Marta Norheim er Årets litteraturkritiker 2002

Det er et veldig ansvar å skulle peke ut «Årets Kritiker». 365 ganger så veldig som hvis prisen bare hadde gått til «dagens kritiker», for eksempel. Juryen har derfor forsøkt å nedlegge et tilsvarende veldig og ansvarsbevisst arbeid i sin utvelgelse. Vi har stort sett vært gjennom det som finnes av den norske litteraturkritikerstand, og vi har i tur og orden kommet til at de aller fleste kritikere i dette landet kan man si svært mye positivt om, men også noe negativt. Noen er for eksempel kvinner, mens andre er menn. Om dette er positive eller negative kriterier, har juryen ennå ikke kommet helt til enighet om; derimot har det hersket enighet om at de er kriterier, hvorpå vi har sett oss om etter andre. Kriterier, mener jeg.
Noen kritikere har en skarp tunge, andre er det en nytelse å lese, mens atter andre kan være for eksempel rettferdige, eller endog kunnskapsrike.
Etter å ha vendt opp og ned på de fleste kriterier og vrengt de fleste kritikere ut og inn og frem og tilbake, ble vi sittende igjen med én kritiker som ganske enkelt ikke lot seg redusere, uansett hvilke knuteprøver vi utsatte henne for: Marta Norheim.
At Marta Norheim har gitt litteraturkritikken en stemme, er en blødme. Marta arbeider i radioen, i rikskringkastingen, med stemmen som redskap. Men likevel har hun gjort akkurat det: Gitt litteraturkritikken en stemme. Ingen andre norske litteraturkritikere er så riksdekkende som Marta Norheim. Hun har – titusener av radiolyttere ville si – en besnærende radiostemme, så behagelig og profesjonell at man lener seg godt tilbake i stolen og kvepper til når det smeller inn i en hvor skarp hun er.
Hun er ikke redd for å si hva hun mener, og likevel er hun allment respektert. Det er nesten en selvmotsigelse, og det henger sammen med seriøsitet, grundighet og kunnskapsnivå. Det går ikke an å motsi Marta Norheim, samtidig som hun aldri blir bastant påståelig, bare spørrende og diskret kunnskapsrik.
Hvis det er én stemme som symboliserer, nei som utgjør litteraturen i NRK Radio, så heter den stemmen Marta Norheim. Hun har vært motoren bak Askeladden, bak Kritikertorget, bak Kulturnytt, bak Boktorget. (Eller foran, ettersom man ser det.) Hun har vært litteraturen i først P1, så P2 i minst tre manns minne, slik dette begrepet etter hvert defineres. Alt forflates, selv P2 blir mer og mer rocket ned til flat låtdragning og flåsete fjortisvitser i en tid da visdomsidealet er å huske hvem som vant eller ble stemt ut i går, og dannelse er en talefeil; men så lenge Marta er der, har vi en garanti for at grunnfjellet er igjen.
Soliditet er et av de ordene jeg alltid har forbundet med Marta Norheim gjennom de snart 30 årene jeg har kjent henne. De fleste av disse årene har hun vært litteraturstemmen i NRK. En posisjon hun har brukt til også å trekke inn andre og oppdra og utdanne minst én generasjon norske litteraturkritikere. Og til å oppdra lytterne til å bli litteraturkritikere, gjennom utviklingen av P2-lytternes romanpris, som hun også er motoren bak (eller foran). Diskret og vennlig tvinger hun, for åpen mikrofon, ellers fredelig umælende mennesker til å begrunne sine meninger om litteratur og dermed til å tenke over hvordan litteraturen virker på dem og hva det er som får den til å virke slik.
Hvis noen skulle kunne forføre det norske folk til litteratur og god smak, måtte det være Marta Norheim. Dersom Marta også hadde husket helt konsekvent å vurdere oversetterens innsats i omtalen av bøker hvis klangfulle norske språkdrakt neppe bare skyldes en moderne tsjerkessisk dikter eller en antikk gresk filosof, ville harmonien ha vært fulkommen. Det har noe med autoritet å gjøre, en hel del med profesjonalitet, men også med eleganse og bevisst bruk av kritikerens og radiomenneskets virkemidler.
Disse virkemidlene er varierte; og når man snakker om Marta Norheim som kritiker, må man se videre enn til den rene, tradisjonelle bokanmeldelse. Marta Norheim har rendyrket den indirekte bokanmeldelse, en genre hun langt på vei selv har funnet opp, for eksempel ved å intervjue en forfatter så elskverdig og forståelsesfullt at vedkommende ikke har noen annen mulighet tilbake enn å slakte sin egen bok, kanskje av respekt for og kjærlighet til intervjueren. En respekt og en kjærlighet som i dette tilfellet i høy grad også omfatter litteraturen.
Norsk Kritikerlags jury håper, ved å utrope Marta Norheim til Årets Kritiker 2002, å bidra til at vi får beholde Marta, litteraturens stemme, som en røst som varer lenge. Når prisen består av Ingrid Egebergs trykk «Mistet munn», er det derfor for all del å oppfatte ironisk, ikke bokstavelig. Vi kritikere kan nemlig det der med ironi, som vi gjennomskuet både lenge før den såkalte ironiske generasjonen ble født og i hvert fall før den døde igjen.
Gratulerer!