Joar nango foto bergen kunsthall
Joar Nango, Festspillutstillingen 2020. Foto: Bergen Kunsthall

Kunstkritikerprisen 2020 delt ut

Endelig kunne utdeling av Kunstkritikerprisen 2020 finne sted. Tale til vinneren kan leses her.

Kritikerlaget 08. november 2021 PriserKunstNyheter

Tildeling av Kunstkritikerprisen til Joar Nango

Kunstkritikerprisen for det underlige året 2020 ble tildelt Joar Nango, og kuratorene Axel Wieder og Steinar Sekkingstad, for den forsinkede Festspillutstillingen, og nå skal prisen deles ut, så lenge på etterskudd. Om kunstfeltet ellers preges av eventifisering, så er denne tildelingen en del av kunstens long stretch, og det syns jeg er ganske fint: Kultur er hukommelsesarbeid, mens kunsten blafrer forbi. Det er bare den kunsten som huskes, som blir en del av den større kulturen. Dette er et faktum som Nangos praksis tematiserer på mange måter, og nettopp derfor er det kanskje ekstra passende at denne utdelingen har latt vente på seg, slik at vi får en anledning til å minnes hva det faktisk var som skjedde der inne i utstillingssalene. Som vi har lært, er det å huske, å huske igjen. Og det er en rekke gode grunner til at vi skal huske på Nangos sterke utstilling.

Kritikerlagets jury – som jeg ikke var medlem av – skrev følgende da prisen til Joar Nango ble bekjentgjort:

Joar Nango er opprinnelig utdannet arkitekt. Hans utstillinger fungerer gjerne som et arbeidsfellesskap for en undersøkende praksis preget av fleksibilitet, pragmatisme og tilpassing til naturen, inspirert av samiske erfaringer og urfolkstradisjoner. I Festspillutstillingen ved Bergen Kunsthall bidro håndverkere, kunstnere, forskere og kunsthistorikere til å skape objekter og forestillinger som brøt med etablerte estetiske og sosiale hierarkier. Utstillingen var en sterk, nærmest sakral, estetisk opplevelse, som i tillegg ga en unik mulighet til å dykke ned i samisk kultur- og arkitekturhistorie.

Begrunnelsen er mildt sagt vidtfavnende, og peker på en lang rekke egenskaper som gjør at utstillingen anses for å være av «særlig høy kvalitet», og «særlig betydningsfull», som er to av karakteristikkene som nevnes i kritikerprisens statutter. Disse karakteristikkene, «særlig høy kvalitet» og «særlig betydningsfull» nevnes ikke helt i samme åndedrett, og vi kan derfor ane at de nok ikke betyr helt det samme: Slik vi vanligvis definerer kvalitet, ligger det i verket. At noe er betydningsfullt skulle vel bety at det har en virkning på noen eller noe utenfor seg selv. For å gjøre jobben litt enklere for meg selv, skal jeg snakke litt om disse to sidene ved utstillingen: det ved den som er godt, i kraft av seg selv og ikke med hensyn til noe annet enn det, og det ved den som er betydningsfullt, det som gjør noe med verden omkring. Mange av dere vil nok tenke at et slikt skille høres litt malplassert ut i Nangos tilfelle: Er ikke hans kunst alltid, allerede engasjert og langt forbi alle tanker om kunstens autonomi? Jo, og nettopp derfor mener jeg at det er viktig å understreke kvaliteten i kunstnerskapet, det som ikke kan la seg fange av en idé om relevans, eller på noen sosial formel. Men det skal jeg komme tilbake til. Først vil jeg ta opp det innlysende: Nangos betydning for norsk kunstliv.

Innenfor retorikken skilles det mellom tre typer taler, rettstale, politisk tale og festtale. Den typen tale vi holder på med her, er åpenbart en festtale – en litt rar festtale, siden jeg driver og snakker om talesjangre, men likevel. En festtale handler oftest om å rose sitt emne, og da tenker vi jo at poenget med talen er nettopp det, å rose den det handler om. Men det er ikke alt, for poenget med festtalen er minst like mye å forene tilhørerne omkring den talen handler om, altså å skape et fellesskap ved hjelp av talen, med utgangspunkt i talens emne. En pris er egentlig bare en veldig kort festtale: «Vi setter pris på deg.» Og prisens egentlige mål er like mye fellesskapet som deler ut prisen som mottakeren av prisen. Så, når Joar Nango får kunstkritikerprisen, er det, altså som med alle priser, en tildeling som handler like mye om oss som deler den ut. Og oss, det er i denne sammenhengen kunstkritikerne, og dere vårt felles publikum.

I likhet med resten av kunstfeltet har også kritikken oppdaget hvilken unnlatelsessynd vi har utøvd overfor den samiske kulturen. Også kritikken har bidratt til å utdefinere samiske uttrykk. Heldigvis har en livskraftig generasjon av samiske kunstnere og noen viktige institusjoner tatt grep som gjør en slik holdning umulig i dag. Men sammenlignet med andre, mer solide institusjoner, står kritikeren sårbar overfor det enorme kunnskapsbehovet den samiske kunstneren stiller oss overfor. Dette minner ikke så rent lite om det kravet jeg møter i den egentlige jobben min, hvor jeg underviser kommende lærere og barnehagelærere i norsk. En av tingene studentene skal ha med seg ut i skoler og barnehage, er kjennskap til samisk fortellertradisjon, men kunnskapsgrunnlaget jeg og mine kolleger har for å undervise dem om dette er så sviktende, at det er tvilsomt at vi virkelig møter de kravene som læreplanene stiller oss overfor. Bevisstgjøringen som kunstfeltet har gjennomgått de senere årene, blant annet eksemplifisert gjennom RiddoDuottarMuseat på Nordnorsk kunstmuseum (som også fikk kritikerprisen) i 2017, mangler enda i stor grad innenfor det litterære feltet. Hvorfor det er slik får bli en annen paneldebatt. Men det er utvilsomt at Joar Nango har spilt en stor rolle i å forme og oppdra oss norske kritikeres. Noen, slik som Gaute Brochmann i dagens utgave av Morgenbladet går til og med så langt som å hevde at Nangos kraftfulle tilstedeværelse er en utfordring for kunstnerskapet. For hvem er i stand til å utfordre hans blikk på, og bud på det samiske? Det er et interessant spørsmål, som jeg ikke er den rette til å svare på.

Nangos kunstnerskap er uansett en stor gave. Vekten han legger på kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling om den samiske tradisjonen svarer på vårt behov. I Festspillutstillingen kommer denne praksisen til syne på flere måter, åpenbart i det som utgjør et av utstillingens hovedobjekter, biblioteket av bøker om samisk arkitekturhistorie, som i disse dager står utstilt på Nasjonalmuseets arkitekturavdeling, og i flere av verkene som er til stede i utstillingen. Men også i den serien av videoer som ble produsert da det viste seg at utstillingen måtte utsettes. Her tar Nango rollen som programleder – utspørrer – og tilveiebringer dermed sentrale innsikter som kommer publikum til gode i møte med resten av utstillingen. Denne spørrende og dialogorienterte tilnærmingen er typisk for Nangos praksis, og vi nyter godt av den. Det kulturelle formidlingsarbeidet han utfører foregår altså ikke bare gjennom en mer eller mindre tradisjonell arkiveringspraksis, men også i samtale, samarbeid, og i det materielle uttrykket.

For nå er det på tide at vi snakker om det materielle. I møte med Nangos kunst er det fort gjort å bli værende i diskusjoner knyttet til identitet, historie, makt. Og selv om disse tilnærmingene utvilsomt er sentrale og viktige for å forstå Nangos prosjekt, er det maktpåliggende for meg i dag å understreke hvor estetisk sterkt uttrykket hans er. Noe skyldes at konstruksjonene hans er noe så paradoksalt som kompromissløst pragmatiske. I en situasjon hvor arkitekturen tilsynelatende søker et ærlig uttrykk, men veldig ofte gjør det gjennom nokså subtile tildekningsmekanismer, er Nangos arkitektur en slags minimal brutalisme: Konstruksjonsprinsippet er om ikke i høysetet, så i alle fall helt sentralt. Dette, kombinert med en overveldende vilje til å fylle på med stadig mer gjorde Festspillutstillingen til en overveldende opplevelse. Samtidig oppstår det i denne pragmatikken enkelte små hellige øyeblikk – for å bruke prisjuryens metaforer – som med dette skinnet fra en hvalmage, var det vel. som alle videosamtalene han gjennomførte i tv-serien ble projisert på. I møtet mellom videoprojeksjon og skinn oppstår det noe litt teit, og veldig vakkert. Og det å tørre å oppholde seg der, i det spennet, det er stor kunst.

Det er en stor ære og glede å overrekke kunstkritikerprisen for 2020 til Joar Nango, Axel Wieder og Steinar Sekkingstad. Gratulerer.

Kristoffer Jul-Larsen

Bilder

Img 8792
Axel Wieder v/ Bergen Kunsthall