Minneord - Nøste Kendzior

Det er ikke lett å beskrive Nøstes store betydning for den kvalifiserte offentlige samtalen om nordisk litteratur de siste tiårene med noen få ord. Både som oversetter og kritiker har hun bidratt vesentlig til å øke vår forståelse av ulike kunstneriske uttrykk på norsk, samisk og finsk. Gjennom sin lange karriere som anmelder i ulike aviser, tidsskrifter og programmer, som for eksempel Nordlys, Information, Kritikertorget, Boktilsynet og Dag og Tid, utviklet hun dessuten en unik stemme og stil.

Nøste anmeldte bøker med bankende hjerte. Hun kunne være relativt kvass. I en artikkel fra antologien Det glatte lag. Tanker om litteraturkritikk fra 1996, langer Nøste, med typisk brodd, ut mot dagspressens krav til anmeldelser på utgivelsesdagen: «En kritiker er også en journalist, har jeg latt meg fortelle. Kritikeren skal formidle en nyhet. Kjøss meg. Kritikeren formidler gamle greier. Evige greier». Kanskje er det slik vi vil huske henne aller best som kritiker; som ei dame som alltid snakket rett fra levra, med karakteristisk humor, energisk vitalitet og med en god porsjon selvironi.

Personlig husker både Leif Høghaug og jeg vårt første møte med Nøste Kendzior svært godt. Det var på det siste årsmøtet i Norsk litteraturkritikerlag (NL), i slutten av april, like før sammenslåingen til Norsk kritikerlag i 1998. Som relativt ferskt medlem av laget – og som nesten like fersk kritiker – var begge blitt forespurt av valgkomiteens Øystein Ziener om å stille til valg til det nye styret. Jeg som leder, Leif som styrerepresentant. Jeg var selvfølgelig nervøs, fomlete og skrekkslagen. Etter årsmøtet i den gamle 1600-tallsbygningen i Rådhusgata, hvor Nøste ble valgt inn som styremedlem (etter benkeforslag og på Leifs bekostning), mener jeg å huske at vi rusla videre opp til Kafé Celsius, hvor vi satte oss ned i en lunere og for meg mer vant atmosfære. Det viste seg imidlertid at jeg ikke hadde noen grunn til å slappe av. Etter et par slurker øl, satte Nøste et par bryske øyne i meg, vendte nesa litt oppover og sa: «Trond. Jeg er sikker på at du er en hyggelig fyr, men nå må du lære deg å snakke ordentlig». Jo, jeg var mer enn skrekkslagen.

Jeg har tenkt mye på det Nøste sa den aprilkvelden mange ganger. Selv om hun skremte vannet av meg, strammet hun meg også opp. Hun hadde selvfølgelig helt rett. Det er sant. Vi må snakke ordentlig. Nøste var også ei sjenerøs dame. Dersom man snakket ordentlig i en offentlig sammenheng, var hun alltid en av de første til å gi ros.

Norsk kritikerlag er takknemlig over å ha fått ta del i Nøstes varme engasjement, hennes spesielle kompetanse og hennes brede erfaring fra kulturfeltet. Hun ble medlem i Norsk litteraturkritikerlag (NL) høsten 1987, den gangen litteraturkritikerne var organisert i et eget lag. Hun var varamedlem i NLs styre 1990-1992, medlem i NLs stipendkomité 1992-1995 og varamedlem i juryen for beste barne- og ungdomsbok 1992-1994. Våren 1998 ble hun valgt inn NLs styre, og senere samme år, da Norsk kritikerlag ble grunnlagt, sa hun ja til å sitte i lagets arbeidsutvalg for litteratur. Her var hun et aktivt, initiativrikt og uunnværlig medlem frem til 2006. I 2000 mottok hun Kritikerlagets egen pris for årets litteraturkritiker.

I et intervju fra Aftenposten i forbindelse med 50-årsdagen snakket Nøste om at bøkenes innhold er vår eneste sjanse til å leve mer enn ett liv. – Her kan du få alle de reisene du ikke fikk tid eller råd til, og gjennom lesning kan man realisere sine drømmer, forklarte hun.

Vi i Kritikerlaget savner Nøste dypt, som menneske og venn aller mest. Vi minnes hennes fine og direkte interesse for andre mennesker. Vår omtanke går derfor særlig til Carsten og datteren hennes Guro. Også i kritikken, tror vi, lever noen av drømmene hennes videre.

For styret i Norsk kritikerlag og arbeidsutvalget i litteraturseksjonen
v/Trond Haugen og Leif Høghaug