«Kritisk utroskap». Referatet fra kritikerseminaret

Referat fra dag 1, 31. mai.

Tomas Espedal
Årets Kritikerseminar Kritisk utroskap ble innledet av forfatter Tomas Espedal med foredraget “Noe som ikke er godt fortalt”. Med utgangspunkt i sitt eget forfatterskap ønsket Espedal å diskutere de tradisjonelle litterære sjangrene, og de eventuelle mulighetene for å utvide dem. Et av Espedals hovedpoeng var at man i den norske samtidslitteraturen i for stor grad tar for gitt hva en sjanger er. I forlengelsen av dette understrekte han viktigheten av igjen å stille spørsmål som: Hva er en diktsamling? Hva er et dikt? Hva er en bok? Hva kunne en bok være? Hvorfor skal en bok alltid ligne på en bok? Hvorfor kunne ikke en bok eksempelvis ta opp i seg vår uoversiktlige tid på en annen måte enn den pleier? Selv har han i navnet bare skrevet romaner, men hver av bøkene hans inneholder like fullt elementer fra en rekke andre sjangere ? brevet, lyrikken, epitafet, essayet, novellen, osv. Det er bare et slikt mangfold som åpner for at selve romansjangeren kan utfordres og utvikles. I hans eget tilfelle, påpekte Espedal, tvinger sjangerblandingen seg fram nærmest som en nødvendighet det er materialet, hva han skriver om, som langt på vei avgjør hva slags form bøkene får. Tittelen på foredraget “Noe som ikke er godt fortalt” kunne derfor like gjerne stå som tittel på hele hans forfatterskap: Bøkene hans er et forsøk på å fortelle ting det rett og slett ikke er så enkelt å fortelle, i hvert fall ikke ved hjelp av ett enkelt uttrykk. Med klar referanse til festivalens hovedtema, ?Utroskap?, stilte Espedal seg avslutningsvis spørsmålet om hvorfor sjangrene i norsk samtidslitteratur er så tro mot seg selv. Dette spørsmålet gjelder like mye leseren som det gjelder forfatteren ? begge instanser må forplikte seg til å utfordre hverandre, og da spesielt på de punktene man synes å være mest enige om. Viktigheten av å fremme det man ikke forstår kan i så måte ikke undervurderes. Espedals sluttappell ble derfor også en oppsummering av foredraget: Vi må finne opp en ny bok!

Lynne Segal
Den australske kjønnsforskeren Lynne Segal foredro under tittelen “Critical Infidelity”. Foredraget var i det store og hele knyttet opp mot Segals nyeste bokutgivelse, memoarene Making Trouble. Med disse memoarene har hun ønsket å utfordre den tradisjonelle engelske og amerikanske erindringsboken, som i så stor grad er orientert mot det individuelle ? det vil si enkeltmenneskets minner og historie. For Segal har det derimot vært viktig å betone det kollektive aspektet ? et av hovedpoengene hennes har vært å vise hvordan enhver personlig historie også er en mer kollektiv historie. I Making Trouble blir dette doble perspektivet tydelig ved at hun på den ene siden forsøker å se tilbake på sin egen historie og utvikling, og på den andre siden å plassere denne i en større sammenheng: Er det noe som har bidratt til å forme hennes eget liv, er det nettopp generasjonstilhørigheten. Med dette fokuset ble også andre spørsmål enn de man vanligvis assosierer med memoarsjangeren, viktige: Hvordan skrive på vegne av andre enn seg selv? Segals agenda har særlig vært å finne ut av hva kvinnefrigjøringen handlet om og hva den betydde og i forlengelsen av dette hvordan posisjoner, samfunnsforhold og maktkonstellasjoner endres med tiden. Gårsdagens opprørere kan i dag tilhøre etablissementet. På 1960- og 70-tallet betraktet hennes generasjon seg selv som anarkister og dissidenter, mye på grunn av synspunkter og holdninger som i dag langt på vei er aksepterte. På universiteter verden over har eksempelvis kjønnsstudier, som til å begynne bare dissidenter interesserte seg for, blitt en etablert forskningsgren. Slike endringer gjør det ifølge Segal nødvendig å stille spørsmål som: Hvor er dagens feminister? Hvor er dagens sosialister? Hvem gjør opprør i dag? Segal ga ingen entydige svar på disse spørsmålene, men antydet at situasjonen og samfunnsforholdene nå har endret seg så vidt mye at man like gjerne kunne omformulere spørsmålet: Hvem har tid til å være opprørere og utro mot systemet når man samtidig skal jobbe 16 timer daglig?

Dubravka Ugresic
Den kroatiske forfatteren og kritikeren Dubravka Ugresic stilte med foredraget “Transition: morphs and polymorphs”. Ugresics hovedanliggende var å undersøke hva som har skjedd med intellektuelle og skribenter i de postkommunistiske samfunnene. Felles for disse samfunnene er at de befinner seg i en overgangssituasjon. Overordnet sett opplever man at senteret brister de strukturene som tidligere, på flere plan, fungerte samlende, eksisterer ikke lenger. I slike tider blir man selvsagt vitne til en rekke konkrete forandringer, men ifølge Ugresic er det de mentale landskapene som gjennomgår de største endringene. Følgelig blir det desto viktigere å spørre: Hva skjer med de intellektuelle? De skrivende? Er deres forhold blitt bedre og friere? Er de og kan de være kritiske? Det var på mange måter enklere før, da alt var svart-hvitt. Om man ikke vedkjente seg den offisielle orden, hadde man bare ett alternativ nemlig å gå under bakken og virke i det skjulte. Etter kommunismens sammenbrudd måtte man plutselig mestre en helt ny retorikk. Ugresic forholdt seg først og fremst til situasjonen i det tidligere Jugoslavia. Etter hennes syn er tendensen at den intellektuelle i stadig større grad fremstår som et produkt av markedet. Slik samfunnet ellers preges av at tegnet tappes for mening og av det Ugresic omtalte som en ?karnevalisering av ideologien, er den intellektuelle blitt ekstremt tilpasningsdyktig, ja fullstendig polymorf. Det vil si en som ikke lenger egentlig mener og står inn for noe som helst, men som kan fungere i en hvilken som helst sammenheng og endre oppfatning på sekundet. Slik Ugresic ser det, har den intellektuelle i de postkommunistiske samfunnene blitt en player, og rettferdiggjør det ved å vise til at alle andre opererer på samme måte.

Referat fra dag 2, 1. juni.

Cornelius Jakhelln
Jakhellns foredrag var en presentasjon av den darwinistiske litteraturteorien, slik denne er blitt utviklet av bl.a. Joseph Carroll i boken Evolution and Literary Theory (2004). Jakhelln innledet med å si at han alltid har vært utro mot ? stilt seg kritisk til ? den litterære institusjonen. Han sa han har tvilt på kritikken, litteraturvitenskapen, forlagene, Forfatterforeningen osv. Ifølge Jakhelln er den darwinistiske litteraturteorien et alternativ til det modernistiske/postmodernistiske kunstsynet han mener fortsatt er det gjeldende. Darwinismen åpner for en refleksjon rundt forholdet språk og natur. Hva er språket som natur? Språket er ikke det primære; språket kommer nedenfra, hevdet Jakhelln. ?Språket kom sent, og det har tjent oss vel.? Hjernen er et overlevelsesorgan, og litteraturen har en epistemisk funksjon. Den darwinistiske litteraturteorien vil vise hvordan vi oppnår kunnskap om verden gjennom fortellingen. Det råtnende liket ligger i humanismen, hevdet Jakhelln, som videre vektla teknikkens betydning for litteraturen: Uten Word ville litteraturen ligget øde.? Teknikken forandrer menneskets natur. Diktningen var alltid et sted der guder, mennesker og nye oppfinnelser kunne leve side om side. Jakhelln argumenterte for det han kaller en universell realisme en realisme som setter mennesket på plass og som er en medisin mot meningsløshet. Ifølge Jakhelln (og Carroll) er mennesker aper det har klikket for. (Carroll: Vi har ikke klart å frigjøre oss fra the animal life.) Den litterære skapelsen er en av kunnskapens former, og skriftprodusenten er først og fremst et biologisk vesen. Det er gjennom bøkene blir vi kjent med mennesket og de sosiale kodene som styrer menneskelivet. Også mellom dyrene finnes forskjellige former for kommunikasjon. Naturen skaper gjennom diktningen. Jakhelln viste til Thure Erik Lund: Man har fulgt etter naturen.

May Grethe Lerum
Lerum snakket om forholdet mellom kritikeren, leseren og forfatteren. Som leser er det lett å være tro, hevdet hun. Forholdet mellom leser og bok er et spørsmål om kjærlighet. Som forfatter er man tro mot fortellingen. ?Men som kritiker sliter jeg med troskapen, sa Lerum. Kritikeren misunner den kjærligheten som oppstår mellom leser og bok. Kritikerens største dilemma består i at han/hun blander seg inn i kjærlighetsforholdet leser-bok/forfatter. De fleste forfattere er åpen om kjærlighetsforholdet. Kritikeren blander seg inn i dette forholdet, hevdet Lerum, og kalte kritikken en krenkelse av kjærligheten: Ille for boken og forfatteren, ille for leseren. Troskapen er brutt idet forfatteren begynner å skjemmes over leserne sine og vice versa. Hva blir konsekvensene hvis utroskapen har oppstått mellom leser og bok? En anmeldelse påvirker forholdet til forfatteren. Ifølge Lerum finnes det imidlertid en løsning på utroskapsproblematikken leser-bok-kritiker: Bøker skrives for å berøre derfor må kritikeren også skrive med hjertet. Slik Lerum ser det, består kritikerens oppgave i å sørge for at rett bok møter rett leser. For Lerum er kritikken en form for forbrukerveiledning.

Torunn Borge
Torunn Borges foredrag var en redegjørelse for betegnelsen tverrlesning. Med denne betegnelsen vil Borge bevege seg bort fra et konsensuspreget litteratursyn og over til en lesemåte preget av umiddelbarhet og ydmykhet. Den ideelle tverrleser har ikke glemt minnet av å være en tolvårig leser,? sa Borge. Tverrleseren evner å lese som tolvåringen.? Tverrleseren fremviser et begjær etter forskjellige litterære utrykk; tverrleseren vet å verdsette både (f.eks.) Paul Celan og Margit Sandemo. Jeg har aldri skjønt hvorfor Celan og Sandemo ikke kan befinne seg i samme bokhylle, sa Borge. Videre ga hun følgende karakteristikk av det postmoderne mennesket: ?Det postmoderne mennesket tar for seg av tilbud på den kulturelle scenen ? men uten at begjæret er der.? Ifølge Borge er det vesentligste å i utgangspunktet innrømme sin egen lesning m.a.o. innrømme at man begjærer forskjellige verdener (Celans verden, Sandemos verden osv.) Følgelig bør kritikeren oppøve sin egen sensibilitet; kritikeren må passe seg for at arrogansen ikke svekker begjæret. Slik Borge ser det, kunne debatten om kioskromaner versus Forfatterforeningen vært annerledeshvis vi faktisk hadde tatt innover oss hva vi begjærer.

Leif Høghaug og Kaja Schjerven Mollerin