Musikkritikerprisen til Peter Herresthal

Musikkritikerprisen 2001/2002 går til en dyktig utøver ? selvfølgelig, som har gjennomført sitt studieløp via en strålende diplomeksamen og senere hatt flere prestisjetunge musiker- og pedagogoppgaver. Han er en virtuos og følsom musiker, og ikke minst er han en nysgjerrig og lyttende fyr. Prisvinneren har tidlig i karrieren skapt seg en særpreget profil, som tolker av samtidsmusikk, og dermed som formidler av intensjonene til høyst nålevende komponister.
I møte med ny musikk er mange utøvere opptatte av om komponisten skriver godt for instrumentet deres. Det er ofte en berettiget bekymring, men også noen ganger begrensende. En av de store styrkene til dagens prisvinner, slik jeg fornemmer det, er at han evner å snu spørsmålsstillingen på hodet: først lytter han etter komponistens intensjoner, så går han til instrumentet sitt, til fiolinen, og forsker på hvordan den kan brukes til å formidle musikken, slik komponisten ønsker at den skal klinge.
I sesongen som har gått har prisvinneren ved flere anledninger fått vist sin styrke i akkurat dette. Hans innspilling av Arne Nordheims fiolinmusikk kom i fjor høst ? lekker og lyttende i tonen, med en følsomhet for klangnyanser som er komponisten verdig. I oktober ble Henrik Hellstenius| fiolinkonsert urfremført under Ultimafestivalen, også den med en finstillet blanding av sensualitet og kontroll.
Det er likevel fremføringen av Olav Anton Thommesens fiolinkonsert under festspillene i Bergen som gjør at Peter Herresthal får Kritikerprisen i år. Urfremføringen i januar, som undertegnede var så heldig å få med seg, satte en høy standard, og i mai ble opplevelsen enda rikere.
I «Bullseye», som er basert på fragmentene av Ole Bulls fiolinkonsert, bevarer Thommessen alle gestene av et 1800-talls smektende show-off-verk. Samtidig «forkludrer» han ? i beste mening ? Bulls verk ved hjelp av klanger fra andre tider; større romantiske utladninger, mer komplekse forløp, etterklang av tidlig filmmusikk og vridninger over i et krassere, moderne tonespråk. Det ene stilles opp mot det andre, uten at komponisten egentlig setter kontrastene sterkest i fokus. De finurlige sammenføyningene mellom klangverdenene fenger vel så mye.
Og de fenger spesielt godt når solisten greier å manøvrere gjennom det hele ? det virtuose råkjøret, de sangbare linjene til Bull og Thommesens klanglige finesser og sans for burleske innslag ? med overbevisning. Peter Herresthal stod løpet ut, og det er derfor en glede for meg å overrekke årets Musikkritikerpris til ham, i form av Ulf Valde Jensens trykk «4 Sonetter».