Litteraturens forbrytelser. Den forbryterske diskurs

Årets festival, Forbrytelse og poesi, bød på utfordringer da vi satte oss ned for å komme opp med et godt seminarprogram. Da vi i desember forsøkte å utforme rammene, visste vi ikke at seminarets tittel dessverre skulle passe så godt inn i den virkelighet vi har erfart den siste tiden. Den forbryterske diskurs har kanskje blitt en ny genre; amerikanerne lyver, irakerne lyver, pressen vet ikke bedre, og retorikken har blitt forsøplet og meningene går i skyttergravene. Det går vel neppe an å ha mer «flaks» med en seminartittel som kan kommentere virkeligheten, og kanskje sette fokus på en språklig utvikling som nærmer seg det amerikanske, hvor i sannhet språket brukes til overgrep, både mot språket selv og mot lesningen.
I likhet med festivalen forøvrig opererte vi med et utvidet poesibegrep. Vi fant at tittelen «Forbrytelse og poesi» kunne virke hemmende for det vi mente seminaret kunne favne og utvidet og presiserte temaet til Litteraturens forbrytelser den forbryterske diskurs.
Årets kritikerseminar ville altså nærme seg emnet forbrytelse ut fra en rekke ulike synsvinkler, med utgangspunkt både i poesi og prosa. Vi forholdt oss til forbrytelser i litteratur forstått tematisk, som skildring av kriminalitet, vold, bestialitet og krigføring, men så også på forbrytelse som litterær strategi; som «tyveri» av tekst og overskridelse av normer eller tabuer.
Vi er glade for at årets foredragsholdere så raskt og velvillig stilte opp, og vi mener at spennvidden blant dem var stor, samtidig som det gikk en rød tråd mellom deres forskjellige innfallsvinkler. Foredragsholderne sto ganske fritt til å utforme sine foredrag, og vi som arrangører var like spente som de øvrige seminardeltakerne på å høre hva de hadde å si.
Cathrine Grøndahl
Poeten og juristen Cathrine Grøndahl sto for oss som nærmest selvskreven til en festival med tittelen «Forbrytelse og poesi». I sin nye diktsamling, Lovsang, utnytter hun den unike mellomposisjonen hun er i til å få i stand et møte mellom poesi og juss. I en artikkel i det svenske tidsskriftet Lyrikvännen betegner hun seg som en «dobbeltagent» som «sender ut litterære rapporter fra et stengt juridisk land».
Grøndahl fikk innlede Kritikerseminaret med et foredrag kalt Poesi uten forbrytelser? I foredraget sitt hadde hun en tematisk tilnærming til emnet. Hun stilte spørsmål om det er slik at forbrytelser i liten grad er tema for poesi, og hvis så er tilfelle ? hvorfor?
Etter å ha lett gjennom moderne norsk poesi, var Grøndahls svar at alvorligere forbrytelser (som drap) sjelden er tematisert. Hun skisserte noen mulige årsaker til dette: at forbrytelser ikke har samme funksjon i et dikt som i en roman, hvor et drap eller en annen grov forbrytelse kan fungere som «motor» i fortellingen; at det kanskje er et for upersonlig tema for en genre som søker en personlig tone; at det oppfattes som for vulgært og billig, forbundet med tabloidavisene; eller at det rett og slett ikke ligger i tiden.
Noen få eksempler på poesi med forbrytelser som tema hadde hun imidlertid funnet, og hun mente å kunne identifisere tre kategorier dikt hvor dette forekommer: ballader, episke dikt og kampdikt. Blant eksemplene hun ga og gikk nærmere inn på, var Brechts ballader, episke dikt av Oscar Wilde, Jean Genet og Charles Baudelaire, Rune Tuveruds Robin Hood Hills, Karin Hauganes Ruiner av forbindelse og Posisjon vitne, Jens Bjørneboes kampdikt for det fortapte mennesket og Fredrik Fasting Torgersens dikt om loven, «For de rike ? av de rike».
Aage Storm Borchgrevink
Forfatter og litteraturkritiker Aage Storm Borchgrevink, som siden 1993 har arbeidet som rådgiver for Den Norske Helsingforskomité, åpnet sitt foredrag med å gi det en annen tittel enn den som var annonsert i seminarprogrammet. Tittelen skulle være Virtuell krig, og tema for foredraget var litteratur som tar for seg opplevelsen av at krigen fremstår som uvirkelig, av at virkeligheten forsvinner.
Borchgrevink tok for seg tre romaner som eksempler på slik litteratur: norsk-amerikanske John Erik Rileys Mølleland, amerikaneren Gabe Hudsons Dear Mr. President og kanadiske Michael Ignatieffs Virtual War. Den lekingen med genre og kryssklippingen av dokumentar, fantasi, filmreferanser, litterære referanser etc. som man finner i disse bøkene, representerer ifølge Borchgrevink en dypt inderlig mimetisk respons på en krig som har blitt videospillaktig. Krigens tilskuere opplever seg som umyndiggjorte men skyldige i litteraturen finner man forsøk på å takle erfaringen av krigen slik den representeres i mediene, forsøk på å bearbeide den grunnleggende skyldfølelsen.
Hva er det så som gjør den moderne krigen virtuell? Borchgrevink forklarte det ved å vise til begrepet RMA Revolution in Military Affairs. Revolusjonen betegnelsen viser til, er amerikansk, og det dreier seg om en (for angriperen) billigere krig, med mindre tap av soldater, hvor drepingen og ødeleggelsen skjer på langt hold og utføres av profesjonelle soldater. Avstanden mellom angriperen og de angrepne øker, og denne avstanden er fremmedgjørende.
Nora Simonhjell
Forfatter og litteraturkritiker Nora Simonhjell, som også er ansatt som førstelektor ved Høgskolen i Volda, holdt et foredrag hvor de formelle, retoriske og litterære grepene fremsto som vel så viktige som de påstandene hun kom med. Foredraget hadde tittelen Rapport fra Røynda. Avd. for tabu, og hadde på mange måter en overskridende form. Ikke bare overskred foredraget de tre kvarterene det i følge programmet skulle vare, men Simonhjell forbrøt seg også mot noen uskrevne lover. Hun holdt seg ikke til poenget, men hadde noen lengre, tilsynelatende uvedkommende digresjoner, hun henviste til private samtaler og situasjoner, hun gikk i dialog med den oppdiktede Simon Norahjell (som også er å finne i Jonny Halbergs roman En uskyldig tid), som hadde mange sterke meninger om litteratur, og hun brukte foredraget sitt som en anledning til å kunne gi tilbake en pakke sigaretter hun en gang hadde bommet av Stig Sæterbakken.
Noen av seminardeltakerne gikk underveis kanskje som en reaksjon på Simonhjells form? Det ble imidlertid etter hvert ganske tydelig for de som ble sittende at denne formen var illustrerende i forhold til det som fremsto som hennes budskap: en insistering på det litterære, i møtet med kravet om at litteraturen skal bety noe, mene noe. Med fare for å blande inn Simon Norahjells meninger i dette referatet, og med fare for å være reduktiv: Simonhjell definerte litteraturens oppgave som «fordomsoppløsende undring». Å gjøre verden enklere enn den er, er en forbrytelse, hevdet hun, og litteraturen reduserer ikke verden, men gir andre perspektiver, andre blikk, gir oss det uhørte og det skremmende. Simonhjell uttrykte mistillit overfor «klar tale» og direkte budskap, og insisterte på at refleksjon ikke er en bevegelse fra A til Å.
Ulf Karl Olov Nilsson
Andre dag av seminaret startet med et foredrag av årets utenlandske representant: poeten, psykologen og tidsskriftsredaktøren Ulf Karl Olov Nilsson, som med sitt foredrag, Poesins passage à l?acte ? psykoanalytiska aspekter på poesi och förbrytelse, trakk trådene tilbake til Freuds psykoanalytiske forståelse av forbrytelser som utagerende handlinger, hvor ubevisste fantasier leves ut og gjentas. Han presenterte Jacques Lacans begreper acting-out og passage à l?acte, som identifiserer to forskjellige former for utagering. Mens acting-out beskriver handlinger som befinner seg innenfor en relasjon, innenfor det symbolske feltet, står passage à l?acte for handlinger som plasserer seg utenfor det symbolske og det mellommenneskelig sosiale ? innenfor det Lacan kaller det reelle.
Nilsson overførte Lacans begreper på poesien, og stilte spørsmål om hvordan en poetisk passage à l?acte ville se ut: «eftersom passage à l’acte som nämnts har att göra med ett utträde ur en symbolisk ordning torde detta kunna innebära två saker: ett avsägande av metaforen (…) och ett inträde i en mer konkret eller bokstavlig ordning». Videre hevdet han at en poesiens passage à l?acte ville «innebära ett slut på själva skrivandet som sådant eller åtminstone ett närmande av själva gränsen for vad som överhuvudtaget är möjligt att läsa och skriva.» Han ga fem eksempler han mente kunne betegnes som poetisk passage à l?acte: fra Anaïs Nins dagbok, fra en samtale mellom de franske poetene Claude Royet-Journoud og Emmanuel Hocquard, fra Stig Larssons Natta de mina, Lars Noréns oppsetning av stykket Sju tre og Marguerite Duras dødsbok.
Stig Sæterbakken
Forfatter Stig Sæterbakken avsluttet foredragsrekken med et nærmest brennende innlegg til fordel for de litterære kvaliteter i den omstridte svenske forfatteren Nikanor Teratologens tekster, med særlig fokus på Äldreomsorgen i Övre Kågedalen. Romanen oppfattes som uhyre provokativ både i form og innhold. Den er betegnet som nazi-porr, som bestialitet og uhyrlighet, og Sæterbakken er ikke uenig, men han leser en kvalitet i teksten som kanskje kan sies å innbefatte «det inhumanes edle kunst». Romanens vannvittige brutalitet gjenspeiler et samfunn hvor det bestialske er normalen. I Övre Kågedalen er alle overgripere og romanens protagonister utøver seksuelle overgrep og drap på unge gutter, men ingen går fri. Romanens hyperbolske realisme virker bekreftende på realitetene og løfter det grusomme opp på et litterært nivå gjennom fravær av ironi sett i motsetning til Abo Rasuls tekster, som Sæterbakken ser på som så distanserte at effektene blir påklistret, at brutaliteten og det amoralske ikke blir annet enn et slags ferniss. I Övre Kågedalen har forbrytelsen blitt umulig, da alle er forbrytere; livet er en seksuelt overførbar sykdom, sier en av karakterene der er lite håp i Norrland. Romanen reflekterer dette også ved å tekstlig utfordre konvensjoner; språket er dialektisk og til tider med uttrykk og vendinger som gjør den nærmest uoversettelig, og uforståelig, men Sæterbakken overbeviste med et foredrag som i sannhet satte fokus på forbrytelsen.
Avslutningsvis ble det holdt paneldebatt med alle deltagerne (bortsett fra Grøndahl) som i utgangspunktet skulle søke en diskusjon om hvorledes kritikerne kan forholde seg til forbrytelsen, og den forbryterske tekst, men som i større grad fikk en oppsummerende karakter.
Årets seminar videreførte fjorårets suksess. Vi opplevde tildels overfylt seminarrom med dobbelt så mange tilhørere som påmeldte seminardeltagere. Gjennom utvalget av foredragsholdere som alle var forfattere i tillegg til kritikere, følte vi at årets seminar både føyet seg inn i festivalens øvrige program og fungerte utvidende. Flere av foredragene avstedkom debatt også utover festivalens program, og dette seminaret viste igjen hvor viktig, og hvor fruktbart et slikt faglig møte mellom kritikere og forfattere, og tertiært offentligheten, kan være. Og dette møtet kunne aldri funnet sted uten den viktige støtten fra Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord, Den norske Forfatterforening og Norsk Forfattersentrum.
Med hilsen Mariann Enge og Asle Aasen Gundersen