Litteraturkritikk før og nå

Vi publiserer her en redigert versjon av foredraget Frode Helmich Pedersen holdt ved Kritikerlagets kritikk-seminar, lørdag 12. oktober 2013, Forfatternes hus i Oslo.

Jeg er blitt bedt om å si noe om litteraturkritikkens utvikling, og har valgt å legge dette opp på følgende måte: Først vil jeg peke på noen åpenbare forskjeller på hvordan kritikken ble skrevet i tidligere tider, det vil først og fremst si på 1800-tallet, sett i forhold til nå. Deretter vil jeg peke på noen konstanter, det vil si: spørsmål og aspekter ved litteraturkritikken som er forblitt uforandret. Til dette vil jeg knytte noen mer eller mindre normative refleksjoner for egen regning, basert på min erfaring som litteraturkritiker.

Historiske forandringer
Litteraturkritikken har alltid vært en hybridsjanger, da den har befunnet seg i skjæringspunktet mellom akademisk vitenskapelighet og journalistisk lettfattelighet. Likevel var dette skillet antagelig noe mindre påfallende i gamle dager enn den er nå. En av grunnene til dét, er at den allmenne kulturen har forandret seg ganske mye i løpet av de siste hundreogfemti år. Jeg sikter her først og fremst til tapet av en elitekultur – et tap jeg antar de færreste her er beredt til å beklage, men altså likevel en forandring. Og litteraturkritikken var jo en typisk elitesjanger – henvendt til det dannede og beleste publikum, som satte pris ikke bare på underholdende vidd, men også på filosofisk-estetiske spekulasjoner av forskjellig slag.

Dersom man tar for seg et knippe av de viktigste kritikerne i Europa på sytten- og attenhundretallet, vil man straks gjenkjenne en hel del av dem som forfattere, filosofer eller essayister i sin egen rett, med en selvstendig plass i den europeiske litteraturhistorien: Samuel Johnson og William Hazlitt i England, Sainte-Beuve i Frankrike, Lessing, Schlegel-brødrene og Walter Benjamin i Tyskland, Emerson, Lionel Trilling, og Edmund Wilson i USA, Johan Ludvig Heiberg og Georg Brandes i Danmark – og Monrad, Welhaven og Garborg i Norge. For nå bare å nevne noen.

Og for å holde oss i Norge foreløpig: I Norge på midten av attenhundretallet var de fleste avisene primært rettet mot eliten, det vil si: det dannede publikum, det øverste sjiktet av befolkningen. Dermed var ikke avstanden mellom akademiske- og litteraturkritiske arbeider så overvettes stor: For eksempel skrev en litteraturkritiker som Marcus Monrad, som jo var professor i filosofi ved universitetet i Kristiania, litteraturkritiske artikler tuftet på hans egen estetiske filosofi. Og Arne Garborg kunne i 1873 skrive en anmeldelse av Henrik Ibsens Kejser og Galilæer for Aftenbladet som til sammen utgjør 69 boksider, altså en hel avhandling. Selv om Garborgs artikkel antagelig må regnes som en rekord, var litteraturkritikken på attenhundretallet som oftest mye lengre enn den er i dag – gjerne fordelt over to eller flere numre av avisen, slik at den altså fortsatte neste dag. Og kritikken av de nye verkene til toneangivende norske forfattere som for eksempel Ibsen og Bjørnson, ble gjerne trykket på avisens første side: «Kritikkene var avisens blikkfang og førstesidestoff», skriver Arild Linneberg i litteraturkritikkens historie. Og han kommenterer videre: «Publikum må tydeligvis ha kost seg med lange estetiske eller filologiske spekulasjoner» (s. 66). Denne formen for avansert kos får man liten anledning til å dyrke ved lesningen av nåtidens norske dagsaviser.

Denne elitekulturen hadde minst to konsekvenser for litteraturkritikerne: For det første at de var av enormt mye større betydning enn de er i dag. Ta en kritiker som Clemens Petersen, som skrev i den danske avisen Fædrelandet. Hans kritikker var helt avgjørende for Bjørnstjerne Bjørnsons gjennombrudd i Danmark, og hans innflytelse kan ellers leses ut av Ibsens brev til ham etter hans ambivalente anmeldelse av Brand – Ibsen kommer til ham på knærne, eller for å si det like ut: han slikker ham oppetter ryggen, han bukker og skraper overfor hans store autoritet, samtidig som han forsikrer at han er i ferd med å forbedre seg som forfatter. Det fins ingen litteraturkritikere som har en slik status i dag – selv om mange av dem har studert litteraturvitenskap ved våre universtiteter i aldri så mange år.

Det andre forholdet som bestemmes ut fra elitekulturen, er kritikerens vektlegging av vidd og retorisk eleganse i sine egne kritikker, som dessuten ofte var spekket med estetiske refleksjoner og referanser til klassisk dannelsesstoff. Dette dannelsesperspektivet sier også noe om målestokken til datidens kritikk: Samtidens verker ble målt mot de beste av fortidens verker, og det var ikke uvanlig å sammenligne for eksempel Bjørnson med Shakespeare, Molière, eller Goethe. Slike sammenligninger gjøres sjelden eller aldri i dagspressen i dag – det ville antagelig anses som urettferdig dersom man om en ny norsk roman skrev at den kom til kort sammenlignet med Knut Hamsun, Virginia Woolf eller Thomas Mann. Likevel er dette vel et spørsmål kritikeren ikke kommer utenom, selv i dag: Hva er egentlig målestokken? Og hvis man – som jeg selv må medgi at jeg har gjort – har senket listen for å rose opp gjennom årene, vil man som kritiker vel ikke ha ondt av å spørre seg selv om begrunnelsen for en slik senkning av standarden. (Kanskje er den først og fremst et uttrykk for at kritikeren vil leve i fred med verden, og gjerne vil delta på litteraturfestivaler og opplesninger uten å måtte frykte angrep fra alle kanter.)

Dersom det i løpet av det jeg har sagt så langt skinner igjennom en viss nostalgi for tidligere tiders litteraturkritikk, er dette nok ikke helt feil oppfattet. Men det skal samtidig påpekes at kritikken i Norge og Danmark på attenhundretallet led av en del ideologiske skavanker som vi i dag heldigvis er kvitt. Noen av de verste utslagene finner vi i tiden rundt det moderne gjennombruddet, da den nye og samfunnskritiske litteraturen ble sablet ned i avis etter avis fordi den ble ansett for å være en forbrytelse mot den sanne og rene poesi. Her gikk det over stokk og stein, for å si det mildt, blant annet ble Bjørnson utsatt for dulgte trusler om politianmeldelse og tukthus av Morgenbladets kritiker etter utgivelsen av skandalestykket Kongen (1877). Ibsen fikk lignende behandling etter utgivelsen av Gengangere (1883) der det i Morgenbladet blant annet heter at denne boken «ikke hører hjemme på julebordet i et kristent hjem», mens Aftenpostens anmelder skriver at «stykket gjør et motbydelig inntrykk».

Dette er eksempler på en form for konservativ, ideologisk kritikk som heldigvis er fordrevet fra spaltene i norske aviser. Denne typen kritikk hadde forresten sitt motsvar blant de liberale, det moderne gjennombrudds forkjempere, for eksempel brødrene Brandes. De så seg nemlig ofte nødt til å bedrive partikamp også når de skrev kritikker, slik at de ikke gikk av veien for å hylle det moderne gjennombruddets forfattere helt uavhengig av den litterære prestasjonen – altså kun for å drive propaganda for en bestemt type litteratur. En slik partikamp er likevel ikke nødvendigvis et onde: den var i hvert fall ofte helt nødvendig for å bane veien for en type litteratur som brøt med de gjengse oppfatningen om hva litteratur er og bør være. Slike partikamper fortsatte å gjøre seg gjeldende i Norge i hvert fall frem til 1970-tallet, og jeg er langt fra sikker på om det kan betraktes som et sunnhetstegn at slik partisk litteraturkritikk i dag ser ut til å være fraværende.

Foreløpig oppsummering: Overgangen fra en elitekultur til en mer populær og underholdningsbasert allmennkultur har hatt betydelige konsekvenser for litteraturkritikken: På minussiden har litteraturkritikken åpenbart mistet mye av sin prestisje og status, den er rett og slett blitt mindre viktig, og har til en viss grad stått i fare for å degenerere til servil litteraturomtale og sjuskete forbrukerjournalistikk. Og når kritikken generelt sett oppleves som mindre viktig, er det også fare for at kritikerne selv tar for lett på sin egen oppgave. Kritikkene er dessuten blitt kortere enn de var, de blir skrevet under større tidspress, og er mindre preget av generelle estetisk-filosofiske overveielser. De er vel også blitt mer konforme når det gjelder stil og sjanger enn de var tidligere. På plussiden er kritikken i dag mer åpen, den skrives av flere forskjellige typer skribenter, og er ikke lenger så ideologi-drevet som tidligere tiders kritikk. I tillegg har den også blikket rettet mot et mye videre, mer mangslungent og mer tverrestetisk kunstfelt.

Mange av disse forandringene ligger utenfor vår kontroll, og er dermed fint lite å gjøre med. Men én ting som vi som kritikere kunne ha lært av tidligere tiders kritikker, var en større variasjon i selve skrivemåten. Litteraturkritikken i Norge mellom 1840 og 1870, hadde, som Arild Linneberg peker på i sin kritikkhistorie, et stort spekter av former: Den kunne være «dikt, skuespill, fortelling, satire, lovsang, gravsang, biografi, essay, artikkel, avhandling». Om ikke alle disse formene er mulige i dagens mediale situasjon, er det åpenbart rom for å utvide det sjangermessige repertoaret.

Historiske konstanter
Neste punkt på mitt program er å peke på noen historiske konstanter ved det å skulle skrive litteraturkritikk, altså det som ikke har forandret seg. Jeg vil her først og fremst fokusere på det vi kan kalle litteraturkritikkens krise: Helt fra litteraturkritikkens barndom i Europa på midten av 1700-tallet har kritikken befunnet seg i en vedvarende krisetilstand. Den har vært utsatt for harde angrep, ikke bare fra forfattere, men også fra kritikerne selv. Litteraturkritikk har kort sagt alltid vært forbundet med intellektuell strid, og har helt fra starten blitt anklaget for å være dårlig, overfladisk, ondsinnet, kunnskapsløs – også videre. Den nylig avdøde tyske litteraturkritikeren Marcel Reich-Ranicki uttrykte dette på følgende måte med hensyn til situasjonen i Tyskland:

Den tyske litteraturkritikken er dårlig. Den gjennomlever en stor krise, den ligger nede full av sykdomstegn. Dens misére er åpenbar, dens forfall opprørende, dens skammelige lavmål er ikke lenger mulig å legge skjul på. Så heter det i hvert fall idag. Først idag? I alle fall siden Lessings tid er kritikken blitt beskrevet med de samme uttrykkene – vi hører hele tiden om krise og misère, om forfall og elendighet, om bunnpunkt og lavmål.
(Marcel Reich-Ranicki, Lauter Verrisse München 1992 [ 1984 ], s. 20. Min oversettelse, tilgjengelig på Vagant.no)

Hva er grunnen til dette? I følge Reich-Ranicki er aggresjonen mot kritikken som oftest foranlediget av negative, uærbødige, frekke eller krakilske anmeldelser. Slike anmeldelser fører alltid med seg spørsmålet om kritikkens legitimitet, altså: Hva er det som gir en bestemt kritiker rett til å stille seg til doms over et annet menneskes åndsverk? Hvilken kompetanse har han? Hvilket ærend er han ute i? Hvilke kriterier legger han til grunn for sin dom? Slike spørsmål er like presserende i dag som de var for hundre eller tohundre år siden. Og de er stadig like umulige å besvare på en måte som er egnet til å tilfredsstille kritikerne av kritikken. Reich-Ranicki presenterer et bredt utvalg av ukvemsord som er blitt brukt om kritikere opp gjennom tidene: «Ved siden av hunder og klapperslanger er særlig insekter en favoritt i disse vennlige sammenligningene, særlig lus, lopper og veggedyr» skriver han. Slike sammenligner foretas stort sett av forfattere, og antagonismen mellom forfattere og kritikere er et evig tilbakevendende fenomen som vil bestå så lenge det finnes kritikere som skriver nedsablende anmeldelser.

Denne antagonismen er etter mitt syn hverken mulig eller ønskelig å gjøre noe med. For en fredsslutning på dette feltet ville bare kunne komme som en konsekvens av at kritikerne begynte å skrive anmeldelser på forfatternes premisser. Dette har riktignok vært foreslått med jevne mellomrom, på litt forskjellige måter, men er og blir en dårlig idé. Blant de mest innflytelsesrike forslagene i så henseende, er Goethes, og kommer i forbindelse med hans skille mellom to typer kritikk, den ødeleggende og den produktive:

Det finnes en ødeleggende og en produktiv kritikk. Den første er meget enkel: man trenger bare å konstruere en eller annen målestokk eller ett eller annet mønsterbilde i sitt eget hode, så sneversynt det enn måtte være, og deretter freidig slå fast: det foreliggende kunstverk stemmer ikke overens med det og duger derfor ikke, ferdig med den saken, og man kan uten videre erklære sine krav til verket for uoppfylte; og slik frir man seg for enhver form for takknemlighet overfor kunstneren. Den produktive kritikken er betraktelig vanskeligere; den spør: Hva har forfatteren satt seg fore å gjøre? Er dette forsettet fornuftig og forstandig? Og i hvilken grad har det lykkes ham å realisere det? Hvis disse spørsmålene blir besvart med innsikt og hengivenhet, så bistår vi forfatteren som vil forbedre seg i senere arbeider, idet han tar vår kritikk til følge. Og la oss gjøre oppmerksom på nok et punkt som ikke påpekes ofte nok: at man må bedømme mer med hensyn til forfatteren enn til publikum.
(Fra artikkelen «Graf Carmagnola noch einmal» (1821). Karl Richter (red.): Sämtliche Werke nach Epochen seines Schaffens, Bd. 13.1, München s. 373).

Denne passasjen er i Tyskland ofte blitt sitert som et mønstergyldig uttrykk for hvordan kritikeren bør arbeide. Selv følger jeg Reich-Ranicki når jeg tvert imot vil advare kritikere mot å rette seg etter det som her sies. Alle kan riktignok være enige om at det Goethe her beskriver som den ødeleggende kritikken hverken er bra eller ønskelig på noen måte. Problemet er at hans to alternativer ikke er dekkende for kritikkens situasjon og muligheter. For avvisende anmeldelser er jo langt fra alltid et resultat av at kritikeren har et ferdigkonstruert mønsterbilde som et gitt verk uforvarende kommer i skade for å bryte med. Som oftest skyldes de vel snarere at verket – etter kritikerens mening – ikke holder mål etter noen målestokk. Vi kan legge merke til at Goethe i denne passasjen faktisk på forhånd utelukker uærbødige anmeldelser, da han ikke bare hevder at kritikken skal skje på det litterære verkets egne premisser, men også at den alltid skal svare så «hengivent» som mulig på de spørsmålene verket reiser. Vi ser ellers tydelig hva som etter Goethes mening skal være kritikkens funksjon: nemlig å hjelpe forfatteren til å forbedre seg i fremtidige arbeider. Men er det virkelig rimelig å fordre av kritikeren at han skriver med tanke på forfatteren? Er det ikke tross alt langt rimeligere å si at kritikeren skriver for det lesende publikum?

Kritikerens forpliktelse overfor publikum er naturligvis en helt annen enn hva den ville vært dersom han skrev for forfatteren: Nemlig så tydelig og så velformulert som mulig å gjøre rede for sin egen forståelse, opplevelse og vurdering av det verket som skal anmeldes. Han bør riktignok, så langt det er mulig, spørre seg hva verket selv har prøvd å oppnå – og slik sett skrive på verkets egne premisser. Men dette er bare mulig opp til et visst punkt. I siste instans må kritikeren selv tre i karakter – og hans eller hennes subjektive, frie og selvstendige vurdering må da bli styrende. For det finnes det ingen metode, intet sett med kriterier, som kan gi noen garanti om gode og redelige anmeldelser. Kritikken er og blir subjektiv og erfaringsbasert, den kan aldri være noe annet. Og når jeg her legger såpass stor vekt på å forsvare den negative, frekke og uærbødige kritikken, er det nettopp fordi forsvaret for slike nedvurderende anmeldelser historisk sett ofte har vært ensbetydende med forsvaret for litteraturkritikken som sådan. Det er nemlig ytterst sjelden at en positiv anmeldelse gir støtet til et angrep på kritikken som institusjon.

Den negative kritikken er blitt forsvart av kritikkens store humanister gjennom tidene, fra Lessing til Friedrich Schlegel, Fichte, Schleiermacher, og senere for eksempel Walter Benjamin – som i artikkelen «Technik des Kritikers in dreizehn Thesen» sa det slik: «Bare den som kan tilintetgjøre, kan kritisere». Kritikkens forkjempere har ofte tydd til denne typen nokså brutalt klingende utsagn, uten at de bør leses som et uttrykk for ond vilje. De er tvert imot skrevet i bevisstheten om at en kritisk offentlighet er en human offentlighet. Og den sviende kritikken kan bare eksistere innenfor en åpen, tolerant og fritt diskuterende allmennhet. Når den politiske situasjonen blir totalitær, knebles også den kritiske anmelderen. Veien fra litterær til politisk kritikk er nemlig ikke så lang. Det er således betegnende at litteraturkritikken ble avskaffet i Tyskland da Josef Goebbels ble propaganda-minister: Kritikken ble da erstattet av litteraturomtale.

Vi kan – mutatis mutandis! – se en lignende tendens innenfor den positivitets-kulturen som omgir dagens demokratiske kapitalisme; vi skal fremsnakke hverandre, vi skal i alle sammenhenger fokusere på det positive, det glade, det oppløftende, mens ubehageligheter som kritikk, motstand, krangelvorenhet skal feies under teppet. Men i det øyeblikket kritikken erstattes av velvillig litteraturomtale, er kritikksjangeren død. Og i en tid da alle tenker mer og mer likt, er det desto viktigere at kritikeren våger å dyrke sin egen individualitet. Kritikken skal og må være uavhengig, personlig, begiestret, forbitret, krangelvoren, lidenskapelig, bitende, tydelig og velformulert. Og en negativ kritikk er ikke – i hvert fall ikke først og fremst – et uttrykk for ondsinnethet, men tvert imot et implisitt forsvar for den litteraturen som er bedre. Kritikeren har riktignok også et ansvar – med da først og fremst overfor publikum. Kritikeren er avhengig av leserens tillit, det vil si: Om leserne får på følelsen at kritikeren bare skriver slik han gjør for å posisjonere seg, eller for å bruse med fjærene, eller for å tekkes de riktige folkene, da vil det på sikt gå utover hans etos. Derfor vinner kritikeren på å være ærlig. Kritikkens dyder er derfor, før som nå, ærlighet, tydelighet, veltalenhet og individualitet.

Det å leve opp til disse dydene er alltid forbundet med risiko. Dersom man ser på biografiene til fortidens store kritikere, vil man finne at mange av dem var ganske ensomme – de ble etter hvert upopulære både blant forleggere og forfattere. Det er med andre ord belastende å skulle være for ærlig i møte med for mange dårlige bøker. Det letteste er derfor å fire på kravene, skrive velvilligere, og rose også der hvor rosen strengt tatt ikke er helt fortjent. En slik innstilling synes i dag nesten uunngåelig med tanke på den store mengden bøker som produseres i Norge hvert år. Bare et lite knippe av disse kan være virkelig gode, dette er nærmest et statistisk faktum. Men gitt denne situasjonen er det desto større grunn til å minne om at kritikeren skal og bør være en urokråke. Denne rollen er desto viktigere innenfor en kultur som blir stadig mer strømlinjeformet og selvtilfreds.

Tilleggsord
I løpet av Kritikerlagets seminar ble det, som et mer eller mindre underforstått motargument mot mitt forsvar for den negative anmeldelsen, lagt vekt på at kritikeren for all del må være ydmyk – at dette må være hans fremste etos. Men hva betyr det at kritikeren skal være ydmyk? Dersom det betyr at kritikeren skal være åpen i møte med en ny tekst, innebærer det slik jeg ser det ikke noe annet enn at kritikeren skal ta litteraturen og sin egen oppgave alvorlig, hvilket ingen har benektet. Dersom det imidlertid betyr å underkaste seg tekstens autoritet (uansett kvalitet), har vi å gjøre med et syn på kritikerrollen som jeg finner grunn til å advare mot.
Overfor en tekst som oppleves som god og rik, kan kritikeren gjøre mange ting: han kan forklare, han kan sitere, diskutere, analysere, beskrive – og på den måten skrive åpnende og inspirerende om den teksten som er til behandling. I min erfaring er dette et gledesfylt (om enn langt fra enkelt) arbeid. Men hva har dette med ydmykhet å gjøre? Etter mitt syn: ikke så mye. Gode tolkninger, skarpsindige lesninger, velformulerte anmeldelser er som oftest skrevet av selvsikre folk. I hvert fall må kritikeren ha selvtillit nok til å anse sin egen leserrespons som relevant også for andre.

Men formaningen om ydmykhet kommer jo ikke i forbindelse med positive vurderinger. Først idet boken etter kritikerens mening ikke holder mål, er det at ydmykheten påkalles: Vær ikke så rask med å dømme denne boken! For kanskje beror bokens tilsynelatende mangler på deg selv. Jeg antar at de fleste kritikere har en slik indre varsellampe, og dermed er beredt til å gi boken flere sjanser selv etter at de første tunge sukkene er begynt å melde seg. Mitt poeng om viktigheten av å kunne felle negative dommer, blir imidlertid først relevant etter at denne leseprosessen har munnet ut i en konklusjon, altså når den negative dommen er felt. Hva skal kritikeren med ydmykhet i en slik situasjon? Da kan ydmykheten, dersom den kommer til uttrykk i anmeldelsen, bare føre til å mildne eller dekke til den negative dommen.

Hvorfor skal den negative dommen dekkes til? Det kan neppe være av hensyn til leseren. Ydmykheten vil tvert imot føre til vaghet og utydelighet der kritikeren av hensyn til publikum burde beflittet seg på å være så klar og tydelig som mulig. Eller den kan føre til at kritikeren av frykt for å såre forfatteren rett og slett skriver positivt om bøker han egentlig ikke liker. Ingen er i lengden tjent med en slik uoppriktighet i anmelderiet. Til kritikerens habitus hører troen på at han er meningsberettiget. Den som er beredt til å ytre sin mening offentlig, må også stole på sin egen dømmekraft. En slik selvtillit med hensyn til ens egen dømmekraft står i et motsetningsforhold til den typen ydmykhet det ble tatt til orde for på seminaret. Hvilket altså er grunnen til at jeg avviser den.

Så til et annet argument mot den negative kritikken, som under seminarets paneldebatt ble fremført av Arild Linneberg. Det lyder slik: Vi er idag omgitt av poplærkulturelt søppel på alle kanter: dårlige reality shows og talkshows; en masse reklame og lettbent underholdning. Gitt denne situasjonen: Hvorfor skal vi bruke tid og spalteplass på å kritisere eller henge ut folk som har gjort noe så prisverdig som å skrive en bok? Dette er en innvending som er verd å overveie. Det vi her har å gjøre med er et mulig, strategisk valg i kulturkampen: Som et ledd i forsvaret for litteraturen som kulturelt fenomen, skal vi – foreslås det – slutte å rakke ned på dårlige eller middelmådige enkeltverker. Vi bør heller finne glede i det faktum at det fremdeles finnes folk som faktisk skriver litteratur. Etter mitt syn kan et slikt strategivalg ikke treffes uten at vi samtidig avskaffer kritikken som institusjon. Vi er som kritikere nødt til å arbeide ut fra den innstilling at de spørsmålene vi er satt til å diskutere, faktisk er viktige. At det faktisk spiller noen rolle om en bok lykkes eller mislykkes estetisk sett, og at det dessuten lønner seg å forklare hvordan og hvorfor. Dersom vi skulle la være å skrive negative anmeldelser av frykt for å skade litteraturens sak, ville det være ensbetydende med å gi avkall på det som gjør litteraturen verdifull: nemlig litterær kvalitet. Det ville være å gjøre litteraturen en bjørnetjeneste.

Av Frode Helmich Pedersen