Kunståret 2015

OPPSUMMERING AV KUNSTÅRET 2015

Salongen er støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

I panelet: Kjetil Røed (kunstkritiker og hovedanmelder i Aftenposten), Oda Bhar (kunstkritiker og hovedanmelder i Morgenbladet), Lars Elton (kunstkritiker i Dagsavisen og VG). Ordstyrer: Mona Gjessing.

Mona Gjessing innledet med å påpeke at denne salongen har sammenheng med et ønske om å komme nærmere spørsmålet om hvem som fortjener Kunstkritikerprisen for 2015.
Videre oppsummerte hun kort 2015, som åpnet med at flere av Frankrikes mest profilerte karikaturtegnere ble drept under et terrorangrep på Charlie Hebdo-redaksjonen i Paris. Allerede dagen etter åpnet den lenge planlagte utstillingen Ytringsfrihet og avistegning i Stavanger, produsert av Avistegnernes Hus i Drøbak i forbindelse med grunnlovsjubileet 2014. Åpningen skjedde med politi tilstede. 27. februar åpnet en tegneutstilling og karikaturutstilling, med et tilhørende seminar om ytringsfrihet og respekt i Drammens Teater. Også her var bevæpnet politi til stede.
Gjessing trakk videre fram noen utstillinger som har vært svært synlige i mediebildet i år: Festspillutstillingen i Bergen, der Ane Hjort Guttu reiste spørsmål som «Er det medmenneskelighet eller kynisme når man som kunstner tar utgangspunkt i andre menneskers nød?» Derfra gikk Gjessing til Vanessa Baird, som nylig vant Lorck Shives Kunstpris og gjentatte ganger har tematisert flyktningestrømmen til Europa.
Munchmuseet har allerede presentert 3 av 6 av sine +Munch utstillinger; Nasjonalmuseet har vist storsatsningen Hannah Ryggen. Verden I veven; og Stavanger Kunstmuseum har for første gang vist en separatutstilling og stormønstring av byens fremste vevkunstner Frida Hansen. Astrup Fearnley Museet har vist Erling Kagges kunstsamling i utstillingen Love Story, og Kunstneres Hus har vist den omfattende utstillingen Krigens skygge. Politisk kunst i Norge fra 1914–2014.

Kjetil Røed tok opp tråden fra de politiske utstillingene, og mente 2015 har vært et ganske interessant kunstår, mens det politisk og økonomisk har vært heller kjipt. Økonomisk krise, politisk krise, flyktningkrise har preget nyhetsbildet. Russland rasler med sabelen, EU har problemer, det er terrorfare, IS brer om seg, og det har vært angrep i Paris og Beirut. I det hele tatt en apokalyptisk stemning.
Fra dette påpekte Røed hvordan det etter hans oppfatning er vanskelig å snakke om bare kunst, når man skal snakke om kunst. Han pekte på det den franske filosofen Jacques Rancière snakker om: Det sanselige, og hvordan verden består av en oppdeling av det vi kan se og det vi ikke kan se. Med dette i bakhodet – og spesielt ISIS’ ødeleggelse av kulturskatter hvor de inntar en bestemmende rolle for hva som skal sees og ikke sees – gikk Røed videre til noen utstillinger som hadde gjort inntrykk.
Krigens skygge som ble vist på Kunstnernes hus i vinter, fremsto som et slags bibliotek over måter å se krig på, og pekte mot hvordan man med krig kanskje må lære seg å se på forskjellige måter.
Røed trakk også fram Kunst i kamp på KODE, en beslektet utstilling som tok for seg den såkalte degenererte kunsten. Utstillingen viste hvordan kunst ble et direkte politisk redskap for Hitler. Røed mente utstillingen ga et interessant innblikk i kulissene, hvordan kunst kan være redskap for en ideologi. Han mente utstillingen kanskje kunne vært større.
På sporet av Matisse, som for tiden vises på Henie Onstad Kunstsenter, er også svært god ifølge Røed. Den tar for seg kunstverkers proveniens, og er vel så mye en refleksjon over hva som foregår bak kunstobjektet: Maktspillet og dramaet. Her kommer også krigen inn igjen. «Fantastisk spennende utstilling, fulgt av en god publikasjon».
Røed påpekte også det han mente var en interessant dialog mellom to punkter i byen som oppstod i sommer: Oslo domkirke og Regjeringskvartalet. 22. juli senteret svikter fullstendig når det gjelder refleksjon, mener han, og trakk inn Cruelty has a human heart av Lise Bjørne Linnert, vist i Domkirken som en nødvendig motsats inn av Lise Bjørne Linnert. Verket fungerer som et arkiv over forskjellige måter å gå inn i ondskap på.
Røed trakk fram to andre prosjekter som er i dialog med hverandre: Steinar Haga Kristensens Konsensusbilde i Rådhusatelieret og Katie Patersons Fremtidsbibliotek, der førstnevnte nå er innkapslet i veggen etter at Kristensen har flyttet ut av atelieret sitt, mens Fremtidsbiblioteket enn så lenge eksisterer som en skog som om 100 år skal bli til bøker. Begge fungerer som tidskapsler, refleksjonsbilder om fremtiden, som åpner for det som kommer til å skje.
Om Munch+ serien mente Røed at Munch + Melgaard var en usedvanlig og interessant utstilling, fordi den bringer Munch ut av balanse. «Rølpete, men det er kvaliteten».
Hannah Ryggen er kjempeinteressant, der hun trekker politiske betraktninger inn i en personlig sfære. Astrup Fearnley Museet derimot forteller en dørgende kjedelig presentasjon av samlingen i Good Morning America, og Damien Hirst må være en av de verste utstillingene noensinne.

Oda Bhar innledet med å peke på at 2015 har vært biennalenes, tekstilkunstens, og dialogutstillingenes år. Hun mente det har vært flere eksempler på at kunstnere tør å tenke utenfor boksen, noe som har gitt noen av de beste utstillingsopplevelsene.
Sommeren sto i tekstilkunstens tegn. Hannah Ryggen på Nasjonalgalleriet var den første separatutstillingen med en kvinnelig kunstner her på 18 (!) år. Bhar framhevet også at det i utstillingen var gjort rom for humor og koloritt, i tillegg til politikk.
Videre mente Bhar at Frida Hansen-utstillingen ved Stavanger Kunstmuseum kan hende var enda viktigere enn Ryggen-utstillingen. Frida Hansen ble mer kjent i utlandet, og mange verk befinner seg i utlandet og hun er derfor vanskelig å få sett i Norge.
Anna Eva Bergman-utstillingen på Museet for samtidskunst trakk Bhar også fram. Stiftelsen har donert 150 trykk til museet, noe som er en stor begivenhet.
Bhar pekte også på en positiv konsekvens av at Nordenfjeldske lånte ut flesteparten av sine Ryggen-verk til Nasjonalgalleriet: En Gerhard Munthe-utstilling som ble vist i sommer. En rekke vevarbeider, og ikke minst med kreditering til de mange kvinnene som faktisk vevde arbeidene hans.
Bhar trakk også frem to utstillinger på Blaafarveverket: Torvald Moseid og Vigdis Hjorth, i tillegg til en rekke flotte gruppeutstillinger, deriblant Det magiske nord på Nasjonalgalleriet, NA NA NA – Ny norsk abstraksjon på Astrup Fearnley Museet der hun mente det var positivt at AFM trekker fram unge norske kunstnere.
Bhar var den eneste i panelet som har vært på LiAF, og kunne rapportere om en interessant helhet i et røft lokale som kledde utstillingen, og et åpningsseminar der kunstnere selv holdt performanceforedrag – «et bra grep.»
Også Bhar trakk fram Munch + utstillingene, også omtalt som «Munch og gubbene», og benyttet sjansen til å etterlyse kvinnene i serien. Bhar trakk også fram gruppeutstillingen If You Need to Ask, You’ll Never Know på Galleri Haaken, kuratert av Sverre Malling og Ole Jørgen Ness. «En ambisiøs blanding av inspirasjonskilder og venner, en morsom og sprelsk utstilling.»
En annen perle av en utstilling i følge Bhar, var Avkledd! Alfred Hrdlicka og Gustav Vigeland vist på Galleri Würth.
Blant separatutstillinger verd å nevne, trakk Bhar fram Hilma af Klimt på HOK, Guttorm Guttormsgaard på Stenersenmuseet, El Anatsui på Kunstbanken Hamar.
Bhar viet også oppmerksomhet til enkelte happenings, der høydepunktet for henne var Michael Rakowitz’ performance-lunsj Enemy Kitchen på Fritt Ord, i anledning seminar på HOK, og Kurants prosjekt Seng og video under TIFF i Tromsø, der publikum kunne se videokunst mens man overnattet i en japansk sovekapsel. Fin måte å vise videokunst på.

Lars Elton begynte sin oppsummering med november 2014 og Peder Balke-utstillingen da den ble vist i London. Han påpekte at verdens øyne snur seg mot norsk kunsthistorie. Derfra påpekte han at det historiske aspektet har vært viktig i 2015.
I likhet med sine medpanelister trakk også Elton fram Hannah Ryggen og Frida Hansen. Om sistnevnte bemerket han den innsamlingsjobben som museet har gjort, og en særdeles god katalog. Videre nevnte han Anna Eva Bergman som en flott utstilling.
Elton nevnte også Tom Sandberg-utstillingen på Kunstnernes Hus, som han ikke syntes var god nok. Som han sa: «Den var sammenrasket av bilder i den tilstanden de befant seg i. Dårlige innramminger og et utvalg som ikke var godt nok. Det var deilig å se Sandberg igjen. Dessverre tror jeg den utstillingen var for stor at det blir en annen – og bedre – større retrospektiv utstilling.»
En annen historisk utstilling som Elton trakk frem, var Siksi på F15, kuratert av Gertrud Sandqvist og John Peter Nilsson. En interessant utstilling i følge Elton som tok for seg vår nære kunsthistorie.
Vebjørn Sand var blant kunstnerne som i 2015 fikk god omtale av Elton, fordi han i følge Elton endelig hadde funnet et motiv som sto i stil med hans pompøse stil.
Også Elton trakk fram Krigens skygge, men sa seg noe uenig med Røed i omtalen av 22. juli-senteret, som Elton mener er en viktig og god utstilling som fungerer bra nettopp fordi den ikke tolker eller kontekstualiser, men forteller på en nøktern og naken måte. Videre var Elton enig med Røed i omtalen av Lise Bjørne Linnerts prosjekt Cruelty has a human heart.
Elton bemerket videre at norske gallerier og visningssteder har kommet i posisjon internasjonalt, og nevnte i den sammenheng El Anatusi, men også Zanele Muholi på Akershus Kunstsenter.
Avslutningsvis listet Elton opp utstillinger i det han kalte «Hvem husker vel den utstillingen?» Astrup Fearnley-utstillinger, Festspillutstillingen, Momentum. Den viktigste han kommer til å glemme, er OCAs utstilling They Went Away to Stay av Ayreen Anastas og Rene Gabri med Ben Morea. Camille Norments utstilling i Venezia, som OCA er ansvarlige for, roste han derimot opp i skyene.

Diskusjonen åpnet med enighet mellom Røed og Elton angående Zanele Muholi, men ikke Festspillutstillingen til Ane Hjort Guttu, som Røed i motsetning til Elton mente var god. Røed påpekte at man med aksjonistisk kunst kanskje forventer resultater med en gang, noe som er feilaktig.
Guttus video handler om en kunststudent som setter seg på gata sammen med en tigger. Røed mente dette var fint, det begynner et sted, det trenger ikke være noe større, det kan holde med en enkel gest, mens Elton mente solidariteten til vedkommende ikke strakk seg lenger enn hennes egen navle, hvilket trakk ned for utstillingen.
Fra sidelinjen skjøt Bhar inn at man bør skille mellom politisk og aksjonistisk kunst. «Politisk kunst antyder, mens aksjonistisk handler mer om å gjøre. Likhetstegnet mellom politisk kunst og aksjonistisk kunst kan vi legge igjen på 70-tallet. Ane Hjort Guttu er mer politisk, hun reiser politiske spørsmål.»
Elton trakk fram et annet politisk verk han mente var vellykket, nemlig Marianne Heskes House of Commons som nå står foran Stortinget. Et nedslitt hus fra en relativt fattig familie som flyttes inn i maktens sentrum, stiller det til skue for de som er valgt til å ta avgjørelser på vegne av oss, tvinger dem til å se hvor vi kommer fra, hva vårt samfunn er tuftet på. Han nominerte Heskes verk til Kunstkritikerprisen 2015.
Røed samtykket i at dette er et fantastisk verk.
Elton trakk fram en annen utstilling, Sandbergutstillingen på Shoot, og pekte også på et annet interessant fenomen: to nye kommersielle fotogallerier har kommet til i Oslo: Shoot og Willas Contemporary.
Røed fulgte opp med et par mindre utstillinger som han hadde blitt fascinert av: David Lieske på VI VII’s, der tyrkisk homseporno ble satt opp mot modernistisk arkitektur. »Underlige saker, sånne ting finner du ikke andre steder enn i kunsten.» Røed trakk også fram Otto Plonk-utstillingen på Standard (Oslo), som viste kopier av de originale kunstverkene i den opprinnelige Otto Plonk-utstillingen.
Røed løftet også fram House of Foundation og Audiatur bokhandel som et interessant sted.
Blant mindre utstillinger trakk Bhar fram Yuka Oyama på Oslo Kunstforening som viste kostymer som gjenstander, sammen med videoer der kostymene var i bruk, og Shwan Dler Qaradakis utstilling på Kunstnerforbundet, en dyktig tegner med konkrete og gripende historier om egen flukt fra irakisk Kurdistan. Bhar nevnte også Jay deFeo på Peder Lund, og roste Peder Lund for å hente inn historiske kunstnere.
Mona Gjessing hentet opp tråden fra Veneziabiennalen og Norges bidrag Camille Norment. Det var delte meninger og sterke fronter om denne utstillingen.
Røed mente Norment hadde skapt et poetisk rom, estetisk og rolig, men samtidig et audiovisuelt paradoks, der det ekspressive og det kontemplative sto mot hverandre. Introvert og ekstrovert samtidig. Bhar på sin side mente dette var noe av det kjedeligste hun hadde sett, og det kjedeligste på biennalen. I hennes øyne avslørte åpningsperformancen desto mer hva verket manglet. Bhar mener Norment egentlig er en kjempeflott kunstner som har gjort mange andre bra ting, men dette ble blast.
Elton på sin side var begeistret, og så utstillingen som en diskusjon av modernitetens vilkår i vår tid, der Norment gjennom reproduksjon og deretter knusing av vinduene snakket om modernitetens krise. Eda mer aktuelt i senere tid når vi ser resultatene av Vesten kolonipolitikk.
I anledning Veneziabiennalen ble også Anne Karin Furunes trukket fram, der hun viste en større utstilling i Palazzo Fortuny.
Avslutningsvis nevnte Sverre Malling i salen Torbjørn Rødlands utstilling på Henie Onstad Kunstsenter, og Bhar var enig i at dette var en god utstilling, med en personlig kuratering som var en styrke ved utstillingen.

Referat ved Monica Holmen