Masterclass med Arnd Wesemann

Gitt den nåværende mangelen på dansekritikk i norske medier ønsket Norsk kritikerlag å arrangere en kritikersalong som kunne legge til rette for en debatt omkring emnet – men som også kunne virke stimulerende på dansekritikken.

Derfor arrangerte Kritikerlaget en masterclass om dansetekst, i samarbeid med BIT-Teatergarasjen i Bergen. Om lag ni deltakere var samlet over to dager under festivalen Oktoberdans i Bergen. Tyske Arnd Wesemann, dansekritiker og redaktør av det månedlige dansetidsskriftet Tanz, var invitert til Bergen for å lede arbeidsgruppen.

Deltakerne ble bedt om å se en forestilling i forkant, samt om å bruke denne i sin forberedelse til møtene. Deretter møttes deltakerne for å diskutere både dansekritikk, danseanmeldelse og generell journalistisk dekning av dansekunsten, sammen med Wesemann. Lørdag 27.oktober fra kl 15.30 til kl 17.00 på Chagall i Bergen ble samtalen åpnet for øvrig publikum, i forlengelse av gruppas diskusjon.

Tilstede var et lite knippe kritikere, teatersjefer, teoretikere og festivalpublikum, for å delta i den iscenesatte samtalen mellom Wesemann og dansekritiker Sidsel Pape. Sistnevnte hadde selv deltatt på workshop’en, og samtalen mellom henne og Wesemann fungerte både som en oppsummering av gruppas diskusjoner og som en videreføring av noen av samtaletemaene deres.

Kritikk vs anmeldelse
Wesemann skiller blant annet svært tydelig mellom anmeldelse (’review’) og kritikk (’critique’), og det er sistnevnte format han foretrekker framfor det mer utbredte anmeldelsesformatet. Wesemann viste til undersøkelser som viser at avislesere foretrekker å lese om økonomi og sport framfor kultur, og at kulturskribenter derfor må gjøre sakene man skriver om interessant og relevant for leserne og deres liv. Og det er her han anser anmeldelsen som et format som primært vurderer et kunstverks kvaliteter, mens man med kritikk kan skrive i et kommentarformat som også appellerer til en større lesergruppe enn de spesifikt danseinteresserte.

Kritikeren som journalist
Ett av Wesemanns råd til deltakerne var å innta en journalistisk holdning i sitt arbeid, hvor man stoler på at det man selv synes er interessant også vil være av interesse for andre. Med andre ord åpner Wesemann for ulike tilnærminger til dansekritikken, og han ser ut til å foretrekke en interessedrevet kritikk hvor kritikeren utvider sin dansefaglige kompetanse underveis i kritikerkarrieren – framfor en faglig kompetent men uinteressert kritiker. Dette er selvsagt satt på spissen, men det fanger nok også Wesemanns vektlegging av leserens opplevelse av teksten: en interessert skribent større sjanse for også å gjøre en leser interessert. Wesemann anser det som danseskribentens primære rolle å vise leseren at man ikke trenger spisskompetanse innenfor dans for å kunne interessere seg for dansekunst. Samtidig uttaler han at det er viktig for leseren å føle at skribenten vet mer enn en selv, så faglig kompetente skribenter er absolutt ikke et minus.

Forholdene for dansekritikk er svært ulike i Norge og Tyskland, og samtalen innad i masterclass ser ut til å ha båret delvis preg av dette. Kritikerens rolle, både innenfor kunstfeltet og i samfunnet generelt, ble diskutert – med utgangspunkt i Wesemanns journalistiske tilnærming til faget. Uavhengighet og et kritisk blikk på sin egen rolle, var blant kriteriene som ble diskutert. Én av masterclassdeltagerne mente at krisen innenfor dansekritikken like gjerne kan bero på en krise i dansefeltet, og både Wesemann og deltakerne pekte også på at kritikeren må følge utviklingen i kunstfeltet. Slik kunstfeltene utvikler seg, er det tidvis like aktuelt at en teaterkritiker anmelder en danseforestilling, som at en dansekritiker anmelder en operaforestilling. Her ser det ut til å handle om å ha et blikk for utviklingen, men også en evne til å formidle dette videre til et større publikum.

Arrangementet var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

Referent: Anette Pettersen

Hør lydopptak fra samtalen.