Martin Seel om kritikk
Så langt i rekken av innlegg på estetisk seminar som i år har handlet om kritikk, ble innlegget til Martin Seel, professor i filosofi, overraskende nok det som lød mest pragmatisk.
Seel har vært gjesteforeleser på litteraturstudiet ved UiO. Han var inivtert til å snakke om kritikk med bakgrunn i at han selv har skrevet film- og teaterkritikk, men også fordi han har gitt ut flere bøker om estetikk og kunst.
Seel snakket om «kunstens fremtoning» (appearance/ presence). Og da Seel berørte kritikerens oppgave som fortolker understreket han forpliktelsene overfor verket. Og sa at man som kritiker skal se etter verkets potensiale og søke de potensielle erfaringene som verket avstedkommer eller kan produsere (i møte med betrakter). Gjennom erfaring og spesialkompetanse er kritikeren forventet å besitte spesialkunnskap om forhold rund verket og for et fullsatt auditorium forkynte Seel at han mente dette i fortolkningssammenheng bør brukes i verkets favør, selv om det òg er rom for å ta i bruk polemiske virkemidler.
I tillegg til kunnskap sa Seel at man bør forvene at en kritiker også stiller med og aktiverer egne eller generelle, personlige erfaringer når hun utreder inntrykket fra verkets fremtoning («the impression of the presence of the work of art»).
Fageksperten, som kritikeren er, skal være «aesthetically and artistically aware of what takes place» i verket, og på kunstfeltet rundt, mens kunstens oppgave er å gi eller skape erfaringer som ikke er gjort mulig gjennom andre former for «aesthetic presence».
Kritikerens funksjon er å bidra med et apparat for å håndtere denne estetiske erfaringen og således bidra til formidling av erfaringsfeltet eller hvilke opplevelser kunsten åpner for. Men uten å referere til våre følelser, kan vi ikke si noe «enlightened», sa Seel.
Det reduseres likevel ikke et spørsmål om å like eller ikke like, heller ikke om å forstå eller ikke forstå. Seel fremholdt betydningen av «experience and education», og sa at en betrakter som er tilstrekkelig opplært (nødvendigvis) vil ha en vurdering som kan deles av andre. Han avsluttet med å presisere at det ikke kan settes opp kriterier for god kunst, det eneste vi har å støtte oss på er empiri, eksemplene på god kunst fra kunsthistorien. Til glede for kritikere som til tider føler seg maktesløse og andre, fremholdt han likevel at en adekvat estetisk bedømmelse, med forankring i opplæring òg følelser, kunne løftes frem som en form for «artistic or aesthetic objectivity».
Det falt enkelte kommentarer fra tilhørere etter arrangementet som kunne tyde på en oppfatning av at Seel, om man hadde forventet å bli «blown away», ikke bød på noen sprengemner. Seel som oppfordret tilhørererne til å «put yourself in place of the (aesthetic) object and try to experience what the works possibilites are» fordret kanskje nettopp en annamelse av den metoden i auditoriet. Forelesningen inkluderte også scener fra Animal crackers (1930) med the Marx Brothers, en film med Bruce Willis (1998) og Joseph Brodskys dikt «Ein Lied für Bosnien» (1992).
