Musikkritikerprisen 2015/2016

Alexander Mørk-Eidem ble nominert til Kritikerprisen for musikk i 2015/16 for sin regi av Tryllefløyten. Det ble også Ingebjørg Kosmo for sin rolle i Anna Karenina. Begge forestillingene fant sted ved Den Norske Opera & Ballett. Men det er du, Vilde Frang, som får prisen.

Prisen får du for en konsert som fant sted 1. mai i år. Takket være visjonærer som nestleder i styret for Vinterfestspill i Bergstaden, Erling Dahl jr., styreleder Valgerd Svarstad Haugland og produsent Bjørn Nessjø, kom Berlinfilharmonien til å holde sin årlige Europakonsert i Røros kirke, og vi må betegne dette som en sensasjon. Jeg elsker dette orkesteret og har hørt dem mange ganger, men 1. mai ble en spesiell dag. Den myke og intime måten klangen utfoldet seg i kirken slår hvordan de klinger i sin egen sal hjemme i Berlin, i hva som anses være et av verdens beste konsertlokaler. Sensasjonen ble fullbyrdet gjennom din og Sir Simon Rattles tolkning av Mendelssohns Fiolinkonsert.

Det er fristende å si noe om min beundring for at du klarte å holde nervene dine i sjakk under en konsert som kringkastes over hele Europa, til Japan og Kina, som kan ses på Berlinfilharmoniens digitale kanal og som senere kommer på dvd på den prestisjefylte labelen EuroArts. Men selv om det er beundringsverdig å ikke bukke under for presset, er ikke dette særlig interessant i et musikalsk perspektiv.

Du får Kritikerprisen for din fantasifulle tolkning av Mendelssohns Fiolinkonsert. Du får prisen for at du var helt kompromissløs med hvordan du viste fram hver detalj av partituret med omsorg, og jeg gjetter at du faktisk utfordret selveste Sir Simon gjennom din tolkning. For meg hørtes det ut som om han til tider hadde lyst til å jobbe med større intensitet, men det var som om du sto i bakgrunnen, nei, i forgrunnen, med en frisk nysgjerrighet og sa: «Bare vent litt, vi må se på denne figuren, og denne frasen først.» Kammermusikk på høyt nivå handler om samspill, men på et enda høyere nivå har vi også å gjøre med kjærlig «mot-spill». Din og Sir Simons tolkning var en fremførelse der to viljer ble større enn det den enkelte er kapabel til å finne på selv, og det skal store musikere til for å spille med en slik ydmykhet.

Jeg har hørt deg spille flere ganger, men jeg har aldri snakket med deg tidligere. Jeg føler likevel at jeg kjenner deg godt etter å ha hørt deg i Mendelssohn-konserten på Røros. Ditt uttrykk er så klart og personlig. Jeg får lyst til å gi en generell karakteristikk av dine tolkningsvalg, men jeg kjenner at det ville være å gjøre vold på din klangfantasi. Tingen er at det skjer noe nytt i hvert øyeblikk av din tolkning. Hver frase har en retning utført med perfekt timing, og du er ikke redd for å spille på de klanglige svakeste nyansene selv om du står foran et orkester du må klinge på toppen av. Din vilje bærer likevel tydelig gjennom orkesterets desibel. Du har et stort spenn i klangen og du kan endre den med en raskhet som er nesten umulig å få til med mindre man spiller med gamle buer og strenger. Resultatet er noe helt personlig og hvert øyeblikk er nytt, og det er en invitasjon til å lytte på konserten som det var for første gang. Selv om jeg på forhånd ville beskrevet en ideell tolkning av Mendelssohns «Fiolinkonsert» annerledes enn hva du ga oss, så var alle slike tanker helt fjerne. Der-og-da kunne ikke ting vært annerledes. Jeg tok meg selv i å konstant sitte å smile, og jeg måtte stoppe meg fra å ikke høyt uttale små «mmm…» av velbehag fordi alt du gjorde var så lekkert.

Kjære Vilde Frang, du er en verdensmusiker fordi du ikke kompromisser en døyt med ditt unike personlige uttrykk, og det er et uttrykk vi ikke kan få nok av. Du får heder og ære, og et trykk av Håkon Gullvåg som et synlig bevis på at du får Kritikerprisen for musikk i 2015/16. Kjære Vilde Frang, gratulerer med Kritikerprisen.

Ved Magnus Andersson