Musikkritikerprisen 2013/14

Tale ved utdelingen av Musikkritikerprisen 2013/2014
Litteraturhuset i Oslo 25.9.2014

Ved Astrid Kvalbein/Kjell Hillveg.
Dagens vinner av Kritikerprisen er en sånn jeg skulle ønske jeg var da jeg var en liten sopranspire. Hun treffer alle de høyeste tonene, er superflink og sjarmerende – og det virker som om alt hun kaster seg over blir gøy. Attpåtil har hun vunnet Talentiaden i NRK, i 1991.
I dag vet jeg nok litt mer om hvor mye arbeid som må ligge bak de kunstneriske resultatene prisvinneren oppnår, og tenker nok at det å kunne framføre – for eksempel – Leonard Bernsteins koloratur-showpiece «Glitter and be gay» som henne, slik hun gjorde da hundreårsjubileet for kvinners stemmerett blei feiret i Kristiansand i fjor, passer de færreste av oss. Godt er kanskje det.
Til gjengjeld passer sånt denne sopranen som hånd i hanske. Det sceniske nærværet og den blendende koloraturen kunne sannsynligvis skaffet henne en imponerende operakarriere bare i standardrepertoaret, som Nattens Dronning i Tryllefløyten, med «Latterarien» fra Flaggermusen og andre kjente og kjære godbiter. Men hun går altså like gjerne hen og utforsker eksperimentelt musikkteater og moderne opera. Og det er for det sistnevnte, nærmere bestemt for dobbeltrollen Gepopo/Venus i Gyorgy Ligetis Le Grand Macabre på Den Norske Opera i fjor – der hun i følge Hild Borchgrevink i Dagsavisen sang «sidelengs og på hodet med en stemme som låter helt uberørt av all gymnastikken hun utfører» – at Eir Inderhaug får Kritikerprisen.
Kjell Hillveg, som var den som først foreslo henne som kandidat, kunne dessverre ikke være her og overrekke prisen i dag, men jeg siterer med glede fra hans begrunnelse for forslaget:
Hennes innsats i en av de mest krevende koloraturroller som finnes i hele operahistorien, er etter min mening helt makeløs. Ikke bare ryster hun oss med en teknikk og fryktløshet i en rolle som nærmest må karakteriseres som «usyngelig». Men scenisk scorer hun også gjennom sin formidable utstråling og en komplett forståelse av et parti der det neppe kan finnes mange på verdensbasis som kan måle seg med hennes prestasjon. Eir Inderhaug er i alle henseender en helt enestående kunstner, som endelig har fått demonstrere sitt sanne jeg for oss nordmenn, gjennom denne rollen. Dette talentet, dette oppkommet av en artist gir alltid gir 100 % av seg selv, er spenstig, spontan og kunstnerisk uforutsigbar. Alltid full av artistisk galskap. Jeg ser ingen som kan utfordre henne seriøst i årets avstemming om Kritikerprisen.
Skrev altså Hillveg. For min del vil jeg nok hevde at prisvinneren ble seriøst utfordret – av Ørjan Matre, nominert for den flotte klarinettkonserten Inside Out, fremført av Oslo-Filharmonien og Rolf Borch i fjor høst. Men det var altså Eir Inderhaug som seiret til slutt, og det er en fryd å overrekke henne et grafisk blad av Freddy Hansen som et synlig bevis på at hun er vinner av Kritikerprisen for musikk for sesongen 2013/2014.