Musikk-kritikerprisen 2007/2008 til Stefan Herheim

?Herheim skriver Bayreuth-historie. Oppsetningen er full av bilder og tar pusten fra en uten å være bombastisk. Det er lenge siden en regissør ble feiret slik som Herheim ble til slutt, og med rette.?

Dette er ikke mine ord, men fra den tyske avisen Die Welt. Og dette skrytet gikk igjen i den ene avisen og radiostasjonen etter den andre etter åpningen av Bayreuther Festspiele 2008, en av verdens mest prestisjefylte festivaler.

Datoen var 25. juli, og selv midt i fellesferien kunne norsk publikum, i hvert fall lisensbetalerne, få med seg hva som skjedde. Avisleserne hadde det litt magrere, men etter hvert kunne både Dagbladet og Morgenbladet rapportere fra Bayreuth om den 38 år gamle norske regissøren Stefan Herheims bedrifter i Germania.

?Et internasjonalt gjennombrudd av dimensjoner vi ikke er forvent med i norsk operatradisjon?. skrev Ståle Wikshåland i Dagbladet og fortsatte: ?dyptloddende bidrag til fortolkningen og fornyelsen av Wagner. Herheim har en teatral Fingerspitzgefühl, som han nå behersker suverent.?

I Morgenbladet formulerte Erling Guldbrandsen det slik: ?Oppsetningen er lysende, og syv timer går altfor fort. Alt regien gjør, er å lytte til musikkens sammenflettede historier.?

Så langt mine to kritikerkolleger. Her er vi allerede inne på tre av de aspektene som ga denne oppsetningen så stort gjennomslag. For det første lytter Herheim til musikken. Han er vokst opp i drabantbyen Ammerud i Groruddalen. Han har mye musikk og kultur i bagasjen med en mor som er født i Bayern og som arbeidet på Goetheinstituttet i Oslo. Og jeg må ikke unngå å nevne at som liten gutt tjente Stefan sine første slanter ved å kreve full oppmerksomhet av sine naboer, også min egen familie, med sitt dukketeater. Hans far spilte bratsj i Den Norske Operas orkester, og den unge Stefan kjente nok korridorene bak Youngstorgets operascene bedre enn de fleste. Han studerte til cellist, og hans musikalske kapasitet gjør at han leser partituret og sier at det er det som er hans manus, – altså ikke bare librettoen, men helheten av musikk og tekst. Derfor springer det sceniske ut av de temaene, klangene og rytmene vi hører fra sangere og fra orkestergraven.

Foruten denne lyttingen til musikken gir han som Wikshåland sier et ?dyptloddende bidrag til fortolkningen?(sitat slutt). Dette gjør han i Parsifal sammen med sitt faste team, som også var med ved Händel-oppsetningen Julius Cæsar i Oslo. Dramaturgen Alexander Meier-Dörzenbach forsyner produksjonen med avanserte historiske perspektiver.

I fortolkningen diktes det i Herheims oppsetninger ofte inn en ny rammefortelling, og det skapes mye rundt som ikke står direkte i partituret. Man kan spørre om det er nødvendig. I Parsifal begynner vi utenfor Wagners handling med morens død. Herheim går Da Vinci-koden en høy gang når den hellige gralen knyttes til en barnefødsel, – Parsifal som en ny Jesus. Og sårene til hovedpersonene blir til sårene i tysk samfunnshistorie.

Men det er nødvendig at regien gir et nytt perspektiv for at opera ikke skal bli museum. Ved Ibsenpremierer i dag brukes sjelden forfatterens egne sceneanvisninger. I 2008 kan vi ikke late som vi er på premiere i 1882. Vi bærer med oss et hundreårig forhold til verket og en resepsjonshistorie, som Herheim visualiserer.

I Parsifal ble nytolkningen særlig spennende da Herheim for første gang i Bayreuths historie våget å konfrontere publikum med Festspillhusets historie under nazismen. Husets egne folk var først ikke særlig blide for planer om naziuniformer på scenen. Men protestene syknet hen bokstavlig talt (meget bokstavlig talt ?). Og publikum svelget Herheims utfordring der helheten var en både himmelsk vakker og jordnær videreføring av komponistens ideer.

Foruten det musikalske og det tolkningsmessige vil jeg til slutt trekke fram det teatrale. Herheim ga så blomstrende filosoferende tolkninger før premieren at man kunne bli redd for en intellektuell og tungtfordøyelig framførelse. Men sammen med sin faste scenograf Heike Scheele gis det overveldende og effektive billedløsninger. Som 38-åring er Stefan Herheim et barn av en ny visuell verden der film, fjernsyn, dataspill og internett preger et oppvoksende publikum. Denne visuelle rastløsheten fanger Herheim opp slik at til og med døvhørte kan glede seg over øyenslysten i dette frodige fortellerteateret.

Også det gammeldagse og kitschen har en plass i denne postmoderne oppsetningen. Parsifal ankommer i middelalderrustning som en Hellig Olav på vei til Stiklestad, og det forrettes dåp til fargerike rampelys som på en revyscene.

Stefan Herheim fremstår nå som en wonderboy i operaverdenen. Han sa nei til å bli operasjef i Oslo, og han har sagt nei til oppdrag fra noen av verdens ledende operahus om å sette opp Nibelungenringen til det store Wagnerjubileet om fem år.

Vi gleder oss til neste oppdrag i Oslo om to år, Wagner-operaen Tannhäuser. Deretter kommer Alban Bergs Lulu i samarbeid med København. Om noen måneder har han premiere på Dvoraks Rusalka i Brussel. Vi er veldig glade for at du, som er en av vår tids begavede regissørerer, er her akkurat nå og kan ta i mot prisen, som er et trykk av Håkon Gullvåg med tittel Colluseum.

Torkil Baden
musikk-kritiker i NRK
25.09.08