Musikkritikerprisen

Tale ved utdelingen av Musikkritikerprisen 2014/2015 på Litteraturhuset i Oslo 24. september.

Ved Emil Bernhardt

Kjære alle sammen – gjester, nominerte og prisvinnere!
Jeg har fått gleden og æren av å dele ut årets kritikerpris i kategorien musikk, og jeg skal begynne med å minne om de nominerte:

Nasjonaloperaen for Lady Macbeth fra Mtsensk
Audun Iversen for rollen som Germont i La Traviata, Den Norske Opera & Ballett
Oslo Sinfonietta og dirigent Christian Eggen for konserten Lachenmann!

Som musikkritiker i feltet for klassisk og samtidsmusikk, bruker jeg MYE tid på å tenke over forholdet mellom den gamle, klassiske musikken, og den nye, den eksperimentelle – her til lands gjerne kalt samtidsmusikken. Og for den som måtte stusse over problemstillingen, kan jeg forsikre at grublingen også innbefatter spørsmålet om i hvilken grad dette overhodet er noe å lure på. Med andre ord, og som dere forstår: Funderingene antar raskt fullstendig uoverskuelige, fascinerende dimensjoner.

Så altså: Innebærer den nye musikken noe nytt, innebærer den et brudd med den gamle musikken, og hva er i så fall dette nye? Eller er det omvendt, at våre tanker om den gamle musikken – kanskje i for stor grad – bestemmer hvordan vi bedømmer den nye? Er det forbi med den gamle musikken, eller kanskje er det den nye som er på villspor? Hvorfor er vi så opptatt av den gamle, og hvorfor opplever vi til stadighet at den nye flyter og glipper ut av hendene våre?

Uten å fortape meg i denne virvelen, mener jeg like fullt at vi som kritikere har mye å vinne på å artikulere, så presist som mulig, hva som er det nye i den nye musikken. Derfor skal jeg bare helt kort si noe om hva jeg personlig tror dette nye innebærer, og det fordi det treffer noe helt sentralt ved årets prisvinner. Samtidsmusikken kan på sitt beste sette vår forståelse av hva musikk kan være i bevegelse. Dette låter vidløftig og abstrakt, men det skjer altså helt konkret i klangen, i tiden og ikke minst i rommet. Klangene er nye, de er krasse, påtrengende og skjøre, men de oppretter, på avstand, en kontakt med våre erfaringer av den gamle musikken. De er satt sammen i et tidsforløp som bryter med forutsigbare forventninger til et tradisjonelt musikalsk narrativ. Samtidig korresponderer de med ekkoet av historisk etablerte forløpsformer. Og ikke minst: Spilt live oppretter den nye musikken et romlig koordinatsystem som skriver ut våre begreper om nærvær og distanse, berøring og observasjon på nytt, fra begynnelsen av, som om erfaringsobjektene var nye og ukjente for oss. I samvirket snakker vi her om en form for perspektivert erfaring, en opplevelse av å gjøre betingelsene for erfaringen mer nærværende enn det erfarte objektet selv. Dette låter bra kantiansk, og jeg kunne fortsette: Det er altså når dette frie spillet settes i gang, at jeg virkelig spisser ører – og det skjedde i helt påtagelig grad under den konserten som her skal premieres. Jeg siterer fra begrunnelsen:

«Med denne konserten i anledning Helmut Lachenmanns 80-årsdag, plasserte Oslo Sinfonietta seg på et høyt internasjonalt nivå som fortolker av en av de kanskje viktigste nålevende europeiske komponistene. Lachenmanns musikk er abstrakt og kompromissløs, men samtidig preget av musikalsk overskudd og lekenhet. Det siste kan ofte forsvinne i tørre, akademiske og anonyme tolkninger, men her var det en vanvittig smittende energi i hele ensemblet. Konserten var også sjeldent godt kuratert i en veksling mellom ensembleverk og soloverk, det ene framført av komponisten selv, som over tid har jobbet tett, både med flere utøvere i OS, og med dirigent Christian Eggen. Både konsertprogrammet og framføringen åpnet Lachenmanns lydverden på en ny måte, både for dem som kjenner den, og for nye publikummere. Måten Oslo Sinfonietta, under eminent ledelse av Christian Eggen, fremførte dette krevende repertoaret på, vitnet om innsikt, erfaring, engasjement og dedikasjon. Det var en sjelden mulighet til virkelig å bli oppløftet av hva samtidsmusikk kan være på sitt beste.»
Jeg vil med dette be representanten for Oslo Sinfonietta og Christian Eggen komme frem og motta musikkritikerprisen for 2014/2015, for konserten Lachenmann! Prisen er i år et trykk av Niclas Guldbrandsen. Gratulerer!