Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Musikk-kritikerprisen 2006/2007: Terje Stensvold

Ikke siden Kirsten Flagstad stod der har det vært fremført tilsvarende sangkunst i salen som Kringkastingsorkestret bruker til sine Superlørdager. I de mest krevende partiene av Wagners tre Wotaner fikk publikum hakeslepp av Terje Stensvolds fremføring under en Superlørdag: Han har stemmebånd av granitt og alle unge sangere burde ha Terje Stensvold som forbilde for sin karriere, het det under prisutdelingen.

Kritikerlaget 07. november 2007 Krit.sirkelenPriserMusikk
1tmdpris

Den komplette begrunnelsen fra juryen for tildelingen av Musikk-kritikerprisen 2006/2007:
Det er en stor glede og ære for meg å kunne utrope Terje Stensvold til vinner av Musikk-kritikerprisen 2006/2007. Prisen er i hovedsaken tildelt på bakgrunn av det som skjedde i Universitetes Aula i november i fjor. Da entret dette kraftsentrum, dette anker i norsk operaliv de siste trettifem årene scenen i forbindelse med en av de såkalte «SUPERLØRDAGENE», arrangert av Kringkastingsorkestret. Populært kalt KORK.
Programmet var utelukkende viet Richard Wagners gedigne skaperverk, og Stensvold, som av alle ting ikke har vært engasjert altfor ofte på vår hjemlige scene i konsertsammenheng, skulle portrettere tre av Wagners mest krevende partier. Rheingold-Wotan, Valkyrie-Wotan, og selveste Den flygende Hollender. Og det gjorde han på en måte som fikk publikum til å gispe. Hva var det som foregikk? Vi fikk hakeslepp. Vi ble vitner til en urkraft som jeg oppriktig mener ikke har vært servert i den salen siden Kirsten Flagstads storhetstid. For, det store ved det hele var at det var så avslappet, så uanstrengt. Det var som om alt kom fra jordens indre kjerne. Han måtte ikke gå ned i knestående for å få det ut. Det bare var der som en endeløs strøm av vakker musikk. For det var nettopp musikk det ble.

Egentlig er det rart at Terje Stensvold ikke er blitt funnet verdig til Kritikerprisen ved tidligere anledninger. Jeg vet ikke om han har vært nominert engang. Derfor, når vi ser tilbake på en av de mest bemerkelsesverdige sangerkarrierer i moderne norsk musikkhistorie, er det jammen på tide at hans kandidatur i år blir belønnet med applaus. Og det er ikke slutt ennå. I en alder av 64 år farer Stensvold for tiden rundt på verdens mest prominente operascener og gestalter virkelige tungvektere. Wagners tre Wotaner, Beethovens Pizarro, Scarpia i Tosca. Johannes Døperen i Salome og Hollenderen. Og det mest spektakulære er at stemmen overhodet ikke virker slitt. Tillat meg å påstå at han er bass-barytonfagets parallell til Placido Domingo.

Personlig må jeg få si at alle unge sangere burde ha Terje Stensvold som forbilde når det gjelder å bygge en karriere. Lytt derfor til den indre stemmen som forteller at nå bør man legge ambisjonene en smule på formalin. Gå ikke av veien for små roller som gir en erfaring.
På meg gjorde han inntrykk som munken i Don Carlos. Jeg tror det var i hans første sesong ved Den norske opera ? altså for 35 år siden. En rolle med få innsatser. Men viktig for helheten. En stor fremgang kom i tittelrollen i Mozarts i<>Figaros bryllup i 1978. Husk for øvrig at Flagstad var 40, da hun tok spranget ut i den store verden. Stensvold var 52. Men han er der som sagt ennå. Og en fugl har fortalt meg at han er booket helt frem til desember 2011. Stensvold har stemmebånd av granitt. Måtte bare helsa holde. Artisteriet er det intet i veien med.

Derfor, nok en gang, kjære Terje Stensvold: Hjertelig til lykke med Musikk-kritikerprisen 2006/2007, som i år er et bilde tegnet av evigunge Ulf Aas.