Musikkkritikerprisen 2022–2023

Tale ved utdelingen av Musikkritikerprisen 2022/2023 25. september 2023 på Litteraturhuset i Oslo

Ved Hilde Halvorsrød

De nominerte til årets kritikerpris i kategorien musikk var kunstnerisk lag og medvirkende i Iannis Xenakis: Oresteia, under Ultimafestivalen i Oslo rådhus 15. september 2022, sopran Lise Davidsen for tittelrollen i en konsertant versjon av Tosca under Festspillene i Bergen med premiere 24. mai 2023, og Elisabeth Teige for rollen som Krysotemis i Elektra ved Den Norske Opera & Ballett, med premiere 21. januar 2023. Og det er Elisabeth Teige som får årets pris, for en enestående rolletolkning som flere av kritikerne omtalte som forestillingens høydepunkt.

Det er ingen tvil om at Elisabeth Teige er priset av flere kritikere enn de som har stemt frem denne prisen. De siste årene har hun seilt opp som lyrisk-dramatisk sopran av internasjonalt format, og hun spesialiserer seg på litteraturens største og mest krevende roller, som tittelrollene i Puccinis Tosca, Madama Butterfly og Turandot og Leonore i Beethovens Fidelio. Ikke minst har hun inntatt Wagner-sopranenes øverste hylle, med kritikernes hyllester av blant annet Elisabeth (Tannhäuser) og Sieglinde (Valkyrien) og Senta (Den flygende Hollender) på prestisjetunge scener Europa, også ved Festspillene i Bayreuth, der hun har hatt roller i hele tre oppsetninger både i år og i fjor.

Her til lands plasserte så vidt jeg har sett samtlige kritikere seg på en skala fra begeistret til over seg av hennes tolkning av Krysotemis i Richard Strauss’ grusomme hevndrama Elektra. Krysotemis er tittelrollens forsøksvis normale søster og familiens «hvite får»: Mens Elektra er besatt av hat og hevntørst, lengter Krysotemis desperat vekk, til et normalt liv med mann og barn. Det skal litt til å trenge gjennom Strauss’ ville, kantete orkestersats, Elektras heseblesende vanvidd og Ole Anders Tandbergs blodige skrekkfilmregi med noe sårt og nært, men Teiges formidling av Krysotemis drømmer, sorg og smerte er så gripende at resten av dramaet forsvinner i bakgrunnen mens hun synger.

Det som går igjen i anmeldelsene, er at skuespillet er overbevisende og gripende, klangen er varm, intens og kraftig, og at stemmen hennes med letthet bærer over orkesteret.
Og med denne rollen gjør Elisabeth Teige nok en gang skam på det seiglivede ryktet om at operasangere er dårligere skuespillere. Hun virker like oppslukt av rollene sine som den mest dedikerte method-actor, og resultatet er ofte en rolletolkning som også kunne nomineres til Kritikerprisen i teater.

Mange har også med rette fremhevet den egenartede klangen. Den er nemlig usedvanlig rik og mangefasettert, samtidig som den er tett, samlet og full av kjerne. Det er mange sangere som har en flott klang med mye kjerne, men for Teige er dette på en måte bare grunnfjellet. Inni klangen skjer det masse; den flommer over av nyanser og sjatteringer og er så meningsmettet at den treffer tilhøreren rett i mellomgulvet.

Dessuten er det er først i møte med en sanger som virkelig trenger gjennom den voldsomme orkestersatsen og kan bli liggende og sveve over den, at Strauss’ drama kommer til sin rett. Og enda har Teige har såpass med overskudd at hun kan forme frasene fleksibelt og uttrykksfullt som om hun sang en lied med spakt pianoakkompagnement.

Og det er derfor vel fortjent at musikkritikerprisen for sesongen 2022/23 går til Elisabeth Teige, i år i form av et trykk av Øyvind Torseter. Gratulerer!