sperrefristen, er ikke så klokt. Vi har ofte opplevd at den sperrefristen har blitt brutt.?

Akkurat. Dagbladet har et problem. Men det er ikke avisen alene om å ha ? for det P2 glemte å opplyse om, var at også VG og Aftenposten var blitt stemoderlig behandlet. Når det gjelder sperrefristen, dvs. ?loven? om at anmeldelser av en bok ikke skal stå på trykk før lanseringsdatoen, er ikke de store avisene til å stole på. Hadde ?Bisettelsen? kommet avisenes kulturredaksjoner i hende dager og uker før lanseringen, så hadde vi (hvis informasjonssjefen har rett) antagelig kunnet lese kritikernes refleksjoner over verket så tidlig som i slutten av juli.

Jeg betviler ikke at ?Bisettelsen? er en viktig roman. Det jeg stiller meg spørrende til, er måten Dagbladet, VG og Aftenposten håndterer boknyheten på. Visst må avisene få mene at det er en sensasjon at Saabye legger et tredje og avsluttende bind til beretningen som for 24 år siden ble innledet med ?Beatles?. Men hvorfor dette hastverket? Hvorfor rope i kor? At forlaget satser alle kort på Saabyes ferske utgivelse, er fullt forståelig. Det som derimot ikke er forståelig, er at avisenes redaktører ikke er villige til å satse sine kort på kritikernes anmeldelser.

La oss for all del unngå enhver misforståelse: Mitt kritiske blikk er ikke rettet mot kritikerne i de store avisene, det er rettet mot redaktørene. For hva er det eksemplet ?Bisettelsen? forteller oss? Jo, i likhet med så mange andre eksempler, forteller det oss at Medie-Norge mangler vilje til å verdsette kritikken. Og her snakker jeg ikke utelukkende om litteraturkritikken ? jeg snakker også om teaterkritikken, musikk-kritikken, kunstkritikken, dansekritikken, ja, jeg snakker om alle de forskjellige kritikksjangrene. I de store avisenes tabloide øyne er en anmeldelse i beste fall godt nyhetsstoff, i verste fall kulturelt fyllstoff. Regnestykket er tilsynelatende enkelt. Nærværet av anmeldelser = kultursider = prestisje. Og hvem sier nei til prestisje? Ikke avisene. Forunderlig derfor at den ene avisen etter den andre ikke sier et tydelig ja til kritikken.

Man kan lure på hvorfor redaktørene i Dagbladet, Aftenposten og VG prioriterer som de gjør. Og man kan lure på hvorfor redaktørene i Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen prioriterer som de gjør. Osv., osv. Hva vil avisenes redaktører med kritikken? Er de fornøyd med en situasjon der anmeldelsene fremstår som forbrukerveiledning for et antatt kjøpesterkt kulturfolk? Eller er redaktørene opptatt av å skape gode rammebetingelser for kritikken og dens utøver, den faglig kvalifiserte kritikeren?

Ingenting tyder på det siste. Rammebetingelsene er miserable ? og i enkelte aviser er rammebetingelse en meningsløs betegnelse. Den typiske kritikeren er en kontraktløs frilanser hvis selvangivelse hvert år mer enn understreker at han/hun tilhører kategorien underbetalt kulturarbeider. Honorarene avisene utbetaler er så elendige at tallene ikke egner seg på trykk. Den typiske kritikeren har verken tid eller råd til å bidra til utviklingen av det kritiske vokabularet. Den typiske kritikeren har kun tid og råd til å snakke kulturredaktøren etter munnen.

Eksemplet ?Bisettelsen? skriver seg inn i en trist historie: Historien om avisenes behov for å være først ute. Men er det noe kritikken ikke kan være, så er det ?først ute?. Kritikken kan ikke være rask og lett fordøyelig. Ære være Kåre Bulie og andre særdeles dyktige kritikere som håpløse arbeidsvilkår til tross, klarer å produsere leselige tekster. Men hva hjelper det at tekstene er leselige? Folk blir jo fortalt at den kritiske virksomheten er å betrakte som en massemedial virksomhet på lik linje med andre massemediale virksomheter.

Kritikken feller kvalitetsdommer, sies det. Problemet er bare at kvalitetsdommens kjerneord, ?godt? og ?dårlig?, daglig lar seg assosiere med reklamespråkets uforglemmelige slogans. Tommelen opp eller tommelen ned. Terningkast fem eller terningkast to. Duracellbatterier eller vanlige (dårlige) batterier. Ikke det spor merkelig at flere avislesere gir uttrykk for at de gir blaffen i anmeldelsene. En undersøkelse Norsk Respons gjorde for Nordiske Mediedager i Bergen i fjor, viste at flertallet av de spurte ikke fant det interessant å lese anmeldelser. På spørsmål om anmeldelsenes påvirkningskraft, krysset de fleste av for ?i liten grad? og ?ikke i det hele tatt?.

Men hva var det avisleserne egentlig svarte på? Selvfølgelig: Leserne svarte ikke på et eneste spørsmål om kritikk. Det de her svarte på, var spørsmål formulert av spørsmålsstillere som tok det for gitt at alle og enhver på dette tidspunktet (i fjor) ville oppfatte kritikk som synonymt med forbrukerveiledning. Hvor stammer denne forestillingen fra? Ikke fra kritikerne selv.

Det er m.a.o. på høy tid å sette spørsmålet om kritikernes arbeidsvilkår på den kulturpolitiske dagsordenen. Det bør være åpenbart at dette spørsmålet er uløselig knyttet til spørsmålet om hva det vil si å skrive uavhengige, konstruktive og kritiske anmeldelser. Jeg gjentar spørsmålet: Hva vil avisenes redaktører med kritikken? Jeg forventer svar.

Leif Høghaug, leder i Norsk kritikerlag

(Publisert i Dagbladet, 24. august 2008. Dagbladet leverte sitt svar på lederplass 30. august.)