Kunstkritikerprisen 2023

Tale ved Nicholas Norton under utdelingen 24. mai 2024 på Kunstnernes Hus:

Velkommen alle sammen, til utdelingen av Kunstkritikerprisen 2023. Mitt navn er Nicholas Norton og jeg er leder for arbeidsutvalget i kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag og dermed har jeg fått det ærefulle oppdraget med å dele ut denne prisen. Det forrige arbeidsutvalget i Kunstseksjonen, som bestod av Tuva Mossin, Abirami Logendran, Eirik Zeiner-Henriksen og Tiril Flom, har utgjort nominasjonsjuryen for denne utgaven av Kunstkritikerprisen. En stor takk rettes til de fire, og ikke minst Kritikerlagets generalsekretær Anne Merethe Prinos, for arbeidet som er lagt ned. Selve prisen går som kjent til Ahmed Umar og Kunstnernes hus, ved sjefskurator Ida Kierulf i samarbeid med Anne Hilde Neset og Kristine Jærn Pilgaard, for Umars soloutstilling Glowing Phalanges som ble vist her på huset fra februar til april 2023. Det hører også med at utstillingen i tillegg ble vist på Bergen Kunsthall i fjor høst.

Vi i Kritikerlaget er veldig glade for at både kunstneren og kuratoren er til stede for overrekkingen og feiringen av prisen her i kveld, som er en statuett utformet av billedkunstneren Arne Nøst. Kunstkritikerprisen er, så vidt meg bekjent, den eneste kunstprisen som går til en utstilling hvor som helst i Norge, og som ikke er forankret i programmet til én kulturinstitusjon eller kunstdekningen til én enkelt redaksjon. Det gjør, tror jeg, at den ofte tildeles en utstilling som har vært spesielt nyskapende, har holdt høy kvalitet og ikke minst var av betydning for en større offentlighet enn bare kunstfeltet i seg selv. Det er uten tvil, vil jeg tørre å påstå, også tilfellet denne gangen.

Før vi overrekker prisen, vil jeg kort forklare prosessen bak den. Kunstseksjonen i kritikerlaget består av cirka 100 medlemmer. Disse medlemmene hadde i desember i fjor mulighet til å nominere inntil tre utstillinger eller prosjekter som de mener har vært av særlig høy kvalitet fra året som har gått. Nominasjonsjuryen mottok i alt 28 ulike nominasjoner og hadde den vanskelige jobben med å korte listen ned til tre kandidater, som medlemmene så stemmer på. Disse var, i tillegg til Umars utstilling, Basel Abbas og Ruanne Abou-Rahmes utstilling An echo buried deep deep down but calling still på Astrup Fearnley Museet og New Visions – The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media på Henie Onstad kunstsenter. Tøff konkurranse i år, med andre ord.

I begrunnelsen for nominasjonen av Umars utstilling vektla juryen dens evne til å koble personlige opplevelser, særlig kunstnerens oppvekst mellom Sudan og Mekka, til en rekke samfunnsaktuelle problemstillinger som kroppslig autonomi og kolonialismens ringvirkninger. Det som manes frem – skriver juryen i sin begrunnelse – er en friksjonsfylt fortelling om identitet, tro og kulturelle verdier, i tråd med Umars øvrige kunstnerskap og aktivisme.

Selv må jeg si at jeg – i likhet med juryen – opplevede Glowing Phalanges som en eksepsjonell utstilling. Jeg likte spesielt godt lydverket i høyre overlyssal hvor man satt i mørklagt rom, under et massivt takhengende teppe og lytte til bønnerop og religiøs sang fra Umars opprinnelige hjemland, Sudan. Det var et uventet grep, som ga rom for å sette seg ned, puste ut, og reflektere rundt de komplekse bindingene mellom religion, spiritualitet og livsførsel og hvorfor de ofte er så viktige for oss. Ikke minst skapte dette lydverket en slående kontrast til den mer klassiske fremvisningen av skulpturer i den venstre overlyssalen. De 99 skulpturene var, som flere i publikum sikkert husker, utformet som bønneperler, og laget av blant annet ibenholt, ulike typer dyrebein og skinn, materialer som Umar har gjenbrukt fra suvenirer kjøpt på Finn og på loppemarkeder. Disse suvenirene er gjenstander som opprinnelig ble laget av håndverkere i afrikanske land for å selge til turister og misjonærer, og som dermed er tilpasset europeiske idéer om afrikansk kunst. Med dette grepet, åpnet han opp for å reflektere rundt årsakene til at noen gjenstander regnes som kunst og andre ikke, samt de mange ringvirkningene forårsaket av vestlige lands kolonialisme.

Med det overstått, vil jeg gjerne be Ahmed Umar og Ida Kierulf komme opp på trappen for å motta prisen. Etter dette vil Ahmed selv si noen ord om arbeidet med utstillingen. Gratulerer til Ahmed, Ida og Kunstnernes hus!